New Generation

Språklig pedanteri forbindes kanskje først og fremst med den eldre garde. Det er neppe tilfeldig at det er folk à la Finn-Erik Vinje og Per Egil Hegge som vifter ivrigst med språkfanene her til lands. Jeg har alltid følt meg litt gammelmodig når jeg påpeker skrivefeil og er opptatt av korrekt språk, men etter hvert er jeg jo ganske gammel også. Iblant har jeg lurt på om evnen til å henge seg opp i språklige bagateller vil dø ut med vår generasjon.

Selv hos meg har iveren avtatt, og terskelen for å opparbeide oppriktig indignasjon har blitt lavere med åra. Jeg løftet knapt et ortografisk øyenbryn da jeg registrerte at toalettene på jernebanestasjonen var stengt på grunn av reperasjonsarbeider. Det semantiske øyenbrynet, derimot, fløy i været da jeg fikk et glimt innenfor dørene og konstaterte at reperasjon var en i overkant mild omskrivning for en tilstand der alt av inventar inkl. gulv og vegger var fjernet. Kanskje hadde Jernbaneverket tenkt i samme baner, for kort tid etter dukket det opp et nytt skilt:





Jeg var godt fornøyd med et oppdatert budskap som svarte til realitetene, og brydde meg ikke så mye om den sedvanlige særskrivingsfeilen. Likevel ble jeg direkte varm om hjerterota da jeg så at noen hadde kludret på plakaten og påpekt feilen. Den velrettede henstillingen "skriv riktig, da!" er så sin sak, men bruken av uttrykket "LOL" gir grunn til optimisme. Dette må være skrevet av et ungt menneske! Det er simpelthen rørende. Gamlisungdommen lever!

["New Generation": Suede, 1994]

Rubber Band

En gul knapp,
virre virre vapp,
du slapp ...

... taket, og raste utfor kanten?

"Småbarnsmødre strekker seg for langt," leste jeg i et magasin hos tannlegen i dag. Professor Ulla-Britt Lilleås ved Universitetet i Agder uttrykte bekymring for helsa til en hel generasjon av mødre. Man skal være perfekt i alle roller: som mamma, kone, venninne, arbeidstaker og husmor. Hørt det før? For enkelte av oss skorter det litt på flere felter, og jeg er neppe alene om å komme til kort på det sistnevnte.

Følelsen av å være utilstrekkelig selv om man prøver å strekke seg, er en stor kime til frustrasjon. Det er særlig ett fenomen som ved sitt blotte nærvær kan få meg til å synke sammen som en mislykket sufflé: Strikker under beina på yttertøy. Vips, så forsvant knappen, gitt! Oi sann, skulle du ha sett - har strikken røket? Det gjør meg fullstendig avmektig. Jeg er ikke ukjent med å føle meg som en hjelpeløs mor i mange sammenhenger, men ingenting har samme kraft som de frynsete strikkene og bortkomne knappene.

Jeg har en svak erindring om at jeg sydde i nye knapper den første høsten Liv hadde slike klær, men siden har det vært stopp. Det er bare å innrømme det: Jeg mestrer det ikke. Ellers strekker jeg meg så langt jeg kan (jeg har til og med begynt å lese jobbpapirer mens jeg går!), men stilt overfor strikker og knapper er jeg maktesløs. Teknisk sett er det ikke vanskelig - bare noen få sting, men det har blitt uoverkommelig. Som en sjuskenes dronning sender jeg ungene i barnehagen iført strikkeløse bukser og dresser. (Og når jeg først har brutt sammen, kan jeg vel like gjerne tilstå at klærne gjerne er umerkede også.)






Typisk eksemplar av arten: røket, frynsete, møkkete, slitt og presumptivt stjålet, ettersom det er kjøpt brukt og merket med ukjent navn.

["Rubber Band": David Bowie, 1966]

Morning has Broken

Hver morgen oppstår det kaotiske tilstander hjemme, og det er ikke alltid man har hodet med seg. Omtrent klokka åtte i dag tidlig hadde Liv gått ut, mens jeg lette febrilsk etter både det ene og det andre før avgang til barnehagen. Gjentatte ganger kom det utenfra: "Jeg fant et kort under trappa, mamma, jeg fant et kort!" "Ja, ja, jeg har ikke tid til å kikke på det nå," gryntet mor irritert, "jeg er opptatt med å lete etter hjelmen til Ivar!" Et spillkort på avveie kunne ikke interessert meg mindre akkurat da. Engasjementet steg imidlertid en smule da det viste seg å handle om mitt betalingskort - det eneste i sitt slag etter at det andre forsvant under en halvsein bytur i forrige uke.

Siden tok det seg litt opp. For én gangs skyld rakk jeg toget med god margin (hvilket vil si mer enn 30 sekunder). Fornøyd spaserte jeg om bord på Lillehammertoget, og tenkte at denne morgenen tross alt ikke hadde gått så verst. Først idet jeg satte meg godt til rette i setet, slo det meg at det egentlig ikke var noen grunn til at man fortsatt skulle sprade rundt med sykkelhjelm. Og sånn går nu dagan.

["Morning has Broken": trad./Cat Stevens , 1971]

Wrong

Skadefryd er som kjent den eneste sanne fryd. På det feltet er jeg ganske lett å more, så jeg fniste litt i skjegget av denne e-postmeldingen fra Ellos:


















De ville så gjerne rette opp att alle feila fra i går, men akk - noe fikk galt. Selv skriver jeg alltid litt fortere enn jeg tenker, og synes selv at det pleier å gå bra likevel, men det er visst slett ikke alltid. Brått hadde jeg sendt en melding til sjefen min med den konsise overskriften "Forslag til følgenreb". I et panisk forsøk på å rette opp fadesen ble denne mailen fyrt av gårde:






Noen oversikt var det altså aldri snakk om, verken i den ene eller andre betydningen, men en overskrift. Det er visst sant som de sier: Det er en naturlov at det ikke er mulig å påpeke en feil uten å begå en ny. Karma slår tilbake.

["Wrong": Depeche Mode, 2009]

Løp

På søndag løp jeg mitt første halvmaraton. Jeg har til og med bildebevis! Hvor bildet er tatt, aner jeg ikke, men etter ansiktsfargen å dømme har jeg ikke kommet særlig langt. Det ser i alle fall ut til at jeg har det travelt. (For øvrig merket jeg meg at de andre løperne hadde 6-8 bilder å velge mellom, mens av meg fantes bare dette. Jeg er redd det sier en god del om kvaliteten på de andre fotografiene.)

Det er ingen tvil om at jeg har en del å lære før jeg eventuelt forsøker å gjenta den nokså slitsomme bedriften. For å starte med det første: Det kan være lurt å begynne å løpe når massene på startstreken beveger seg framover, i stedet for å banne over at folk sløser bort krefter på oppvarming. Brått kan det nemlig hende at løpet faktisk er i gang, og at man dermed risikerer å miste viktige hundredeler på den endelige snittfarten.

I etterkant kan jeg skilte med imponerende idrettsskader. Bl.a. har jeg fått et nesten 8 cm langt sår på brystet etter pulsbeltet. Videre fikk jeg et artig utslag av elveblest på rumpa forårsaket av gnissing fra vaskelappen i trusa. Utslettet er trekantformet, omtrent som et omvendt skille etter en g-strengbikini. Det som bekymrer meg mest, er likevel kanskje at jeg risikerer å bli gjort arveløs. Mitt faderlige opphav forakter nemlig fysisk aktivitet i en slik grad at han kan være troende til det meste. Sist han så meg jogge, kjørte han ved siden av meg i flere hundre meter og lokket med en hundrelapp hvis jeg hoppet inn i bilen. Jeg er redd dette løpet vil falle ham tungt for brystet.

["Løp": Raga Rockers, 1987]

Endelig fredag

Fredagskveld, fredagskveld, endelig er det fredagskveld.

Jeg er i ferd med å bli bestemor. Det kan høres litt pussig ut tatt i betraktning at eldstebarnet ennå ikke har rundet fem år, men det er helt sant. At jeg er gammel til sinns, er opplest og vedtatt. Det overrasker neppe noen at jeg baker rullekake til morgendagens familieselskap. Det som er litt urovekkende, er at jeg, selv om vi skal ha fire sorter, brått ble hjemsøkt av en frykt for at det skal bli for lite kake. Derfor bakte jeg like gjerne to. Da gjenstår det bare å bruke morgendagen på å beklage overfor samtlige gjester hvor mislykka begge kakene ble.














Merk bestemors sukkerskål i bakgrunnen. Om det virker foryngende at glasset (fra tidlig 90-tall) rommer de sørgelige restene av sommerens vinkartong, vites ikke. "Mors syltetøy" fra Nora, derimot, peker entydig i retning at jeg ennå ikke er utlært. Me har juksa litt.

["Endelig fredag": Rolv Wesenlund, 1993]

Such a Good Boy

Oi, plutselig var det minsanten
blitt fødselsdag på denne kanten!
Han likner sin far
og er en blid kar,
den 3-årige jubilanten.

Gratulerer med dagen, kjære Ivar!



















["Such a Good Boy": Carly Simon, 1983]