Falling Down

At brødskiver helst faller i gulvet med smørsida ned, er jo gammelt nytt. I vår kaotiske leilighet, som begynner å bli altfor liten i tillegg til å være bebodd av klønete rotekopper, skjer det daglig at ting mistes eller raser ut av overfylte skap og lander på de underligste steder. En dag jeg skulle plugge i vannkokeren, falt støpselet til lyset over komfyren ut(!) – og rett ned i ei mugge med blåbærsaft. Da jeg skulle ta på meg brillene i morges, skled et sølvkjede ned fra baderomshylla og forsvant ned i sluket på badet (som for øvrig kan skimtes på dagens illustrasjon). At en kornmokjeks jeg mistet i gulvet i går, etterlot seg to kvadratiske smøravtrykk på parketten, er jo knapt verd å nevne i denne sammenheng.

Vi begynner også å bli vant til at gjenstander faller i do. Bare det siste halve året kan jeg erindre å ha sett både en tannbørste, en rull med tanntråd, tre hårspenner, en kam og 3-4 tuber med kremer i bunnen av skåla. Dette skyldes delvis at badet er så mikroskopisk at gjenstander som faller fra et hvilket som helst punkt i rommet, teoretisk sett kan gå rett i dass. Dessverre må nok også menneskelig svikt bære en del av ansvaret. Forleden hadde noen plassert en matchbox-bil oppå dolokket, av alle steder. (Den mistenkte er anonymisert av hensyn til vedkommendes lave alder.) Det viste seg at en slik bil så vel i teori som praksis er i stand til å falle ned bak et lukket dolokk. Resultatet må kunne kalles en typisk rukeparkering.*




















* Blomst til Blåmann for et dritfestlig ordspill.

["Falling Down": Oasis, 2008]