I'm Scared

På min aller første hjemmeside la jeg ut noen bilder fra bryllupet vårt. Ett av disse falt ikke i god jord hos en av de avbildede, som hevdet det var vondt å tenke på at hele verden hadde tilgang til et bilde der han så retardert ut. Vedkommende bryllupsgjest vil sikkert glede seg over nyheten om at karma omsider slår tilbake, 13 år seinere.

I vår deltok et par kollegaer og jeg på Stiftelsestilsynets årlige konferanse i Førde. Jeg trodde dette var et tilbakelagt kapittel som hadde passert uten ubehagelige ettervirkninger, men lattersalvene i korridorene på jobb i går antydet visst noe annet. Arkivaren vår hadde nemlig snublet over tilsynets offisielle bildeserie fra arrangementet, naturligvis publisert på en fullstendig åpen nettside. Som en av kollegaene så treffende uttalte: Dette må vel kunne kalles utskremte medarbeidere! Bak den noe anonyme tittelen "To av deltakarane på Stiftelseskonferansen 2011" skjuler det seg følgende blinkskudd:


















"Nei! Nei! Nåde! Ikke enda et spissfindig juridisk foredrag om forsvarlighetsstandarden i Stiftelsesloven!"

["I'm Scared: Buffy, 2003]

Call Me

Jeg er vel omtrent så langt unna en sprudlende og leken mor man kan komme, ref. forrige blogginnlegg. Hver gang jeg forsøker å agere ellevill (og det er ikke ofte), går det galt. Sist jeg mistet mobilen min, var vi på Hoppeloppeland. Idet jeg krampaktig forsøkte å finne tilbake til min indre småjente i røff omgang med noen enorme, oppblåste baller, må telefonen ha sklidd ut av lomma mi. Den kunne heldigvis enkelt plukkes opp i resepsjonen neste dag.

Denne uka prøvde jeg iherdig å oppmuntre en skrikende Ivar (som er halvannen måned for ung for ballrommet) ved å velte meg lekent oppå ei diger, oppblåsbar marihøne på Ikea. (Gutten tok ikke notis av opptrinnet, men håret mitt ble klemt fast under beinet på en barnestol, og jeg trengte hjelp for å komme meg opp igjen fra min ynkelige posisjon.) Her må åpenbart telefonen ha funnet veien ut av lomma igjen - og borte var den. Jeg ringte og ringte fra Blåmanns mobil, vel vitende om at ingen ville ønske å stjele det seks år gamle vidunderet.

Etter et par timer fikk vi en telefon fra en oppkavet familiefar på vei over Minnesundbrua i retning Lillehammer. Hans lille pode hadde da plutselig blafret med en fremmed telefon fra baksetet. Det var som Blåmann så ondskapsfullt hadde forutsett: Dagens barn måtte være overbevist om at den antikvariske saken var en leketelefon. Blåmann frydet seg nærmest da den forsvant - endelig skulle kona bli tidsmessig utstyrt. Den gang ei: Finneren var en ærlig sjel, posten har overgått seg selv, og jeg er lykkelig gjenforent med gode gamle Sony Ericsson. Nå kan jeg lene meg tilbake i trygg forvissning om at jeg ikke trenger å være krampaktig leken igjen før evetuelle besøk i fornøyelsesparker neste sommer.












Det kom vel knapt som noen overraskelse at jeg ville bli av typen som sier "dette var en dyr telefon i sin tid".

["Call Me": Spagna, 1987]

Tante Sofies sinte vise

Å huffameg, å huffameg, jeg er så sint som fy,
for alt er bare tøys og tull i Kardemomme by.

Det er vanskelig å forklare hvorfor, men ni og en halv time i Dyreparken ble rett og slett mer enn nok. Allerede etter seks timer kjente jeg at jeg var i ferd med å miste humøret, og jeg strevde etter hvert med å holde maska. Dette fremgår med all uønskelig tydelighet av bildet til høyre, der jeg er i ferd med å entre røvernes hus med en noe bister mine. På dette tidspunktet hadde de nylig kidnappet tante Sofie.

Noe seinere, da vi etter ca. 45 minutter i kø var ferdige med den 4 minutter lange trikketuren i Kardemomme by, pekte en liten gutt på meg idet jeg skulle stige av. "Tante Sofie," ropte han høyt og tydelig, til Blåmanns store fryd.

I neste illustrasjon forsøker tante Sofie å overkompensere, og beviser med dette at hun ikke bare er sur, men også gal. Originalen til høyre.

["Tante Sofies sinte vise": Thorbjørn Egner, 1955]

No Me Moleste Mosquito

NSB er ikke alene om å gjøre livet surt for lillestrømlinger om sommeren. I fjor åpenbarte den andre synderen seg i all sin gru allerede tidlig i juni. Denne gangen har den latt vente på seg, i den grad at vi (mot bedre vitende) nesten begynte å håpe. Var ryktene om statusen som mygghøl faktisk overdrevet? Kunne det være så vel at man slapp unna med de to små stikkene fra barnebursdagen på Kjeller?

Den gang ei. Myggen kom seint, men godt, noe lokalavisen ikke har unnlatt å bite seg merke i. En føljetong vil nå pågå hele sommeren med klaging og gode tips. Trøsten får være at man tross alt ikke bor i Fetsund, der følgende avisoverskrift stammer fra:




Jo da, vi visste jo strengt tatt dette da vi flyttet hit. Det er jo ikke annet å vente når både bydelen og barnehagen heter Måsan, og man har observert molte 300 meter fra huset. Det første dusinet med stikk er på plass, hovedsakelig i sedvanlig strategisk kontakt med sandalremmer og skjørtekanter. Nå håper jeg bare noen kan fortelle meg at det ikke finnes mygg i traktene mellom Grimstad og Lillesand.

God sommer!

["No Me Moleste Mosquito": the Doors, 2000]

Wheels

Det tok ikke mange timene fra det sluttet å gå på skinner for NSB før noen begynte å stikke kjepper i hjulene på de resterende fremkomstmidlene. I går hadde jeg vært på Olavsgaard og heiet fram Glenn & co som sykler Nordkapp-Lindesnes (tøffingene!), og etterpå syklet jeg bort til Hellerudsletta og tok meg en joggetur. Den gamle Kilimanjaroen ble låst og lagt pent i grøfta.

Etter kort tid ante det meg at turen ville bringe ulykke. Å bli overfalt av en hissig sverm med bier (ja, det stod selvfølgelig en mann i hvit drakt der og tok lokket av kubene) kan neppe anses som noe lykketegn. De små beistene været straks svett dames blod, og ca. et dusin av dem greide å infiltrere fletta mi. Jeg utstøtte uverdige, urkvinnelige hyl i minst en kilometer før jeg hadde kvittet meg med dem og kunne løpe videre med grasiøst utslått hår.

Da jeg kom tilbake til sykkelen, var den søkk borte, gitt. Hva gir dere meg? 15 år gammel, velbrukt og kjær ble den åpenbart funnet attraktiv av noen som så sitt snitt til å dra inn et par skitne hundringser på det lyssky bruktmarkedet. Der stod jeg 6 km hjemmefra, ferdigjogget, utstyrt med kr 20 og en mobiltelefon som overhodet ikke gjorde nytta si, da ingen kunne hente meg. Jeg spurta som en gal til Olavsgaard, rakk med et nødskrik bussen, og fikk tigget meg til å reise hjem for 20 kroner.

Et par timer seinere ringte Blåmann, som var på hyttetur med ungene. Etter ca. 300 meters kjøring på hjemveien hadde de - tada! - punktert. Reservehjulet var på størrelse med et slankt mopeddekk, men brakte dem heldigvis trygt hjem. Hva som blir det neste, tør jeg knapt tenke på.

Allerede samme kveld fikk min gode, gamle, røde venn en erstatter. På Finn fantes det nemlig en nesten identisk modell til kr 500, uten andre synlige lyter enn en rusten girknott, fillete bakdekk og nedsunken dynamo. Og det beste av alt: Den befant seg i Lillestrøm! Med andre ord er jeg allerede tilbake på hjulene - så lenge det varer før det bakre eksploderer.

["Wheels": Foo Fighters, 2009]

Wrapped up in Books

Man har vært på konferanse i Paris. Selv om dette var en jobbtur, benyttet jeg tiden godt og fikk raskt svidd av noen kroner. Allerede før jeg kom inn i avdelingen for avreise utland, var nemlig shoppingen i full gang. Tre bøker var sikret. Ettersom de alle var tynne og hadde stor skrift, kan det trygt sies at de ga lite valuta for pengene. Loes verk, for eksempel, var utlest i god tid før vi kom inn i fransk luftrom. Det var likevel ikke den som utmerket seg klarest; den lille oransje lefsa kostet faktisk hele 450 kroner. Ja, du leser riktig: Nødpass. Ved ankomst Gardermoen ble det nemlig meget snart klart at den aller første butikken jeg kunne boltre meg i, var denne:

Noen hadde rett og slett glemt passet hjemme - snakk om amatør! Den hyggelig politidamen mente i grunnen at det ville gå bra uten pass, takket være Schengen-avtalen. Hvis jeg var av den urolige typen som ville gå og bekymre meg over dette, kunne det imidlertid være en god investering med et nødpass. Noen følte seg truffet av denne formuleringen, og slo til.

Den trange starten var dog ikke til hinder for videre utskeielser på fransk jord, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

["Wrapped ut in Books": Belle & Sebastian, 2003]

Right Track Wrong Train

Det tok ett år og fem måneder med togpendling før det uunngåelige skjedde: Blåmann gikk på feil tog. Han skulle hente de små i barnehagen, men brått var han på vei mot Svergie, eller i alle fall mot Ski. Ettersom barnas mor var i full gang med å gjøre livet surt for seg sjøl på tredemølle og følgelig ikke hørte telefonen, måtte bestemor rykke ut.

Trøsten får være at tabben ikke kommer til å gjenta seg med det første. Fra og med førstkommende helg blir det ikke lenger anledning til å stige på noe tog, verken det gale eller det rette. I seks samfulle uker må vi finne andre alternativer. Ja, dere kan le nå, alle dere som hoverte over at vi flyttet ut av byen og satte i gang det høyrisikoprosjektet det var å gjøre seg avhengig av NSB.

["Right Track Wrong Train": Cyndi Lauper, 1983]