At morgenstund er tull i grunn', er naturligvis gammelt nytt. Enkelte morgenkvister er imidlertid råtnere enn andre. Doven og gnien som jeg er, resirkulerer jeg gjerne asjetter og (vann)glass. Jeg blir stadig irritert på mannen hvis han setter mine halvbrukte glass inn i oppvaskmaskina. Det hadde han ikke gjort i morges, registrerte jeg til min tilfredshet. På kjøkkenet stod skålen og glasset som jeg inntok kveldsmat fra i går, og da kunne jeg jo fint bruke det på nytt til frokosten. Glasset var fint og rent og hadde åpenbart bare vært brukt til vann.
Ganske fornøyd åpnet jeg kjøleskapet og tok ut en ny, frisk kartong appelsinjuice. Jeg skjenket i gårsdagens glass og tømte nesten hele i én sup. Underlig nok, kanskje, har jeg en vane med å kikke ned i bunnen av glasset når det nærmer seg tomt, noe som skulle vise seg å være mindre heldig i dag. Rundt det velkjente Duralex France-merket åpenbarte det seg nemlig en umiskjennelig hvit ring: størknet melk. Det var mannens glass, gitt. Resten av innholdet gikk rett i vasken, og begrepet morgenkvalme fikk brått nytt innhold.
["Taste": Ride, 1990]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Oh Gosjamei! Dette var skikkelig ekkelt. Er du sikker på at det var størknet melk i bunnen av glasset?
Det var da en underlig kommentar.
Hvis mannen din er så ivrig etter å sette det du har brukt inn i oppvaskmaskinen, burde han i det minste klare å sette inn etter seg selv også. :knegg:
Jeg har forresten den samme vanen med å se ned i bunnen av glasset. Skjønner i grunnen ikke hvorfor, for det er jo aldri noe interessant å se nedi der.
Hihi, Elinblu da! :-)
Been there, done that - oh, so many times! :p
He-he, godt å høre at jeg ikke er alene - verken om å sprite opp juicen eller skjele ned i bunnen av glasset.
Kims: Ja, ikke sant han burde ha satt inn etter seg? Det var min første tanke også, men det viste seg at innholdet i oppvaskmaskina var reint.
Legg inn en kommentar