fredag 29. april 2011

She's Lost Control (Again)

(Jo, jeg har brukt denne sangen før, men tittelen kunne bare ikke passet bedre, så jeg gjør et unntak.) She's lost control, altså, bokstavelig talt. En optimist ville kanskje si at det er slankende på sitt vis, men det kan likevel ikke anbefales å helle varm kakao i tastaturet. Lenge trodde jeg at lykken stod den kjekke bi nok en gang. Den kvelden Blåmann helte et glass søt hvitvin ned i selvsamme laptop da den var en uke gammel, endte det nesten med skilsmisse, men gemyttene roet seg da funksjonaliteten viste seg å være upåvirket og alkoholstanken utrolig nok fordunstet.

Da jeg skulle logge meg på igjen i ettermiddag, for første gang etter gårsdagens beklagelige uhell, viste det seg altså at jeg hadde mistet kontrollen. Og shiften også - jeg kom rett og slett ikke til påloggingsvinduet en gang. Min første tanke var å gripe til velkjente gloser som "uflaks" og "urettferdig", men jeg innrømmer innerst inne at det var uforholdsmessig heldig at den klisne kakaoen skulle lamme akkurat de to tastene som det faktisk er to av. Men hva pokker gjør jeg nå?












Kanskje måtte det gå slik? Når tittelen er resirkulert, kan vel illustrasjonsbildet være det også. denne maskina har åpenbart vært i nærkontakt med søtsaker før, så dette var neppe tilfeldig.

["She's Lost Control": Joy Division, 1980]

lørdag 23. april 2011

If I Get Locked Up

Sykkelsesongen er i gang igjen, og det vil neppe bli vanskelig å fylle bloggen med mer eller mindre pinlige fortredeligheter i år heller. Før påske lånte Blåmann sykkelen min - og stakk av med nøkkelen, skulle det vise seg da jeg kom hjem fra ferie noen timer før de andre. Etter å ha forsert mannens kodelås hadde jeg likevel utsikter til en fin kveldstur til Plantasjen, da han hadde vært vennlig nok til ikke å bruke den fastmonterte låsen.

Det var en nydelig kveld og en fin tur. Hele veien minnet jeg meg selv om at jeg måtte huske å ikke låse sykkelen, nøkkellens som jeg var. 15 år gamle sykler med barnesete skulle uansett være lite attraktive for tyver, tenkte jeg fortrøstningsfullt. Idet jeg parkerte foran Plantasjen, greide jeg å miste taket i de gode forsettene akkurat lenge nok til at jeg rakk å se meg selv utenfra idet jeg - på autopilot - elegant trådte av sykkelen og vred om låsen. Hipp hurra! Jeg innså at dette var galt allerede før bevegelsen var fullført, men greide likevel ikke å stoppe. Ikke hadde jeg busspenger, og langt mindre telefon.

Kort tid seinere hadde jeg i det minste tre buketter med tulipaner til kr 99 - det er da noe. Ettersom jeg også har nær slekt nær Plantasjen, og mann og barn var på vei hjemover, kunne jeg til alt hell trille hjemover kun en time forsinka. Jeg kan også trøste meg med at sykkelen som følge av sin forsvarlig låste tilstand ikke ble stjålet. Det ble nemlig min fire år gamle offroader i høst, så nå er jeg på utkikk etter en ny tohjuling å begå tabber med.

["If I Get Locked Up": Eminem, 1999]

onsdag 13. april 2011

Walking Barefoot

I dag skal det handle om tær. Føtter er generelt lite attraktivt, og tærne er naturligvis verst. I ungdomsskoletida satte vi iblant opp lister over egenskaper som ikke var ønskelige hos det motsatte kjønn. At den utkårede ikke skulle gå i Jesus-sandaler var blant mine fremste krav, i tillegg til at han ikke måtte gå i Mazda-genser. Her skulle jeg komme til å svelge kameler. Ikke bare har jeg selv løpt rundt i Toyota-refleksvest i 20 år. Da vi møttes, var faktisk Blåmann innehaver av et par velbrukte, åpne, myke kreasjoner fra Ecco - i brunt. Som min forlover påpekte i bryllupstalen, følte hun seg trygg på at forholdet ville vare når vi nå stod her på tross av Jesus-sandalene.

Snart nærmer det seg den sesongen da mange liker å lufte og vifte med nevnte kroppsdeler. Som en oppladning til sandalsesongen har jeg i dag plassert undersåttene mine på en glassplate for å få dem grundig gransket av en kjekk ung mann. Åstedet var G-Sport, og målet var å finne egnede løpesko på salg. Først etterpå slo det meg at føttene mine, i tillegg til å være klamme etter en dag på kontoret, er utsmykket med alt som er å få av uhumskheter. Slarkete, lett innfalne ankler er kanskje ikke så visuelt skjemmende, og ikke nødvendigvis tverrplattfot heller. Da er det verre med ilker, blodblemmer, deformerte lilletånegler, hard hud, skinnslintrer, liktorner og tilløp til inngrodde tånegler. Stakkars mann - for en jobb! Toåringen sier intuitivt æsj når han ser beina mine.

Heldigvis fant jeg egnede sko å kamuflere elendigheten i. Klok av fjorårets rosa og hvite skade greide jeg i år å finne løpesko i den velsignet diskrete fargen svart, så jeg er godt fornøyd. Selv om det var salg, håper jeg nå å ha sørget for at jeg ikke har råd til nye sandaler. At det finnes mange stygge sko, kan man konstatere med et halvt øye straks man begynner å kikke. Sandalene på sin side står for det reneste skrekkabinett, selv i butikker som vanligvis har mye fint.


For å gjøre overgangen fra vinter til sommer så myk som mulig, kunne det kanskje være en idé å lufte ømme tær og hardhudede hæler i skolettene?


Disse har ett forsonlig trekk: De viser ikke tærne. Hvis man ikke har råd til å kjøpe heldekkende sko, kan det kanskje være aktuelt å spandere et par tusen på dette paret?


For de mykere blant av oss kunne det kanskje friste med et par deilige tøfler? Med glidelås!






Disse må jo bare hete "break a leg". Kjekt å ha sko og bandasje i ett hvis man faller ned fra sin høye hest!



["Walking Barefoot": Ash, 2001]

torsdag 7. april 2011

Noise

I morgen kveld skal jeg delta i NM for korps i Trondheim. En kunne lett forledes til å tro at dette innlegget var seks dager forsinket, men den gang ei. Hvis noen nå vil innvende at jeg da vitterlig sluttet å spille fløyte for 13 år siden, har de helt rett. Da skolekorpset fylte 50 år i høst, ble det stablet på beina et jubileumskorps, og i den forbindelse spilte jeg hele to ganger inkl. konserten. Det foreligger også bildebevis:



Når vi nå stiller i NM, kan jeg pinlig nok ikke prale med noen mer imponerende øvingsbakgrunn. Det verste er antakelig at jeg ikke er alene. Som det fremgår av bildet, sitter jeg dessverre ytterst på rekka, med fare for at mine spede toner blir hørt av publikum. Jeg priser meg lykkelig for at fløyta vender mot høyre og ikke ut mot salen. (Min arme nabo på fløyterekka deler neppe denne oppfatningen.) Ønsk meg lykke til - brekk en klaff eller noe sånt! Det ville neppe svekke det musikalske resultatet.

["Noise": the Kinks, 1982]

onsdag 30. mars 2011

Armageddon Days (are here again)

Noen dager vil det seg bare ikke. Dagen startet med at internettilkoblingen på jobb ikke virket. Krise! Min kollega løftet av røret for å ringe IT-konsulenten, men der var det tyst, gitt. Telefonen var død. En (mobil)henvendelse til Telenor avdekket at selskapet ved en lei inkurie hadde gravd over en kabel i Inkognitogaten. De arbeidet med saken, og håpet å finne en løsning etter 15.30 en gang. De mest pessimistiske i første etasje valgte da å reise hjem fra kontoret. Den som hadde vært så klok!

Kontakten med omverdenen ble merkelig nok raskt gjenopprettet, men da var det andre deler av infrastrukturen som fant det betimelig å bryte sammen: full stans hos NSB fra klokka 11.58. Jeg hadde eplekjekke planer om å jogge fra Lillestrøm stasjon på vei hjem, og iførte meg optimistisk treningsantrekk. Joggeskoene kom godt med i skytteltrafikken mellom T-bane, den utopiske "buss for tog" og de lysegrønne bussene. Blåmann, som befant seg i et stillestående somletog på Bryn, rakk ikke barnehagen, så bestemor måtte rykke ut. Selv var jeg forholdsvis heldig og slapp unna med 65 minutter på rute 401 gjennom de fleste avkroker av Groruddalen og Øvre Romerike.

Hvordan kan det så passe å runde av en slik dag der det meste har brutt sammen? Sammenbrudd avler åpenbart sammenbrudd. Plutselig syntes det som en god idé å ta en aldri så liten Cooper-test, aldeles frivillig. Man løper i 12 minutter til man kjenner blodsmaken i munnen - sist utført under tvang i 1992. Den misantropiske gymlæreren ville ikke ha trodd sine egne øyne hvis hun hadde observert meg på de mørklagte, smått isbelagte gangveiene i kveld. Jeg overlevde, og kan være noenlunde bekjent av resultatet (som befinner seg i øvre halvdel av kategorien "God" her. Jeg har tapt meg 50 meter på 19 år.) Nå i etterkant kjenner jeg tilløp til lammelser i beina, særlig når jeg går i trapper. "Har'e spredd seg, nå," som Faderen ville ha sagt.

["Armageddon Days (are here again)": The The, 1989]

tirsdag 29. mars 2011

If I Fell


Skremt og motløs innså hun at det hadde gått for langt. Atter en gang var det helt ute av kontroll. Snart kom det til å rase utfor igjen. Kanskje ville det bære helt ned i kjellertrappa, og det var ingenting hun kunne gjøre for å stoppe det.

["If I Fell": the Beatles, 1964]

mandag 21. mars 2011

Papaya Coconut

Kloke folk sier at hvis noe virker for godt til å være sant, er det som regel nettopp det. Lengre tids forskning i butikkenes sortiment av godter og ting som utgir seg for å være godter, tyder på at den tilsvarende konklusjonen for søtsakenes vedkommende kan utformes i følgende læresetning: Hvis noe i kraft av sitt navn virker for dumt til å være godt, er det ofte nettopp det. OK, da, så smaker ikke riskremavleggeren Risifrutti så aller verst trass i det oppsiktsvekkende fjollete produktnavnet. Det får være unntaket som bekrefter regelen.

På jobben abonnerer vi på frukt, og det kommer en kurv på døra ukentlig. Ofte legger de ved noen andre lekkerbiskener også, så som tørkede aprikoser og nøtter. (Alt skal jo være sunt, naturligvis.) I nøden spiser fanden fluer, så vi er ikke vonde å be. I det siste har det imidlertid dukket opp et produkt som i påfallende grad har fått ligge urørt i skålene. Det var småbiter av tørket frukt, såpass kunne vi se, men hva var de hvite terningene? Blomkål? Tørket fetaost? En smaksprøve påviste at det er snakk om blokker av kokos. Blæ. I dag fikk jeg for første gang se emballasjen til denne herligheten. Vel, jeg ble ikke overrasket.

Coco Loco, faktisk. Hva gir du meg? De kunne like gjerne kalt det Klin kokos, så hadde i det minste språkrøkterne blitt salige (skjønt det merkenavnet er vel oppbrukt av kokosbollebransjen for lengst). Mistanken om at det er lurt å styre unna alt som har "tropisk" i navnet, ble også styrket. Det er i alle fall rørende å kunne konstatere at også de sunne "godtespiserne" blant oss nå har fått sin ekvivalent til den avskyelige Cocos-biten i twistposen. Gratulerer!

["Papaya Coconut": Kikki Danielsson, 1986]