Jeg har alltid vært av typen som gir opp på flekken hvis jeg støter på noe jeg ikke mestrer fra første stund. Følgelig ble jeg aldri sprinter, kulestøter, førskolelærer eller finsnekker, for å nevne noe. Feig som jeg er tar jeg ikke umiddelbar motgang som en utfordring, men sniker meg heller unna så fort de langsomme beina kan bære meg.
Nå når jeg går hjemme i permisjon, slår det meg at jeg i grunnen nesten bare holder på med ting jeg tradisjonelt sett virkelig ikke er flink til. Barnetekke hadde jeg aldri, og noen stor kokk var jeg ikke, ifølge heimkunnskapslæreren. (Denne dama gjorde seg for øvrig skyldig i et grovt yrkesetisk overtramp som jeg aldri har glemt. En gang hun traff min venninne kurvfletterens far på butikken, beklaget hun seg høylytt over min og venninnas elendige innsats på kjøkkenet. Høh!) Nå går jeg hjemme og steller barn og lager middag. Når jeg på toppen av det hele har begynt å sy, er vel snart begeret fullt. For riktig å gni det inn, har jeg faktisk gjort det jeg truet med: Jeg har opprettet en syblogg, Blutøy. Det er lov til å dåne. Og ja, det blir omtrent som om Eddie the Eagle skulle skrive bok om stilhoppingens hemmeligheter. Nå gjenstår det å se om selv blinde ørner kan finne korn - du finner en kobling til Blutøy til høyre i vinduet. Med dette skal hovedbloggen forhåpentligvis slutte å handle om at Elinblu gjør ting hun ikke kan, så jeg skal spare dere for lukeparkeringen.
["You Can't Do That": the Beatles, 1964]
fredag 13. februar 2009
tirsdag 3. februar 2009
(Let Me Be Your) Teddy Bear
Jeg har alltid vært en godtegris, men det har aldri vært så galt som når jeg ammer. Kroppen formelig skriker etter sjokolade. Det er noen som sier at hvis du først må ha søtt, er gelefigurer og skumgodt et fint alternativ. Ikke er det like fett som ren sjokolade, og så skal visst søtbehovet bli dekket raskere fordi man blir fort ”mett” (les: kvalm) av skummet. Jeg konverterte derfor fra M og nonstop til bamsemums her i høst – en type sjokolade jeg aldri egentlig har vært særlig glad i. Dette kunne det vel ikke gå an å spise større mengder av uten å bli riktig uvel? En medvirkende årsak til valget var at Liv så smått har fått smake sjokoladens gleder, i form av et par bamsemums på lørdagene. Man vil jo sitt eget barns beste, så det er tryggest å alltid ha en pose i hus. Snakk om å gjøre seg selv en bjørnetjeneste!
Dessverre kan den seiglivede myten om at bamsemums i hopetall er kvalmende, herved avlives. De sleipe små bjørnene er noen seige jævler. ”Se så søt jeg er,” piper det stadig fra posen, og vips, så har man spist et dusin. Minst. Etter jul har jeg lurt på om det er på tide å trappe ned. Liv spiser én eller to på lørdagen, som sagt. Blåmann har tatt til fornuft og gått over til appelsiner, så da faller det veldig mye på meg. I går var det så kaldt at jeg ikke gadd å handle, og slik oppstod den første mumsfrie dagen på denne siden av nyttår. (Et smart triks for å trappe ned sjokoladeinntaket, er for øvrig å bare kjøpe inn vond, veldig mørk sjokolade. Etter tre ruter er man kvalm.)
Det var med litt blandede følelser jeg gikk på butikken i dag. Ville jeg klare å stå imot, eller gikk det som det måtte gå? Jeg nærmet meg godtehylla med gelé i beina. Bamsene brummet mot meg fra sin beskjedne plass nederst på hylla, men de virket noe mindre unnselige enn til vanlig. Hyllekanten var da brått så fargerik..? Selv om optikeren nylig konstaterte at linsene mine er for svake, hadde jeg ingen problemer med å skjønne hva som stod på. Det må være skjebnen. Og så gikk det jo som det måtte gå – men jeg nøyde meg med to poser, da.
En skal ikke slanke skinnet før bjørnene tar slutt, eller hva det nå heter.
[”(Let Me Be Your) Teddy Bear”: Elvis Presley, 1957]
Dessverre kan den seiglivede myten om at bamsemums i hopetall er kvalmende, herved avlives. De sleipe små bjørnene er noen seige jævler. ”Se så søt jeg er,” piper det stadig fra posen, og vips, så har man spist et dusin. Minst. Etter jul har jeg lurt på om det er på tide å trappe ned. Liv spiser én eller to på lørdagen, som sagt. Blåmann har tatt til fornuft og gått over til appelsiner, så da faller det veldig mye på meg. I går var det så kaldt at jeg ikke gadd å handle, og slik oppstod den første mumsfrie dagen på denne siden av nyttår. (Et smart triks for å trappe ned sjokoladeinntaket, er for øvrig å bare kjøpe inn vond, veldig mørk sjokolade. Etter tre ruter er man kvalm.)
Det var med litt blandede følelser jeg gikk på butikken i dag. Ville jeg klare å stå imot, eller gikk det som det måtte gå? Jeg nærmet meg godtehylla med gelé i beina. Bamsene brummet mot meg fra sin beskjedne plass nederst på hylla, men de virket noe mindre unnselige enn til vanlig. Hyllekanten var da brått så fargerik..? Selv om optikeren nylig konstaterte at linsene mine er for svake, hadde jeg ingen problemer med å skjønne hva som stod på. Det må være skjebnen. Og så gikk det jo som det måtte gå – men jeg nøyde meg med to poser, da.
En skal ikke slanke skinnet før bjørnene tar slutt, eller hva det nå heter.
[”(Let Me Be Your) Teddy Bear”: Elvis Presley, 1957]
lørdag 31. januar 2009
As Good As New
Nå er jeg er redd jeg har fått en liten dråpe blod på tann. Etter at kjolen til Liv ble ferdig, reiste jeg ned til Grønland og betalte i dyre dommer for ullstoff til nye prosjekter. På toppen av lengre tids babyrelatert søvnunderskudd har jeg siden begynt å ligge våken om nettene og tenke på farger, snitt og krøll i undertråden. Folk har begynt å mobbe meg med at jeg er stoffavhengig, og kanskje er jeg faktisk i faresonen.
Jeg lover at dette ikke skal utarte til en håndarbeidsblogg – Gud forby! (Det at jeg ser meg nødt til å skrive en slik setning, er i seg selv både sjokkerende og urovekkende.) La meg likevel dele en liten sak til før jeg eventuelt oppretter en egen underavdeling av bloggen. Jeg har begynt på en ny kjole, og var litt misfornøyd med lillafargen på blomsterdekorasjonen. Den skulle vært noen hakk mer rosa. Selvfølgelig er jeg for utålmodig og gjerrig til å vente til mandag og sløse bort mer penger i en stoffbutikk, så jeg prøvde en annen utvei.
Turen gikk atter til Europris. Kanskje hadde de noen fleecevotter, ei lue eller ett eller annet som kunne klippes opp? Den våkne leser vil ha merket seg at jeg har en forkjærlighet for Europris, skjønt det skal ikke fornektes at de har mange varer som best kan klassifiseres som søppel. Gjenstander i restekurver vil jo være særlig utsatt for et slikt stempel, men det stoppet ikke den stoffavhengige. Jeg har nylig blitt klar over at det finnes et skjerfliknende plagg som heter buff, og et eksemplar av denne arten materialiserte seg på bunnen av restekurven. I fleece – og perfekt farge, hurra! Gjenstanden var ikke merket med pris, men jeg betalte de ønskede 15 kronene med et smil. Dette var jo nesten for godt til å være sant.
Først da jeg kom hjem, innså jeg at plagget trolig var feilplassert i butikken. Her var det nemlig noe muffens (for ikke å si buffens). Som nevnt manglet plagget merkelapp, og det viste seg å ha noen umiskjennelige brettemerker som peker i retning av at den har foldet seg nedover en vilt fremmed hals. At buffen lukter svakt av parfyme, gjør ikke saken bedre. Antakelig skulle den ikke ha ligget i restekurven, men i kassen for gjenglemt tøy. Det legger en liten demper på fryden, men bare såvidt. Redesign er jo i tiden.
Så god som ny. Den gjerrige får så buffen passer.
[“As Good As New”: ABBA, 1978]
Jeg lover at dette ikke skal utarte til en håndarbeidsblogg – Gud forby! (Det at jeg ser meg nødt til å skrive en slik setning, er i seg selv både sjokkerende og urovekkende.) La meg likevel dele en liten sak til før jeg eventuelt oppretter en egen underavdeling av bloggen. Jeg har begynt på en ny kjole, og var litt misfornøyd med lillafargen på blomsterdekorasjonen. Den skulle vært noen hakk mer rosa. Selvfølgelig er jeg for utålmodig og gjerrig til å vente til mandag og sløse bort mer penger i en stoffbutikk, så jeg prøvde en annen utvei.
Turen gikk atter til Europris. Kanskje hadde de noen fleecevotter, ei lue eller ett eller annet som kunne klippes opp? Den våkne leser vil ha merket seg at jeg har en forkjærlighet for Europris, skjønt det skal ikke fornektes at de har mange varer som best kan klassifiseres som søppel. Gjenstander i restekurver vil jo være særlig utsatt for et slikt stempel, men det stoppet ikke den stoffavhengige. Jeg har nylig blitt klar over at det finnes et skjerfliknende plagg som heter buff, og et eksemplar av denne arten materialiserte seg på bunnen av restekurven. I fleece – og perfekt farge, hurra! Gjenstanden var ikke merket med pris, men jeg betalte de ønskede 15 kronene med et smil. Dette var jo nesten for godt til å være sant.
Først da jeg kom hjem, innså jeg at plagget trolig var feilplassert i butikken. Her var det nemlig noe muffens (for ikke å si buffens). Som nevnt manglet plagget merkelapp, og det viste seg å ha noen umiskjennelige brettemerker som peker i retning av at den har foldet seg nedover en vilt fremmed hals. At buffen lukter svakt av parfyme, gjør ikke saken bedre. Antakelig skulle den ikke ha ligget i restekurven, men i kassen for gjenglemt tøy. Det legger en liten demper på fryden, men bare såvidt. Redesign er jo i tiden.
Så god som ny. Den gjerrige får så buffen passer.
[“As Good As New”: ABBA, 1978]
onsdag 28. januar 2009
The Miracle
Ektemenn leser ting som er skrevet med liten skrift i konas blogg, viser det seg. Følgelig har jeg i en drøy måned vært innehaver av en symaskin. Du snakker om å kaste perler for svin, vil nok de fleste som virkelig kjenner meg innvende. Ikke minst ville mine tidligere formingslærere grøsse ved tanken. I skoleåra var jeg en liten katastrofe på alt som hadde med håndarbeid å gjøre. Det eneste barneskoleproduktet jeg har en erindring om, er et par røde grytekluter som var heklet så stramt, svett og nervøst at de fremstod som tovede. Etter at resten av gruppa hadde gått over til sløyden, måtte jeg i flere uker gå kanossagang tilbake til tekstilen for å hekle videre. På sløyden ble venninna mi og jeg satt til å flette blomsterpotter mens de andre tryllet fram krakker og skap. Bedre gikk det ikke på ungdomsskolen. Merkelig nok greide jeg å kare til meg en M i tekstil, men metallsløyden sørget for mitt livs eneste G i boka. G! Det skal dog sies at om det er et ungdomsskoletraume jeg virkelig ikke har lidd under seinere, er det min manglende evne til å fullføre stygge og formålsløse messingboller. Den estetiske selvtilliten, derimot, fikk seg en varig knekk.
Jeg har lenge hatt lyst til å kanøfle alle som tryller fram de lekreste kjoler for så å skrike opp om hvor latterlig enkelt det er. Så lett som en plett; dette kan alle klare, liksom. Særlig. Etter å ha skult nervøst på den elegante, digitale symaskina i tre uker tok jeg meg sammen. Fleecepledd ble innkjøpt på Europris, og jeg tegnet og klippet mønster med utgangspunkt i en av Livs kjoler. Takket være en baby som ikke legger seg har det tatt sin tid, men langsomt innså jeg at det faktisk var mulig. Med bruksanvisning og kyndige nettvenner i ryggen har jeg sydd en kjole. Voila! Det var virkelig enkelt, altså. Dette er noe alle kan få til. (Ikke minst du, kjære venninne med de flettede blomsterpottene! Du fikk jo til og med M, gjorde du ikke?)
Det er faktisk et mirakel, dette - intet mindre enn et mirakel.
Jeg har lenge hatt lyst til å kanøfle alle som tryller fram de lekreste kjoler for så å skrike opp om hvor latterlig enkelt det er. Så lett som en plett; dette kan alle klare, liksom. Særlig. Etter å ha skult nervøst på den elegante, digitale symaskina i tre uker tok jeg meg sammen. Fleecepledd ble innkjøpt på Europris, og jeg tegnet og klippet mønster med utgangspunkt i en av Livs kjoler. Takket være en baby som ikke legger seg har det tatt sin tid, men langsomt innså jeg at det faktisk var mulig. Med bruksanvisning og kyndige nettvenner i ryggen har jeg sydd en kjole. Voila! Det var virkelig enkelt, altså. Dette er noe alle kan få til. (Ikke minst du, kjære venninne med de flettede blomsterpottene! Du fikk jo til og med M, gjorde du ikke?)
Det er faktisk et mirakel, dette - intet mindre enn et mirakel.
["The Miracle": Queen, 1989]
torsdag 4. desember 2008
A Reminder
Kjære Elinblu!
Jeg vet at du bare lærer av å skrive ned ting, derav dette brevet. Du må skrinlegge den naive troen på at du til enhver tid husker hvilke presumptivt evigvarende og lite brukte matvarer du er tom for. Det gjør du nemlig ikke. Da posen med natron ble tømt for et par måneder siden, skulle du ha skrevet det opp og kjøpt ny med det samme. Så ofte baker du tross alt ikke gulrotkake, og du må ikke glemme at hukommelsen din dessuten er sterkt svekket av ammetåke. Hadde du vært litt lurere, ville du ha sluppet å stå opprådd klokka 22 en tirsdagskveld i desember med eggedosisen din (laget av egg du hadde kjøpt på kiosken klokka 21.45).
Som du kanskje vagt kan erindre, avdekket tirsdagens bakeseanse at også boksen med vaniljesukker straks er tom. (Nå skulle en kanskje tro at Elinblu baker veldig mye ettersom hun har klart å tømme en stor boks med et evigvarende produkt, men det er ikke tilfelle. Hun har en slem tendens til å putte like mye vaniljesukker i munnen som i baksten.) Jeg sender deg dette brevet i håp om at du vil huske å kjøpe vaniljesukker, natron og hønsebuljong når du går på Rimi om et par timers tid.
Vennlig hilsen Elinblu
["A Reminder": Radiohead, 1997]
Jeg vet at du bare lærer av å skrive ned ting, derav dette brevet. Du må skrinlegge den naive troen på at du til enhver tid husker hvilke presumptivt evigvarende og lite brukte matvarer du er tom for. Det gjør du nemlig ikke. Da posen med natron ble tømt for et par måneder siden, skulle du ha skrevet det opp og kjøpt ny med det samme. Så ofte baker du tross alt ikke gulrotkake, og du må ikke glemme at hukommelsen din dessuten er sterkt svekket av ammetåke. Hadde du vært litt lurere, ville du ha sluppet å stå opprådd klokka 22 en tirsdagskveld i desember med eggedosisen din (laget av egg du hadde kjøpt på kiosken klokka 21.45).
Som du kanskje vagt kan erindre, avdekket tirsdagens bakeseanse at også boksen med vaniljesukker straks er tom. (Nå skulle en kanskje tro at Elinblu baker veldig mye ettersom hun har klart å tømme en stor boks med et evigvarende produkt, men det er ikke tilfelle. Hun har en slem tendens til å putte like mye vaniljesukker i munnen som i baksten.) Jeg sender deg dette brevet i håp om at du vil huske å kjøpe vaniljesukker, natron og hønsebuljong når du går på Rimi om et par timers tid.
Vennlig hilsen Elinblu
["A Reminder": Radiohead, 1997]
torsdag 27. november 2008
The Times They Are a-Changin'
Som barn hadde jeg en pappeske som jeg virkelig hegnet om, merket ”glassting”. Den rommet hovedsakelig husgeråd som jeg hadde fått og lagret med tanke på en fjern og lokkende voksentilværelse. Gjenstandene ble jevnlig pakket ut og beundret, og da jeg flyttet hjemmefra i 1993 ble en del av dem tatt i bruk. Dette gjaldt bl.a. en brun kopp som var såpass stygg at den kun ble anvendt til å skille egg i.
Det er først i år jeg virkelig har fått børstet støv av de aller fineste glasstingene, i og med at mitt eldste barn nå er stort nok til å kunne betros et ordentlig glass. Det gjeveste i samlingen er, i likhet med brorparten av eskens innhold, vunnet på bingo i Trysil tidlig på 80-tallet. For å være presis: På selve bingoen vant man stort sett bare kaffe, men man kunne gjøre store kupp på pausespillet ”tjuge-ett”. Her er det fineste glasset fotografert i sitt rette element:
Jeg føler meg ganske trygg på at de ikke lager sånt lenger. Ikke nok med at hunden røyker – den røyker sigar, faktisk. I våre dager ville nok så vel barne- som dyrevernere ha skreket opp i vantro og affekt.
Det er først i år jeg virkelig har fått børstet støv av de aller fineste glasstingene, i og med at mitt eldste barn nå er stort nok til å kunne betros et ordentlig glass. Det gjeveste i samlingen er, i likhet med brorparten av eskens innhold, vunnet på bingo i Trysil tidlig på 80-tallet. For å være presis: På selve bingoen vant man stort sett bare kaffe, men man kunne gjøre store kupp på pausespillet ”tjuge-ett”. Her er det fineste glasset fotografert i sitt rette element:
Jeg føler meg ganske trygg på at de ikke lager sånt lenger. Ikke nok med at hunden røyker – den røyker sigar, faktisk. I våre dager ville nok så vel barne- som dyrevernere ha skreket opp i vantro og affekt.
(For øvrig ser jeg først nå at husets yngste har sneket seg med på bildet. Det spørs om han får oppleve å drikke av glasset med den dekadente hunden, all den tid oppvaskmaskina allerede har gjort kål på ett av glassene i samlingen.)
["The Times They Are a-Changin'": Bob Dylan, 1964]
torsdag 20. november 2008
My Mama Said
"Nå lar du sykkelen stå i kveld," formante mamma da hun reiste hjem i kveldinga. "Ta deg heller en joggetur!" Hun siktet formodentlig til det faktum at det er nullføre med fare for såpeglatte partier, og fallhøyden er jo mindre for en jogger enn en syklist, ikke minst med det lusne tempoet jeg klarer å oppvise for tida.
Etter å ha gitt sin datter dette velmente råd, satte dama seg bak rattet og kjørte hjem på sommerdekk. Som den lydige datter jeg er, var jeg et par timer seinere å finne ute på hålka med joggesko på beina. Det mamma ikke hadde tatt høyde for, var at jeg klokka 22.03, på et mørkt og øde sted flere titalls meter unna nærmeste hus, skulle påtreffe en røslig mannsperson som stod med buksa nede og utstyret i hendene. Det er ikke til å komme fra at fluktmulighetene hadde vært betraktelig større på to hjul enn til fots med et noe rustent understell, kjære mor! Å rådgi sine barn er sannelig ikke lett.
Da var det enda godt at den mørkkledte mannen bare stod og slo lens, og sannsynligvis var vel så skremt av vårt møte som den langsomme joggeren.
["My Mama Said": ABBA, 1974]
Etter å ha gitt sin datter dette velmente råd, satte dama seg bak rattet og kjørte hjem på sommerdekk. Som den lydige datter jeg er, var jeg et par timer seinere å finne ute på hålka med joggesko på beina. Det mamma ikke hadde tatt høyde for, var at jeg klokka 22.03, på et mørkt og øde sted flere titalls meter unna nærmeste hus, skulle påtreffe en røslig mannsperson som stod med buksa nede og utstyret i hendene. Det er ikke til å komme fra at fluktmulighetene hadde vært betraktelig større på to hjul enn til fots med et noe rustent understell, kjære mor! Å rådgi sine barn er sannelig ikke lett.
Da var det enda godt at den mørkkledte mannen bare stod og slo lens, og sannsynligvis var vel så skremt av vårt møte som den langsomme joggeren.
["My Mama Said": ABBA, 1974]
Abonner på:
Innlegg (Atom)
