Comma Comma

Nettbutikkene er virkelig offensive i disse tider, og innboksen flommer over av reklame. Jeg liker julemaset temmelig dårlig, da det bidrar til dårlig samvittighet for alle utsettelser og forsømmelser. Bokklubben er verstingen, med sin flom av julerelaterte bøker og fjas.Virkelig gretten ble jeg imidlertid først da de sendte ut reklame om fettskvisingsprodukter:

"Festfin med Trinny og Susanna hold-in produkter - 30% rabatt på High Waister - perfekt til julebordsesongen!‏"

Hva pokker har Bokklubben med kroppsfasongen til folk å gjøre? Jeg så såpass rødt at jeg vurderte å trosse min sedate, anti-aktivistiske natur og melde meg ut i protest.

Da var det godt å kunne senke skuldrene (og slippe ut magen, kanskje) ved synet av en avslappende gladmelding fra Ellos.

Noe så rørende! Her sender de altså en annen Elin for å fikse huset mitt til jul, slik at jeg bare kan lene meg tilbake! Noen ganger kan det lønne seg å følge reglene og sette komma etter tiltaleord. Kanskje Ellos ønsker seg Finn-Erik Vinjes Skriveregler til jul?

 

["Comma Comma": Bob Marley, 1970]

Scarlet

Note to self: Det er ikke alltid om å gjøre å matche for enhver pris. F.eks. er det ikke nødvendigvis kledelig med mørkerosa treningstopp når man (som den eneste på treningssenteret, hmf) antar en heller glødende ansiktsfarge etter noen kilometer på mølla.

Formildende er det neppe at treningstrøya stammer fra barneavdelingen på HM, og ble innkjøpt fordi 5-åringen syntes det vile være så morsomt å matche mor (i tillegg til at den var billig, selvsagt). Da jeg tok meg selv i å stikke ut på joggetur med 5-åringen syklende ved siden av, kjente jeg noen plagsomme Tårnfrid-vibrasjoner i lufta. Disse ble ikke akkurat mindre av det faktum at vi var iført identiske trøyer. I rosa! Hva blir det neste?

["Scarlet": The Alarm, 1989]

West End Girls

"Vestkant-loppemarked vil ikke ha IKEA-møbler," kunne vi lese i VG sist torsdag. Ifølge artikkelen vil kjøperne i området Skøyen/Majorstua ha designermøbler i stedet. Tipset om nyheten kom fra min mor, som har årelang erfaring med loppemarked fra Skjetten-korpsets glansdager på 80-og tidlig 90-tall. Vi kjente nok begge på den samme fryden over nyheten. Som sjefen min pleier å si: Ingenting er som å få sine fordommer overoppfylt. Det er bare å innrømme det: Etter leirskolen med en klasse fra Røa i 1985 og språkreisen i 1987 har vestkantfordommene aldri riktig sluppet taket.

Det er sjelden jeg leser kommentarfeltene i VG, som jo har blitt beskrevet som en "brun gjørmepøl" der de mørkere lag av folkedypet utfolder seg nokså fritt. Denne gangen gjorde jeg et unntak, i et ufint håp om å få lese at jeg ikke var alene om å fryde meg. Man ble tidsnok satt på plass, gitt:

Det er bare å legge seg flat som en IKEA-pakke.

["West End Girls": Pet Shop Boys, 1984]

Anorakkene

Hvor ble det av anorakkene

og tøflene og strikkejakkene?

Hvor ble det av termosflaskene

og gnagsårene og rumpetaskene?

I de glade studiedager gikk man omkring i en gammel, litt falmet blå anorakk som man hadde funnet på loppemarked. Med til denne uniformen hørte et digert, fargerikt skjerf. Ettersom det er om lag 15 år siden denne habitten gikk ut av daglig bruk, var det kanskje nærliggende å tro at anorakkene for lengst måtte være utryddet.

Snart tre år etter at vi flyttet inn, var det i helga tid for å ta fatt på den o, store kjelleropprydninga. Flyttekassene var i ferd med å skvise oss ut av huset, der de bredte seg utover et stadig større areal. Hvor ble det så av anorakkene? Joda, de var i kjelleren, de. Tøfler fant vi også (egentovede sådanne, fra Blåmanns hånd/fot), og løsrevne termosdeler og et par rumpetasker. Vi er faktisk aldrende, omtrent i samme generasjon som Odd Børretzen. Ikke bare gnurer vi på ting av all kraft, som gamlinger flest -- vi eier faktisk urovekkende mange utdaterte og avdankede gjenstander. Å, den sitrongule skjorta! Å, den Østen-inspirerte jakka med oransje broderier! Raskt regnet jeg ut at de rundkinnede personene på bildene fra velmaktsdagene midt på 90-tallet var nærmere ungene våre i alder enn oss selv. På et bilde fra 1995 fremgikk det at vi begge hadde spilt i korps med en person som jeg nå har jobbet sammen med i to år uten at noen av oss har dratt kjensel på den andre. Er ikke det et alderstegn, så veit ikke jeg.

Det er med en viss stolthet jeg viser bildet fra garasjen etter helgas dont: 8 søppelsekker med skrot, 6 poser til Fretex og 25 tomme pappesker. (Og anorakkene? De er trygt forvart i den splitter nye skyvedørsgarderoben i kjellerboden.)

["Anorakkene": Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, 2002]

Non Stop

Vi bryter inn med en hastemelding: Det er åpenbart folk som har større grunn til å klage på Non Stop-fadeser enn undertegnede. De har puttet M-i Non Stop-posene! Jeg tror knapt mine egne øyne. (For øvrig må jeg nesten knipe dem igjen for å unnslippe komma- og særskrivingsfeilene i annonsen. Her er det visst ikke bare under pakketeringen det har gått galt.)

Dette hadde vært noe å pynte kaka med! En ser umiddelbart for seg avisoverskriftene, illustrert med bilder av opprørte forbrukere: FIKK SJOKO-SJOKK!

["Non Stop". the Stranglers, 1981]

Vaske klean dine sjøl

Vi er så heldige at Blåmann har en langt over middels god oppdragelse hva angår husarbeid. Blant annet er det han som sørger for at fryseren stort sett er fylt opp med utmerket hjemmebakt brød. På noen felter har imidlertid kjønnsrollemønsteret sementert seg på klassisk vis. Jeg innrømmer gladelig at jeg aldri rører gressklipperen, for eksempel. (Det var han som ville ha hage!)

At fruen i huset tar seg av all klesvask, er vi visst ikke alene om, skal en tro gårsdagens artikkel i VG: Menn holder seg unna klesvasken. I 8 av 10 tilfeller tar fortsatt kvinner det meste eller alt av klesvask og stryking av klær, ifølge en rapport fra NOVA. Nå skal det sies at ingen stryker noe som helst hos oss (bare bunadskjorter, og det gjør jeg aldri lenger uten minst to glass hvitvin innabords). Blåmanns skjorter har Fagerborg Vask og Renseri hånd om, men ellers er det altså jeg som tar meg av klesvasken.


Overraskelsen var derfor stor da jeg kom hjem en ettermiddag og hørte at vaskemaskina gikk i kjelleren. Skittentøyskurven (en plastdunk fra Jysk, 1996-modell) var full, så dette var kjærkomment. "Oi, vasker du klær," spurte jeg kvitrende (om enn med en liten angst for lyserosa truser murrende i bakhodet. Fargesansen er ikke alltid like velutviklet). Blåmann ble flakkende i blikket. "Eh, nei, ikke akkurat. Jeg vasker grytekluter."



Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette, særlig i lys av en annen VG-artikkel, som melder at likestilling øker skilsmisserisikoen.

Husets samlede beholdning av grytekluter - gullende rene! (Og ja, den utgamle julegrytekluten i forgrunnen sørget naturligvis for at de øvrige fikk et svakt rosaskjær.)

["Vaske klean dine sjøl": Septimus, Jenny Jenssen, 1999]

Orange Crush

Det er høst, og bursdagssesongen er i full gang. Jeg har ikke kastet meg på muffinsbølgen, men opererer stadig etter prinsippet om å pynte (de pinlig enkle) kakene på en såpass klønete måte at ungene selv kan mistenkes for å ha dekorert dem. Her er Non Stop en fast ingrediens. Når man åpner en pose Non Stop og heller den over i en skål, forventer man jo å møte en kaskade av glade farger noenlunde jevnt fordelt. (De røde er selvfølgelig best!)

Indignasjonen og vantroen var påtakelig da innholdet i dagens pose åpenbarte seg. Det var et hjerteskjærende syn. Den grønne bilen jeg hadde planlagt som dekorasjon på 4-åringens barnehagekake, var det bare å glemme. Vi var nemlig tilgodesett med to - 2 - grønne sjokoladelinser. Den røde favoritten var enda dårligere stilt, med kun ett ynkelig innslag. Det var 9 brune, 12 svarte, 75 gule og intet mindre enn 141 Non Stop med den ufyselige oransje fargen. (Ja, jeg talte dem alle, og ja, det er litt flaut. De veier i underkant av ett gram hver, forresten.) 141 - det vil si 59 prosent, mot normalt 17! Hele 90 prosent av linsene var gule eller oransje. Her lukter det klagemail lang vei, og det skal bli meg en fryd å utforme den.

Trøsten får være at de oransje, i motsetning til sine uspiselige frender i Smarties-esken, overhodet ikke smaker appelsin (og at jeg selv slipper å se mer til makkverket etter kl. 8 i morgen tidlig).

["Orange Crush": REM, 1988]