Walking on Broken Glass

På tampen av arbeidsdagen kom en kollega inn på kontoret mitt for
å presentere et litt kinkig problem. Under en opprydning på kontoret hadde det dukket opp en julegave han fikk av en forretningsfor- bindelse. Det var en gjenstand av glass som kollegaen i utgangs- punktet ikke likte noe særlig. ”Hva gjør man med sånt, da, egentlig,” ville han vite. ”Kan man egentlig rett og slett kaste slike gaver?” Det første som ramlet ned i hodet på meg, var ordet julegave, men en heller prangende inngravert logo stakk visse kjepper i hjulene for den slags gjenbruk.

Kollegaen ville gjerne vise fram gjenstanden, som var forsvarlig emballert i en originalinnpakning bestående av papp og isopor. Kanskje jeg ville lette hans samvittighet ved å overta tingen når jeg fikk se den i sin fulle prakt? Det gikk greit å få av pappomslaget, men deretter utspilte en underlig scene seg foran øynene på meg. Langsomt, som i en tegnefilm, så jeg isoporomslaget gli ut av hendene på min kollega. Idet gjenstanden traff teppegulvet, hørte vi først et dumpt bonk som vi begge intuitivt tolket som en godlyd. Puh, det gikk bra! Det påfølgende knaaas var imidlertid ikke til å ta feil av. Etter en innledende, vantro stillhet var det ikke annet å gjøre enn å le høyt og lenge. Problemet løst!

Det er nesten så jeg holder kollegaen mistenkt for å ha gjort det med vilje. Var det noe bedragersk og overlagt ved den famlende gesten som kulminerte i gjenstandens tilintetgjørelse mot kontorgulvet? Noen freudiansk glipp var det vel neppe, men det kan muligens kalles en fraudian slip?

["Walking on Broken Glass": Annie Lennox, 1992]