Wounded Knee

Om en måneds tid er det påske, og marsipanen er selvfølgelig for lengst på plass i butikkene. Ingen påskekyllinger har funnet veien hit så langt (man er da bare så vidt ferdig med halv-pris-lageret av julemarsipan), men i kveld ble vi hjemsøkt av beslektet fjærfe. Skrekkslagne unger ble vitne til at (høne)mor med voldsom kraft flakset inn i tredje trappetrinn og gikk over ende med dunder og brak. Sjelden hadde de sett noen falle opp trappa med slik overbevisning.

Lettelsen over at iPaden tross alt befant seg på tredje trinn og ikke i kjelleren, ble raskt avløst av selvmedlidenhet og bekymring. (Man ble faktisk beskyldt for å ha spilt Wordfeud gående, naturligvis helt grunnløst.) Høyre kne og ditto lår verker og er stive. Husets fotballspiller mente først at det måtte dreie seg om en god gammeldags lårhøne. Etter to timer har han allerede sett seg lei på både klaginga og det faktum at kona vralter av gårde som ei halt gås, og diagnosen er korrigert.

(Saken skulle selvfølgelig vært illustrert med et bilde av skaden, men blåmerket er foreløpig ikke imponerende nok.)

["Wounded Knee": Nik Kershaw, 1989]

Push Me, Pull Me

Jeg er redd jeg har begynt å oppføre meg litt rart. Minner jeg ikke i grunnen litt om disse dølle, overivrige birkebeinerkarene i full midtlivskrise? Halvmaratonløpet i høst var bare begynnelsen. Uroen slo meg med full tyngde da jeg i halv ti-tida i går kveld la innover i Østmarka - på ski. Med hodelykt! Her er det noe som ikke stemmer. (Min personlige sivilingeniør og birkebeiner instruerte meg grundig i bruken av den tekniske nyvinningen før avreise: "Ser du denne knappen? Trykk på den, og lyset slås på." På bildet hadde jeg så stivfrosne fingre at jeg ikke hadde greid å lokalisere bryteren.)

Skituren var nå én ting - der var jeg i det minste alene, helt i overensstemmelse med min natur og treningspreferanser. (De virkelige birkebeinerne, som det naturligvis vrimlet av, regner jeg ikke som selskap, da de bare føk forbi meg.) Det verste, og det som virkelig gir grunn til bekymring, er at jeg i dag skal ha min første PT-time. Ja, du leste riktig. Personlig trener. Jeg, som bare vil sulle rundt på egen hånd og ikke ha innblanding fra noen, skal helt frivillig ha en kjekk ung mann til å kommandere meg rundt, fnyse av de manglende musklene mine og le når jeg nesten besvimer. PaTetisk.

["Push Me, Pull Me": Pearl Jam, 1998]

Miss You Love

Kort tid før midnatt meldte en nær 39 år gammel mann på Romerike sin kone savnet. Han er tydelig preget når vi snakker med ham. "Jeg kan ikke forstå det," sier han. "Jeg hadde vært en kort tur til Sørumsand for å levere julegaver, og da jeg kom tilbake, var hun borte. Borte! Og så nå, rett før jul og bursdagen min og alt!" Fortvilet legger han hodet i hendene. "Jeg lette i kjelleren, og det var da jeg for alvor ble nervøs. I boden stod det en slags formkake, og i kjellerstua fant jeg en julegardin. Nystrøken! Det likner jo ikke henne i det hele tatt. Sant å si begynte jeg vel å bli urolig allerede i går - hun har ikke vært seg selv i det siste. Da hun kom hjem fra kjøpesenteret klokka 22 og nærmest manisk forkynte at hun var ferdig med alle julegavene allerede ... Nei, det er noe som ikke stemmer!"

Ektemannen sukker. "Jeg syntes jeg hørte noen som romsterte oppe i andre etasje, men det kan jo ikke være henne. Jeg tror ikke jeg våger å gå opp for å finne ut hva slags kvinnemenneske som har tatt hennes plass. Etter at jeg kikket inn i komfyren - jeg, nei, det er helt uvirkelig! Og så rosa, da! Hun har jo ikke vært i nærheten av noe lyserosa siden 1990! Kakesprøyte!" Vi aner en vantro, hånlig klang før stemmen brister. "Jommen sa jeg pikekyss! Gledelig jul."














["Miss You Love": Maria Mena, 2005]

Practice Makes Perfect

Det er mange oppleste og vedtatte sannheter som man lett kan ledes til å tvile på. "Øvelse gjør mester", for eksempel, er en ganske irriterende frase for en utålmodig (men ambisiøs) person som gjerne vil mestre ting til fingerspissene første gang hun prøver. (Ellers kan det være det samme.) Skal man liksom måtte øve år ut og år inn for å komme noen vei, hæ? Dessuten er det jo slett ikke sikkert at man blir noen mester samme hvor mye man trener, og lite er vel mer forstemmende og fornedrende enn akkurat det.

Flere ganger i uka på min vei gjennom Slottsparken grubler jeg over dette uttrykket. Her sitter de altså med trekkspillene sine, år ut og år inn, og spiller brokker av den samme sørgmodige melodien - med én finger. Det er nesten ikke til å tro at stakkarene ikke blir bedre når de bruker hele dagen på å øve. OK, så skjønner jeg at verken scenen eller publikum er særlig inspirerende, men at de ikke prøver seg på noe nytt, da! Jommen sa jeg "øvelse gjør mester".

Jeg liker selvfølgelig å innbille meg at jeg, med mitt grunnlag som autodidakt på hammondorgel, raskt ville ha blitt en virtuos på trekkspillet. Det som derimot er ganske sikkert, er at ingen øvelse i alle fall ikke gjør mester, uansett instrument. Dette hindrer meg dog ikke i å delta på gamlekorpsets julekonsert i Lillestrøm kirke 17. desember. (Velkommen!) Hovmod står for fall. Fullt så galt som bildet fra forrige konsert (i april) kan tyde på, blir det heldigvis neppe. Dette var vel omtrent første gang jeg tok i en trombone - og kun til ære for fotografen.

["Practice Makes Perfect": Billie Holiday, 1940]

Washing Machine

Om forrige helg ble litt fuktig, kunne denne raskt ha blitt mye verre: Vaskemaskina skar seg. Heldigvis var den nye mer sympatisk enn vår forrige, som for snart to år siden løste sin tilstoppede tilstand ved å pumpe ut hele vannbeholdningen utover det splitter nye gulvet - iberegnet parketten i gangen. Den nye bare stoppet, full av vann og inngrodde votter, og presenterte feilmeldingen EFO: Översvämnngsskyddet har aktiverats. Hvordan løser man så dette problemet? Instruksen lød urovekkende: Koppla loss produkten från eluttaget och kontakta vår lokala serviceavdelning.

Til alt hell viste det seg at vi høyst sannsynlig kunne løse problemet på egen hånd. Vaskemaskinas kvinnelige hovedbruker følte seg lite høy i hatten da hun under telefonsamtalen med kundeservice måtte stille det avslørende spørsmålet: "Eh, hvor er lofilteret?" Her lå hunden begravet, i form av en halv sandkasse, en vase med lange hår og to rustne BH-spiler som forsvant synkront for ett år siden.

Lense maskina manuelt måtte vi også. Vi visste ikke hvor lofilteret var på den forrige maskina vår heller, og jeg er ganske sikker på at det ble dens bane. Nå blir det nye tider med jevnlig filterkontroll og kanskje til og med aktiv bruk av vaskepose.

["Washing Machine": Sonic Youth, 1995]

I Should Have Known Better

Jeg forventer anerkjennelse for egenhendig å ha innsett det i et kritisk øyeblikk, altså: Dette vil du angre på. Kjenner du følelsen? Hvitvinen er tom, og ja - du har på fornedrende vis løfta selve flaska mot munnen et par ganger for å være helt sikker. (For å redde den siste dråpe av ære må jeg bemerke at Blåmann til dels har vært delaktig i knertinga av nevnte flaske.) I kjøkkenskapet lurer en 5(!)-literskartong med rødvin, av ukjent kvalitet, som Faderen har smuglet inn på et av sine innbringende tokter med danskebåten. Egentlig tenkte man at det måtte være lurt å spare denne kartongen til gjenforeningsfesten for grunnskolen i januar, men det er jo tross alt veldig lenge til, og lørdagskvelden foregir å være ung fremdeles.













Skål - for en tung søndag! Håpet er at det store kaloriinntaket i form av bamsemums vil gjenopprette balansen.

["I Should Have Known Better": Jim Diamond, 1985]

Digging a Hole

Det kommer neppe som julekvelden på kjerringa at jeg for lengst har sprukket:













Nytt av året er det at smellen kom allerede i oktober, midt i den uendelige bursdagskake-bonanzaen. Det i seg selv er kanskje ikke så bekymringsverdig - det urovekkende er dette:













"Ikke en smule igjen", for å sitere de to tanntrollene som i skrivende stund storkoser seg i tanngarden min. Jeg er redd dette blir en lang jul.

["Digging a Hole": Suede, 1997]