Etter lengre tids sofasliting har Blåmann nå fått blod på tann i treningsveien. Det var en kommentar fra squashmakkeren som ble utslagsgivende. Etter å ha beklaget seg over egen formsvikt og vektøkning, la kompisen lakonisk til: ”jeg ser du har lagt på deg, du også”. Det er med andre ord ikke bare kvinner som forsøker å bryte hverandre ned med giftige kommentarer om kropp og utseende.
Herrene har nå slått seg sammen i håp om å bygge seg opp igjen (eller ned, alt etter hvordan man ser det). Som vanlig er ved slike raptuser har man gått hardt ut. Både lørdag og søndag ble det gjennomført innbitte squashkamper med påfølgende styrketrening. Søndag ettermiddag viste det seg brått at noen muligens hadde tatt vel hardt i. Ut av det blå åpenbarte det seg nemlig en grotesk kul på mannens fot, og det gjorde veldig vondt.
Etter å ha konsultert legefar og sykepleiernabo endte Blåmann kvelden på legevakta. Da kunne han overhodet ikke stå på foten, og hans vei ned trappa og ut i den ventende drosjen var et selsomt skue. Vel framme på legevakta følte han seg straks bedre i møte med stedets hardt prøvede, ampre og til dels ille tilredte klientell. Blåmann er virkelig ingen pyse, og det har knapt forekommet at han har vært syk, men nå måtte han vedgå at han følte seg som en hypokonder. Prøver og bilder viste heldigvis verken brudd eller brist, men han kom nå hjem på krykker.
Søndag kveld var det med andre ord kun ett av husstandens tre medlemmer som kunne påberope seg stødig gange. Jeg hadde virkelig bange anelser med tanke på den kommende uka. Handling. Befordring til og fra barnehage. Matlaging. Bilkjøring. Hent vann. Smør brødskive. Gudskjelov har det gått fort framover. Når jeg overhodet våger å sette denne historien på trykk, er det bare fordi den endte godt, og det i en viss fart. Mannen har fått erfare at folk elsker å gjøre seg festlige på bekostning av herrer over en viss alder som pådrar seg idrettsskader. Da han gikk opp til naboen for å takke for hennes bistand med bandasjering, haltet hun ham skrattende i møte. I går kunne vi meddele familien at Blåmann allerede var betraktelig bedre, for ikke å si friskmeldt. På min brors spørsmål om hvor lenge han egentlig gikk på krykker, måtte jeg bare fortelle sannheten: en halvtime, sånn omtrent.
Jeg sitter her alene, forresten. Blåmann og squashmakkeren er på svømming. Det er godt å se at de vet å gjøre all harselas over hovne ankler og forstrukne skuldre til skamme, og går på med krum hals.
["Walk On": U2, 2000]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Nå fikk jeg sannelig en god latter - 40-årskrisen neste??? (Oh my God!)
Ellers har jeg lurt på om du og jeg skulle prøve å få noe igjen for pengene vi donerer til Elixia og prøvd å trene sammen en gang i blant ;)(men vi er altfor kloke til å ta SÅ hardt i som den (blå!)mannen.
Klem fra Elisabeth
Ja, du er jo egentlig ganske snill som ikke setter tittelen til "Midlife Crisis" (Faith no More, 1992). :-)
Elisabeth: Jeg ser nok heller dette som en forlengelse av 30årskrisen, som snart har pågått i 5 år, he-he. Øh, Elixia, ja... Jeg fortalte vel at de faktisk ringte derfra og etterlyste meg? God idé - la oss prøve å få ut finger'n! Det gjelder også søndagsturer, for øvrig.
Torsk: Ja, det kan du si. Dessverre er den sangen ukjent for meg. :-)
Legg inn en kommentar