Your Latest Trick

Kostholdsmessig er det (minst) to ting ved meg som setter grå hår
i hodet på de eldre. For det første liker jeg ikke kaffe, men det problemet lar seg jo løse med vann. Da er det nesten verre at jeg – for det andre – ikke er så glad i syrnede melkeprodukter. Her tenker jeg ikke på disse melke- og fløteskvettene som etter sigende er like gode trass i de av konsistenshensyn må spas ut av kartongen med skje (selv om jeg ikke liker disse heller), men produkter som er syrnet fra produsentens side. Er de søtet i tillegg og går under navnet fruktyoghurt, kan de passere, under tvil sammen med vaniljekesam. Det er de kritthvite varene som er skumle i uforedlet form. Rømme. Kesam Original (hvilken trendnisse var det som fant på å plante dette i norske kjøledisker?) Kefir. Yoghurt Naturell. Kulturmelk. Tjukkmjølk. Jeg grøsser.

Å styre unna disse produktene uten å etterlate seg grå hår, bestyrtelse og gebissfall blant de eldste er vanskelig når hele slekta kommer fra Østerdalen. Rømme på vafler, spekemat og fisk. Flatbrødsøll med tjukkmjølk. Skjørost med seterrømme. Dessverre vil dessuten folketroen ha det til at de syrnede produktene har helsebringende egenskaper, ikke minst ved uortodoks bruk. Det eksisterer følgelig en lang rekke lure triks og kjerringråd tilknyttet den syrlige produktporteføljen, så som yoghurt mot solbrenthet. Nysgjerrig som jeg er, tester jeg slike triks villig vekk, om enn ikke uten en vag kvalme.

Noen vil kanskje være enig med meg i at denne teksten har vært uappetittlig nok så langt, men dere er advart: Det blir verre. Mye verre.

Da jeg ble gravid, tok jeg et hormontilskudd som ved hjelp av en plasthylse skulle plasseres på samme sted og vis som tamponger. Det oppstod straks svie, irritasjon og sopp, og noen tipset meg om å smøre innføringshylsen med naturell yoghurt. Det virket. I to måneder utførte jeg derfor det nedrigste ritual morgen og kveld. Jeg takker min skaper for at jeg var lite plaget av svangerskapskvalme i utgangspunktet.

Den syrnede armadas neste møte med intimsfæren kom denne uka. Da jeg fikk brystbetennelse, rådet en oppfinnsom sjel meg til å smøre inn det røde, betente området med kesam. Dette trikset skulle være velkjent innen tysk naturmedisin. Vantro kunne jeg samme kveld se meg selv stå med q-tips og gni inn den ekleste guffe på venstre bryst. Om det hjalp, vet jeg egentlig ikke, men bra ble jeg nå i alle fall.

Nå er jeg naturligvis fullstendig paralysert av tanken på hva som blir det neste trikset i boka. Mistanken faller uvegerlig på flaggskipet i den syrnede armada: seterrømmen. Spørsmålet om hvor orker jeg rett og slett ikke å forfølge.

["Your Latest Trick": Dire Straits, 1985]

Sleep the Clock Around

Liv har vært en storeter helt siden melka meldte sin ankomst på klinikken, noe hennes fysikk også bærer preg av. Ikke minst er nettene en fin tid å spise på, synes hun, for da skjer det jo ikke noe annet spennende uansett. Det er åpenbart kjedelig å sove, for Liv har nøyd seg med langt færre timer enn hva bøkene beretter om. Etter at vi trappet opp serveringen av fast føde, har hun begrenset seg til ett nattmåltid, og gleden var stor hos hennes etter hvert noe smaløyde mor.

Nå i ferien har vi hatt atskillige urolige netter før mirakelet skjedde i helga: Liv sov hele natta. Tolv og en halv time i strekk! Jeg måtte stå opp og pumpe meg til slutt, og sjekket flere ganger om hun virkelig pustet. Det er alltid skummelt å glede seg høylytt over noe, men i mitt stille sinn jublet jeg over muligheten for å sove ei hel natt for første gang på nærmere ett år. Og tenk å trygt kunne nyte vin i (riktignok kjølige og regntunge) sommerkvelder! Jeg dristet meg til å sende et par tekstmeldinger for å berette om den gledelige utviklingen.

Allerede samme kveld kjente jeg intense smerter i det ene brystet. Det ble ømmere og ømmere, og to timer seinere lå jeg under et berg av dyner og ga uttrykket ”hakke tenner” en ny mening. Dagen etter kunne legen slå fast at jeg hadde fått brystbetennelse. Den viktigste delen av behandlingen er å amme så ofte som mulig, helst annenhver time – også om natta. Hvor lenge var Eva i paradis? Var det ikke det jeg visste; det er farlig å glede seg for tidlig.

Jeg får holde fast ved den strategien jeg har valgt så langt, nemlig å gå ut fra at jeg aldri kommer til å sove ei hel natt mer i hele mitt liv.

[”Sleep the Clock Around”: Belle & Sebastian, 1998]

Fast Car

Bilkjøring om sommeren er ille. I en oppsiktsvekkende tett og klam Toyota uten kjølemuligheter blir det direkte smertefullt. Da vi ankom ampre og svette til en fest rundt sankthans i fjor, sa en kamerat seg villig til å vedde på at vi kom til å kjøre rundt med air condition neste sommer. Jeg var nokså bestemt på at den kjære, fjorten år gamle bilen vår skulle være bra nok selv om vi fikk barn, men med drivhussmerten friskt i minne torde jeg ikke vedde imot.

Det er med en viss skam jeg må melde at jeg tapte på alle punkter, og at brorparten av mine bilprinsipper har måttet vike. Det ble en Toyota, men det er også det eneste mitt gamle jeg ville ha godkjent. Bilen er altfor ny, vi har lånt penger til den, den har sju seter og er like høy som en voksen mann. Sammen med dieselmotoren bidrar størrelsen til følelsen av å kjøre en liten buss, og jeg grøsser ved tanken på manøvrering i parkeringshus. Den kongeblå fargen har jeg ikke sett maken til siden mamma kasserte sin ullkåpe fra 80-tallet (skjønt de fleste vil nok mene at det er en klar forbedring fra den lyngrosa doningen vi har nå). Det viktigste er selvsagt at bilen er kald og god, og innerst inne synes jeg den er riktig fin. Noen racerbil er det ikke, akkurat, men den er betraktelig raskere og sterkere enn den gamle.

Når vi først kjøper Norges vanligste bil, er det jo fint at det er litt sære modeller som ikke har vært i salg i Norge. I likhet med den lyngrosa Corolla Liftbacken er nyervervelsen importert fra Tyskland, og den lyder navnet Avensis Verso. Vi har vært på ferie med den i fem dager nå, hvilket var en romslig og god opplevelse. Det at vi endelig har fått air condition, viste seg naturligvis å være en utmerket forsikring for 14 grader og kontinuerlig regn.

(Og den gamle bilen? Den har vi i kjent stil bestemt oss for å beholde inntil videre.)

[”Fast Car”: Tracy Chapman, 1988]

Mmm Mmm Mmm Mmm

Kjære Freia!

For noen måneder siden leste jeg i et blad at hvis man absolutt måtte spise sjokolade, var M et godt valg på grunn av det sunne fettet i peanøttene. Ettersom jeg bruker så mange kalorier og karbohydrater på å amme, må jeg spise sjokolade, og vips – så var jeg hekta. Mannen har også blitt smittet, og det er ikke få poser vi har satt til livs de siste månedene. Noe av det fine med M er jo at herligheten er lett å dele.

Forferdelsen var derfor til å ta og føle på da jeg trakk en nesten ugjenkjennelig klump ut av M-posen her om kvelden. Det viste seg å være en kompakt liten varde av en bit. Den uvante, nærmest groteske fasongen vanskeliggjorde så vel deling med mannen som optimalt inntak av den enkelte M (les: bit av toppen og spis denne. Deretter inntar man peanøtta, og så nytes bunnen til slutt). Det ble rett og slett ikke det samme, og jeg håper vi kan enes om at det ikke skal være slik.

Avslutningsvis tillater jeg meg å nevne at da jeg i 1999 returnerte en brunlig, misformet seigmann til Nidar, dukket det opp en større eske assortert godteri i postkassa mi som plaster på såret. Dette var før digitalkameraet ble allemannseie, så jeg håper på forståelse for at jeg i år 2007 nøyer meg med å føre bildebevis. (Sant å si gikk det fint an å eta varden også, men det var jo ikke godt å si på forhånd. Nytelsen ble uansett forringet, ikke minst av estetiske årsaker.)



[”Mmm Mmm Mmm Mmm”: Crash Test Dummies, 1993]

Staring at the Sun

Solbriller har aldri vært min greie, kan man trygt si. Jeg har knapt kjøpt et par til mer enn 100 kroner i hele mitt liv, og finner det ytterst sjelden nødvendig å iføre meg denne gjenstanden. Det har en viss sammenheng med at jeg som kjent skyr sola etter beste evne. 90 % av solbrilleparene mine er innkjøpt på vei til påskefjellet, gjerne på Statoil, etter at jeg har lest avisenes advarsler om snøblindhet.

Noe av det tåpeligste jeg vet, er folk som går med solbriller i utide.
I dag påtraff jeg flere slike skikkelser på Strømmen Storsenter, primært "trendy" kvinner tidlig i 20-åra. Ikke nok med at de oppholdt seg innendørs; det var da granngivelig også en gråværsdag, men solbriller måtte man ha – heldekkende plastgreier, formodentlig av et kjent og dyrt merke. Patetisk.

Nå når fremtiden plutselig synes såpass lys at jeg tar meg selv i å myse mot sola, fikk jeg imidlertid plutselig for meg at tiden var inne for å investere i et par skikkelige solbriller. H&M og de andre kjedene har jeg gitt opp, da jeg ikke føler noe behov for å dekke til 60 % av ansiktet med plast-
innfattede motebriller som hviler på kinnene i grelleste 70-tallsstil. Optiker blir for dyrt for min gjerrige natur, trodde jeg. Det var før jeg oppdaget skiltene som forkynte 70 % avslag. Gleden ved å gjøre kupp kan aldri undervurderes. Enda morsommere er at når denne gleden opptrer i tospann med fryden over å være umoderne, bakstreversk og gammel til sinns. Jeg falt for disse anonyme, praktiske brillene til kr 193,50. At merket var totalt ukjent, gjorde det bare til et enda bedre kjøp. Merkenavnet som er preget inn i brillestengene, avgjorde saken. Nå kan selv en gnien, aldrende grinebiter se sommeren lyst i møte.

Jeg burde kanskje også være gammel nok til å sette pris på at tenåringsjentene i nabolaget fordriver lørdagskvelden med allsang til Whitney Houston. Det er jeg dog for sur til. For god smak har jeg også.

["Staring at the Sun": U2, 1997]

Bomull i øra

Ikke før hadde synet begynt å svikte meg, så stod hørselen for tur. Jeg er vel ikke akkurat kjent for å pakke inn gjenstander og meninger i rosa vatt, men nå kan det se ut til at det har sneket seg inn noe forstyrrende bomull i øregangene mine.

Mellom kjølediskene på Rema dukket det opp en eldre, for ikke å si gammel, mann. Han var minst 80 år, gråhåret, bebrillet og utstyrt med rullator. Jeg hevet øyenbrynene da jeg hørte ham anrope personalet: ”Unnskyld, hvor har dere sushi?” Jeg ble både overrasket og ikke så rent lite imponert. Skal si dagens eldre følger med i tida! Videre skal man åpenbart vokte seg vel for å undervurdere utvalget på Rema 1000. Vi bor visst i et mer moderne nabolag enn jeg trodde, rakk jeg å tenke - før jeg skjønte hva jeg hadde hørt: ”Unnskyld, hvor har dere sursild?”

Innrømmelsen sitter langt inne, all den tid jeg mener å ha utmerket hørsel, men det er ingen tvil: Jeg hørte feil. Når det er sagt, er det jo påfallende likt, da – sushi og sursild. Tilfeldig? Neppe. Er ikke dette fishy, så vet ikke jeg.

[”Bomull i øra”: Vazelina bilopphøggers, 1985]

Mine øyne

Som vi har hørt til det kjedsommelige, ser man angivelig verden med nye øyne etter at man har fått barn. Jeg kan ikke si jeg har merket stort til det, og forsøker ivrig å holde fast ved det barnløse skrå- blikket på foreldretilværelsen. At blikket ofte er trøttere og mindre fokusert enn før, står imidlertid ikke til å nekte. Vi kan vel ikke se bort fra at det forekommer et visst tunnelsyn der sikten tidvis er både innskrenket og tåkete. Du vet du er i mammapermisjon når du myser litt skjevt på et skilt og faktisk et øyeblikk tror at nærbutik- ken har tilbud på ammekoteletter. Da er det formodentlig snart på tide å vende gluggene mot verden utenfor igjen.

Jeg er inne i min siste uke alene i permisjon med Liv. Etter en drøy måneds familieferie er det duket for jobb igjen i august. Jeg ser fram til det med blandede følelser, blant annet fordi jeg frykter at jeg har mistet så vel det yrkesmessige gangsynet som all evne til effektivitet. Etter dagens tur til optiker kan vi i alle fall slå fast at øynene mine fungerer nøyaktig som før – jeg er fortsatt like nærsynt.

[”Mine øyne”: de Lillos, 1986]