Monday Morning

Jeg har vært særdeles ivrig til å trene i det siste, og er veldig fornøyd med det. Som vanlig når jeg kommer inn i en periode med flyt på ett eller annet felt, går jeg stadig rundt med en redsel for at det skal ta slutt. Én dag kommer lufta til å gå ut av meg, hvilket f.eks. har rammet symaskina, som trass i alle gode forsetter og egen blogg ikke har vært rørt på over et halvt år.

Foreløpig er jeg like rørende ivrig hver uke på trimfronten. Lite ante jeg om hva som skulle møte meg i kjelleren i morges. For én gangs skyld var jeg tidlig ute også, og hadde en teoretisk mulighet til å være på jobben i rimelig tid. Akk, akk. Jeg kan knapt forestille meg et tristere syn en mandag morgen:




















Typisk mandagssykkel. På ingen måte fotografert utenfor 7-Eleven ved Lille Vinkel Sko (som for øvrig åpner allerede klokka ni, sies det).

Snakk om blåmandag! Takket være Jan Pedal ble det likevel en god dag - og fartsrekord på hjemveien med nytt dekk.

["Monday Morning": Pulp, 1995]

Gangsta's Paradise

Det er dårlig med private hager her omkring, men de felles grøntområdene rommer blant annet ymse prydbusker. Som kjent er viljen til tagging stor hos nabolagets yngre garde, og kloke pøbelhoder har funnet ut at en viss type mørke bær er velegnet til fortausdekorasjoner. I hele høst har vi kunnet lese på gangveiene hvem som er forelsket i hvem, hvilke barn som er idioter etc.

I går ettermiddag fikk vi parkeringsplass foran naboblokka, og Blåmann måtte gå flere turer til bilen for å få alt pikkpakket i hus. På den første turen oppdaget han en trio med lømler i 10-årsalderen som hadde funnet et nytt bruksområde for de mørke bærene: dekorasjon av søppelhuset.










Den ansvarlige familiefaren tenkte seg nøye om: Skulle han gripe inn eller bare la dem holde på? Med fare for å bli oppfattet som borettslagets Narvestad nummer 2 spurte han til slutt hvem av dem som hadde tenkt å vaske vekk dette klisset. Guttene skulte lenge taust og olmt på ham, men hevdet så at det ikke var de som stod bak alt, noe Blåmann nektet å tro. Det oppstod misstemning. Kunstnerne tok en liten pause i arbeidet, men da mannen kom tilbake etter neste bagasjeladning grep han dem igjen på fersk gjerning. Ved synet av Blåmann pilte de av sted. De hadde akkurat avsluttet et nytt verk, åpenbart tilegnet en kjent størrelse i blokka ved siden av:










["Gangsta's Paradise": Coolio, 1995]

This Charming Man

En kveld i september, på Bjerke,
begynte visst magen å verke.
Det var jo så menn
seks uker igjen,
men jaggu var riene sterke.

Og plutselig kom han, vår pene
og ørlille gutt - kjære vene!
Han spiste seg mett,
og har rett og slett
blitt temmelig rund, sku' jeg mene.

Til frokost i dag fikk vi merke
at kroner får Ivar på tverke.
Nå er han ett år,
den godgutten vår,
og vanligvis blid som ei lerke.

Gratulerer med ettårsdagen, Ivar!






















["This Charming Man": the Smiths, 1983]

Take the Long Way Home

Det er en kjent sak at retningssansen min har visse svakheter. Når jeg i tillegg strever med å ta raske rasjonelle avgjørelser, burde jeg strengt tatt ikke eksperimentere med veivalg. Dessverre overstyres manglende retningssans og og ditto evne til kjappe avgjørelser rett som det er av en hjertelig tilstedeværende latskap.

Fødselspermisjonen er nå ved veis ende, og et par dager i uka sykler jeg til jobben. Hjemveien er horribelt bratt og tung, noe som har ført til at jeg iblant tester ut alternative ruter - mot bedre vitende, kan man trygt si. Idet sju års forsøk på å finne en kortere og mindre utmattende trasé ikke har ført andre steder enn til enda større åndenød og flere kilometer i beina, er det vel lite som tyder på at det store gjennombruddet er nært forestående.

Jeg går lange veier for å slippe unna bratte bakker, altså, men ingen av de tidligere forsøkene kommer opp mot dagens hjemtur. Den kan best betegnes som en klassiker. Normalt er det 7,5 kilometer hjem fra jobben. Og i dag? 7,7? 8? 8,3? Å nei, da. 9,9, faktisk. Bratt som pokker var det også. Mindre typisk blir det ikke av at den egentlige årsaken til ruteomleggingen var at jeg bare måtte en tur innom Bislett og prøve en kjole. Om det ble kjøp? Nei, jeg har ennå et stykke å gå før jeg bestemmer meg.

["Take the Long Way Home": Supertramp, 1979]

Jakka mi

For en del år siden jobbet jeg i et lite datafirma. Mens det ennå var gode tider i bransjen, ble det produsert en rekke gjenstander med bedriftens logo. Hovedtyngden av produktene var oransje, i tråd med tidas mote. Det fantes dog et unntak, i form (i den grad et slikt ord kan brukes om saken) av ei teltpreget jakke i en ubestemmelig beige kulør. Dette var en såkalt unisex-modell som var særdeles ukledelig for samtlige av firmaets kvinnelige ansatte. For min del ble det ikke bedre av at jeg om mulig ser enda verre ut i beige enn oransje. Jeg kan ikke huske å ha brukt jakka ved andre anledninger enn som høygravid, og selv da var den så mye for stor at det var plass til to av meg (for ikke å si fire av oss, babyene inkludert) i den. I svangerskap nummer to innså jeg omsider at jeg ikke kunne være bekjent av plagget, og det forlot huset. Uten vemod kunne jeg konstatere at jeg aldri ville se den jakka igjen.

Etter at Facebook ble allemannseie, har det vært mye snakk om å publisere bilder av andre på nett uten deres samtykke. Den lille ekshibisjonisten i meg har tenkt at det neppe kan være noe å bråke om. Nå finnes det knapt anledninger til å offentliggjøre bilder fra undertegnedes tamme liv, så jeg er vel ikke akkurat i faresonen. Om det nå skulle dukke opp ukjente fotografier av meg på nettet, hadde det jo vært hyggelig om det var noe litt glamorøst, har jeg tenkt. Det kunne gjerne være fra en fest, og jeg kunne godt være iført en kledelig kjole og skåle mot kamera eller noe sånt.

Da jeg forleden, helt uforvarende, faktisk dumpet over et ukjent bilde av meg der ute, kunne jeg straks slå fast at mine dulgte forhåpninger falt i grus. Jeg har på meg den sandfargede jakka. Ja visst har jeg det, selv om dette var flere år før jeg ble gravid. Og de gamle brillene, jadda, jadda. Bildet skriver seg fra borettslagets dugnad i 2003, og jeg kunne ikke tatt meg dårligere ut om jeg hadde trukket den avbildede grå søppelsekken over hodet. Hadde naboens jakke vært litt rødere, kunne dette vært sakset fra en brosjyre for Arbeiderpartiet. Sånn kan det gå.















Den grå elinense og en nær nabo, for anledningen anonym.

["Jakka mi": di Derre, 1994]

Plug In Baby

Temperaturer på 30 grader og mer innebærer en overhengende fare for kortslutning hos enkelte bleksottige og varmesky individer. Den siste drøye uka har følgelig budt på store utfordringer for nevnte gruppe, og den beste løsningen har vært å holde seg innendørs. Der kan man bl.a. fordrive tiden med å surfe på nettet, som er omtrent det mest kompliserte hodet har kunnet henge med på. Med skam å melde har barna til tider fått pusle med sitt, noe de stort sett har virket fornøyd med.

En av de varmeste dagene satt jeg og stirret apatisk inn i skjermen da det plutselig dukket opp en mystisk feilmelding nede i høyre hjørne: ”Kjenner ikke igjen USB-enhet”.


Hæ, jeg hadde da ikke forsøkt å koble til noe som helst! Hadde PC-en fått solstikk? Et blikk ned på gulvet forklarte saken. Jeg trodde minstemann lå og suttet tilfreds på den lille katteleken sin, men den gang ei. Tidligere erfaring har vist at han deler gnagernes forkjærlighet for ledninger (skjønt foreløpig er han gudskjelov et tannløst eksemplar av arten), og jeg burde ikke være overrasket over synet som møtte meg:


















Heldigvis kan jeg avkrefte Windows’ alvorlige mistanke om at enheten hadde en feil. Gjenkjenne den kunne jeg også, så mennesket overgår nok fortsatt maskinen på enkelte punkter. Dessuten tok jeg hintet, trakk ut kabelen og logget meg på virkeligheten igjen.

["Plug In Baby": Muse, 2001]

Lay Back in the Arms of Someone

Pensjonatarm, -en; -er, -ene, opptrer normalt i flertallsformen pensjonatarmer, også kjent som Norwegian hands; betegnelse på selvisk og uhøflig armføring ved lange matbord.

Pensjonistarm, -en; -er, -ene, tilstanden er lite beskrevet, men smal forskning tyder på at p. kan minne om slitasjeskader som senebetennelse og tennisalbue, hovedsakelig fremprovosert av tunge løft i form av brett med cola og påskemarsipan, kartonger med sigaretter, anselige mengder falukorv og paller med köttbullar (se også harryhandel). Betegnelsen p. kan også brukes synonymt med musearm for enkelte nett- og PC-kabalkyndige pensjonister. Det antas videre at p. kan være preget av leverflekker o.a. P. omfavner gjerne eldre slagere som Dire Straits' "Brothers in arms".

Permisjonsarm, -en; -er, -ene, den reneste tress av en arm – lysebrun, kritthvit og griserosa. P. skyldes armenes fremskutte stilling på barnevogna i kombinasjon med at man av værmessige årsaker og frykt for brystbetennelse (gjelder kun en del av de kvinnelige fødselspermitterte) bruker jakke, for så en solrik dag å driste seg til å gå tur med en litt snauere genser (samt klokke). Det antas at p. også forekommer hos personer som triller rullestol samt mottakere av kontantstøtte (dog ikke harryhandlere, beslektet armføring til tross, da tilstanden krever aktivitet utendørs). P. er spesielt flatterende ved bruk av kortermet kjole i selskapslivet. Bleksottige personer som rammes av p. bør kanskje være glade for at de for én gangs skyld går sommeren i møte med tilløp til farge på (riktig nok høyst begrensede) deler av kroppen.

(Ill: Eksempel på p. hos 35-(eller var det 17-?)årig kvinne i fødselspermisjon.)

["Lay Back in the Arms of Someone": Smokie, 1989]