The Riddle

Dagens gåte: Hva er det for en skikkelse som observeres joggende forbi den slitne nærpuben med en kioskpose i hånda tre ganger på sju minutter rundt klokka elleve en mørk og regntung kveld?

Nei, det er ingen obskur svenske, men selvfølgelig Elinblu. Jeg hadde trosset regnet og lagt ut på joggetur for å kunne stikke innom kiosken på hjemveien og kjøpe snop med god samvittighet. Som tenkt, så gjort, men det forklarer bare én av observasjonene. Jeg skulle nemlig også kjøpe med kaffe for Blåmann, samt melk som var øremerket et nytt forsøk på lapper av den kjente ris-/flisgrøten. Da jeg kom hjem, selvtilfreds og med tenna fulle av skumbananer, viste det seg at det hadde skjedd igjen. Det er ikke til å tro.

Jeg drikker ikke kaffe, men det alene forklarer ikke hvorfor jeg gjør den samme tabben hver gang jeg skal bringe denne varen hjem fra butikken. Det skulle da ikke være noen sammenheng mellom kaffehat og analfabetisme? Klok av skade etter et dusin slike episoder leste jeg denne gang nøye på kaffepakkene i kiosken før jeg traff mitt valg. Vel så klok av skade leste også Blåmann på pakka med det samme jeg kom inn døra. ”Kokmalt” stod det visst. Det var bare å jogge tilbake til kiosken – og hjem igjen. Dersom gjestene på den lugubre puben hadde vært i stand til å registrere omgivelsene, må de ha trodd jeg var sprø.

Trøsten får være at årets julemarsipandyd på gåtefullt vis røk på samme turen.

[”The Riddle”: Nik Kershaw, 1984]