Wheels

Det tok ikke mange timene fra det sluttet å gå på skinner for NSB før noen begynte å stikke kjepper i hjulene på de resterende fremkomstmidlene. I går hadde jeg vært på Olavsgaard og heiet fram Glenn & co som sykler Nordkapp-Lindesnes (tøffingene!), og etterpå syklet jeg bort til Hellerudsletta og tok meg en joggetur. Den gamle Kilimanjaroen ble låst og lagt pent i grøfta.

Etter kort tid ante det meg at turen ville bringe ulykke. Å bli overfalt av en hissig sverm med bier (ja, det stod selvfølgelig en mann i hvit drakt der og tok lokket av kubene) kan neppe anses som noe lykketegn. De små beistene været straks svett dames blod, og ca. et dusin av dem greide å infiltrere fletta mi. Jeg utstøtte uverdige, urkvinnelige hyl i minst en kilometer før jeg hadde kvittet meg med dem og kunne løpe videre med grasiøst utslått hår.

Da jeg kom tilbake til sykkelen, var den søkk borte, gitt. Hva gir dere meg? 15 år gammel, velbrukt og kjær ble den åpenbart funnet attraktiv av noen som så sitt snitt til å dra inn et par skitne hundringser på det lyssky bruktmarkedet. Der stod jeg 6 km hjemmefra, ferdigjogget, utstyrt med kr 20 og en mobiltelefon som overhodet ikke gjorde nytta si, da ingen kunne hente meg. Jeg spurta som en gal til Olavsgaard, rakk med et nødskrik bussen, og fikk tigget meg til å reise hjem for 20 kroner.

Et par timer seinere ringte Blåmann, som var på hyttetur med ungene. Etter ca. 300 meters kjøring på hjemveien hadde de - tada! - punktert. Reservehjulet var på størrelse med et slankt mopeddekk, men brakte dem heldigvis trygt hjem. Hva som blir det neste, tør jeg knapt tenke på.

Allerede samme kveld fikk min gode, gamle, røde venn en erstatter. På Finn fantes det nemlig en nesten identisk modell til kr 500, uten andre synlige lyter enn en rusten girknott, fillete bakdekk og nedsunken dynamo. Og det beste av alt: Den befant seg i Lillestrøm! Med andre ord er jeg allerede tilbake på hjulene - så lenge det varer før det bakre eksploderer.

["Wheels": Foo Fighters, 2009]

Wrapped up in Books

Man har vært på konferanse i Paris. Selv om dette var en jobbtur, benyttet jeg tiden godt og fikk raskt svidd av noen kroner. Allerede før jeg kom inn i avdelingen for avreise utland, var nemlig shoppingen i full gang. Tre bøker var sikret. Ettersom de alle var tynne og hadde stor skrift, kan det trygt sies at de ga lite valuta for pengene. Loes verk, for eksempel, var utlest i god tid før vi kom inn i fransk luftrom. Det var likevel ikke den som utmerket seg klarest; den lille oransje lefsa kostet faktisk hele 450 kroner. Ja, du leser riktig: Nødpass. Ved ankomst Gardermoen ble det nemlig meget snart klart at den aller første butikken jeg kunne boltre meg i, var denne:

Noen hadde rett og slett glemt passet hjemme - snakk om amatør! Den hyggelig politidamen mente i grunnen at det ville gå bra uten pass, takket være Schengen-avtalen. Hvis jeg var av den urolige typen som ville gå og bekymre meg over dette, kunne det imidlertid være en god investering med et nødpass. Noen følte seg truffet av denne formuleringen, og slo til.

Den trange starten var dog ikke til hinder for videre utskeielser på fransk jord, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

["Wrapped ut in Books": Belle & Sebastian, 2003]

Right Track Wrong Train

Det tok ett år og fem måneder med togpendling før det uunngåelige skjedde: Blåmann gikk på feil tog. Han skulle hente de små i barnehagen, men brått var han på vei mot Svergie, eller i alle fall mot Ski. Ettersom barnas mor var i full gang med å gjøre livet surt for seg sjøl på tredemølle og følgelig ikke hørte telefonen, måtte bestemor rykke ut.

Trøsten får være at tabben ikke kommer til å gjenta seg med det første. Fra og med førstkommende helg blir det ikke lenger anledning til å stige på noe tog, verken det gale eller det rette. I seks samfulle uker må vi finne andre alternativer. Ja, dere kan le nå, alle dere som hoverte over at vi flyttet ut av byen og satte i gang det høyrisikoprosjektet det var å gjøre seg avhengig av NSB.

["Right Track Wrong Train": Cyndi Lauper, 1983]

Problemer innad i Høyre

Her i småbyen lever vi et spennende liv hva angår utbudet av butikker og spisesteder. Tomme lokaler dukker opp uavlatelig, og hva som etter hvert vil fylle dem, er temmelig uforutsigbart. Jeg hadde forhåpninger om at den lille kokosbollekafeen i Storgata, som også kunne lokke med nydelige smoothies, skulle få en verdig arvtaker.

Slik gikk det ikke. I motsetning til en påfallende høy andel av mine nærmeste venninner har jeg ingen bakgrunn som sint SV-er. Tvert imot leflet jeg vel i min ungdom med lett konservative sympatier, for å være brutalt ærlig. Det forhindrer ikke at jeg nærmest så rødt da den fordums kokoskafeen ble hjemsøkt av en blå bølge. Høyre har malt sjappa lyseblå, og vil bruke den som valgkamplokale! Ergrelsen avtok ikke da jeg fant en rekke identiske flygeblader i postkassa - fra selvsamme parti. Til den håpefulle opposisjonen er det bare én ting å si: Budskapet blir ikke nødvendigvis lettere å svelge om man presenterer det ni ganger.



















Så glanset at det nesten unndrar seg fotografering: Høyre-flygebladene representert ved ett av dem. Ironisk nok har Blåmann destruert resten av grunnlaget for dagens illustrasjon.

["Problemer innad i Høyre": Black Debbath, 1999]

Little Green

I serien "Selvportretter" bringer vi i dag en kuriositet fra luftrommet mellom Gardermoen og Førde. Om flyselskapene har sluttet å servere enhver form for mat til sine passasjerer, slår de i det minste til med godteri, viser det seg. Jeg ble varm om hjerterota ved synet av den ørlille sjokoladeflisa, som naturligvis ikke ble gammel i min varetekt.

Papiret tok jeg imidlertid vare på, da det var noe rørende gjenkjennelig ved det: Liten og søt, altså, og selvfølgelig kledt i grønt. Og firkantet og flat, både i kraft av sin tomhet og oppholdet nederst i sekken (under vekten av papirene fra Stiftelsestilsynet). Når nevnte konferansemateriale endog hadde gjort den lille grønne en smule krøllete og frynsete i kantene, skulle bildet være komplett. Om ikke et hjerte av gull, synes jeg i alle fall å skimte en silver lining.

["Little Green": Joni Mitchell, 1971 - fra plata Blue, faktisk]

Blowin' in the Wind

Første tur til jobb med den nye sykkelen er nå overstått. Selv om fremkomstmiddelet var nytt og flott, endte det med noe bortimot bunnrekord i denne retningen. Hrmf. (Den gangen jeg syklet med bremsene inne, var jeg på vei hjemover.) Idet jeg hadde karret meg opp på Gjelleråstoppen og skulle ta fast på kosestrekket, ble jeg nærmest blåst av banen. Det var kanskje én av de 25 kilometerne i dag som kom noenlunde gratis. Ellers måtte jeg trå på som en gal for å presse meg opp i 20 km/t i slake nedoverbakker der det ellers går så det suser. Pokkers motvind! Hva er dette, egentlig - Vestlandet?

Det som holdt meg oppe, var tanken på at det blir bedre på hjemveien, ettersom jeg da vil få medvind. Problemet er bare at jeg ikke skal sykle hjem i dag; det planlegger jeg å gjøre fredag ettermiddag. Og hva skal så skje innen den tid, ifølge yr? Nå har vi hatt kraftig motvind i minst tre uker, toppet med noe som nærmest må kalles høststorm for et par dager siden. På fredag, derimot, skal vinden snu. Det burde da virkelig ikke være lov? Jeg får trøste meg med at det er utsikter til et opphold i regnet akkurat fredag ettermiddag (skjønt jeg tror det ikke før jeg ser det). Om ikke annet forventer jeg i det minste å bli sprek av dette.



















["Blowin' in the Wind": Bob Dylan, 1963] (Gratulerer med gårsdagen, Robert!)

Soul to Squeeze

Du vet det er mandag kveld og festen ugjenkallelig er over når du prøver å skeie ut bittelitt og remuladetuben svarer med å vrenge sjela si utover roastbiffen, brødskiva, fjøla, benkeplata og smørpakka. Dette tar jeg selvfølgelig til inntekt for noe jeg alltid har visst: Sylteagurk er roten til alt ondt.














["Soul to Squeeze": Red Hot Chilipeppers, 1991]