Hvis jeg legger godviljen* til, kan jeg på et vis forstå at røyking er en fin måte å slå i hjel tida på mens man venter på bussen. En ting som lenge har fått meg til å syde innvendig, er imidlertid røykere som ser seg nødt til å stå og dampe inne i selve busskuret – oppholdsvær til tross. Denne gruppen har oppsiktsvekkende mange medlemmer. De fyrer ubesværet opp og lar seg ikke merke med at den ene medpassasjeren etter den andre trekker ut av skuret, gjerne med en demonstrativ hoste.
I dag dukket det opp en slik røyker i et busskur nær meg. Dette er et velutstyrt 3-veggs skur med flere benker enn noe annet jeg kjenner til, og som vanlig er i rushtiden var det mange passasjerer som ønsket å sitte. Vår venn hadde ikke sitteplass; det var fullt. Likevel steg han inn i busskuret og tente uanfektet en sigarett. (Ja, det var oppholdsvær, endog sol.) Det tok ikke mange sekundene før han var alene der inne. Han spradet dampende fornøyd rundt og førte en mobilsamtale som i korthet gikk ut på å oppdatere en kompis på helgas fyllehistorier. Til slutt observerte jeg med vantro at han på karslig vis lente seg inn mot veggen og ga seg til å kakke aske på selve benken. Akkurat da må jeg innrømme at jeg hadde problemer med å se klart.
[“Smoke Gets in Your Eyes”: Irene Dunn, 1935]
* Det skal ellers innrømmes at godvilje nok er noe jeg har svært lite av når det gjelder sigarettrøyk.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Dette har også irritert meg i lange tider. Hvorfor må de egentlig stå inni skuret å røyke? Spesielt irriterende synes jeg det er på regnværsdager. Røykerne står og damper inne under tak mens ikke-røykerne står ute i regnet under en liten paraply og forsøker å holde seg tørre.
Mvh Vims
Usj og æsj.
Men jeg kan love deg at det ikke er så mye bedre her fra landet, hvor den bedøvende eimen fra kumøkka ligger langs husveggene. :p
Godt vi er flere, Vims!
Og jeg kan ikke akkurat si jeg er misunnelig, nei, M! Hi-hi.
Legg inn en kommentar