Klomse

Jeg er dypt misunnelig på alle som kan sy. Dette er absolutt noe jeg burde kunne, jeg som er så glad i skjørt og kjoler med alskens dilldall på. Tenk å kunne sy sine egne klær! Dessverre blir jeg svett bare ved tanken på å ta i en symaskin, og barndomsminner om krøll på undertråden vender tilbake med full tyngde. Det ble alltid krøll på undertråden, og det er bare å innrømme at jeg var ute av stand til å sy en rett søm.

En kort periode midt på 90-tallet fikk vi låne svigermors reisesymaskin, og jeg gjorde et spedt forsøk på å foredle gamle ”kunster”. Faktisk sydde jeg en liten duk, husker jeg. Dette var mulig kun fordi det på denne tiden var moderne med koselig, rutete stoff i sterke farger. Takket være rutene greide jeg nesten å sy rett fram, men det ble med den duken. De grønnrutete kjøkkengardinene måtte overlates til mannen.

Siden har jeg begrenset meg til å legge opp bukser, hvilket dessverre er en evig aktuell syssel når man er 1,60 høy. (Dette er unektelig en medvirkende årsak til min begeistring for skjørt og kjoler med dilldall.) Jeg legger opp for hånd, og spesielt pent blir det dessverre aldri. I forrige uke var det ei svart bukse som måtte til pers. Jeg rigget meg til i sofakroken med nål, svart trådsnelle og sedvanlig klønete fingre. Etterpå oppdaget jeg at sømmen ble enda styggere enn den pleier, men ja ja – det var jo svart på svart, så det ville nok ikke synes.

Dagen etter fikk jeg den tvilsomme glede av å beskue mitt verk i fullt dagslys. Tråden jeg hadde brukt var ikke svart, men mosegrønn. Grønn! Jeg ble så oppgitt at jeg arkiverte hele buksa på et sted som jeg nå har fortrengt. Enten må jeg investere i sterkere lyspærer eller nye linser – eller rett og slett overlate absolutt alt av sømarbeid til noen som faktisk kan det. Hrmf. Eller kanskje man skulle ønske seg symaskin til jul..?

[”Klomse”: Knutsen & Ludvigsen, 1980]

Paint

Da jeg stakk snuten ut i oppgangen i formiddag, ble jeg møtt av følgende syn:

Akkurat, ja. Ny malt? Vi har ikke fått ølbryggere i hus, har vi vel? Det skjærer meg i øynene. Jeg skjønner at ikke alle kan være like manisk opptatt av språk, men det får da være grenser. Bør man ikke i det minste kunne tilegne seg de mest basale ordene som er knyttet til ens eget yrkesfelt? (Til den rørleggeren som la igjen en lapp hos meg i 1999: Nei, jeg har enda ikke kommet over at du hadde gjort noe arbeid på en komm.) Det er vel ikke så mange ord en maler bruker i skriftlig norsk til daglig? Her har firmaet endatil gjort seg flid med å skrive ut oppslaget i farger, og sikkert trykket det opp i hundrevis av eksemplarer.

Når jeg først er i det sure hjørnet, kan jeg godt fremlegge enda en klage til malerne. Vel nede i kjelleren brakte jeg i erfaring at døra til kjellerboden også var ny malt, og jeg hadde et svare strev med å få barnevogna uskadd ut. Det hadde unektelig vært en fordel om dere unnlot å male dør hånd taket også.

["Paint": Roxette, 1988]

World Leader Pretend

Det har ikke gått upåaktet hen her i huset at verdens mektigste mann er i ferd med å byttes ut, heller ikke hos den yngre garde. For flere måneder siden lærte Liv (2) seg å gjenkjenne Obama på bilder og si navnet hans, til vår stolthet. (Det skal dog innrømmes at hun lenge sa Obamas, ettersom vi med skam å melde pleide å synge ”Obamas i pyjamas” fritt etter den enerverende banan-TV-serien). Etter en stund gikk det opp for oss at hun dessverre ikke var helt stø på dette feltet. En søndag med overføring fra eliteserien i fotball innså vi at hun faktisk tolker ordet Obama som en samlebetegnelse på alle menn av afrikansk opphav. ”Der er Obama! Obama sparker ballen! Obama har møkkete body!” Etter valgseieren viste Dagsrevyen bilder fra feiringen blant Obamas slektninger i Kenya, og da gikk øynene til jenta helt i kryss. ”Der er Obama, der er Obama, der er Obama ...” Misforståelsen er jo pinlig ukorrekt, men vi greier ikke annet enn å fnise hjelpeløst.

Da vi skulle kjøre til barnehagen en dag denne uka, lå det en avis med bilde av USAs kommende president på dørmatta til naboen. ”Det er Ragnhilds Obama,” slo Liv fast. Det stemte jo på et vis, og jeg tenkte at hun kanskje endelig begynte å skjønne at Obama var én mann. Jeg svevde ikke lenge i den villfarelsen. Idet vi hadde satt oss i bilen og skulle dra av sted, kom bussen kjørende. ”Obama kjører bussen i dag,” kom det fra baksetet. Tips til hvordan vi kan komme oss ut av dette før det oppstår penible situasjoner i full offentlighet, tas imot med takk.

["World Leader Pretend": REM, 1988]

I Love to Hate You

Gjerrig og glad i småhandling som jeg er, har jeg alltid vært svak for butikker som Nille og Europris. Visst har de mye ræl, men det er også artige ting å finne, og lave priser gjør jo handelen til en fest. Jeg vet ikke om det er tilfeldig at to av de største Nille-butikkene jeg noen gang har sett befinner seg henholdsvis der jeg vokste opp og der jeg bor nå. Kanskje er det en opphopning av folk med samme handlepreferanser på disse stedene, slik at lønnsomheten når uante høyder og butikkene stadig kan utvide.

De siste ukene har jeg innsett at Europris er et sted jeg elsker å hate. Det nærmer seg jul med stormskritt, i alle fall ifølge utvalget i butikkene. Dessverre medfører dette også at Europris for lengst har tatt inn verdens to gjeveste og mest usunne produkter: den obskure tyske mintsjokoladen og Nyåkers pepperkaker. Da jeg oppdaget dette, ble jeg så glad at jeg kunne grine, samtidig som jeg bannet inni meg. Må dere gjøre dette mot meg hver jul, Europris?

Selvfølgelig ligger vår lokale Europris vegg i vegg med matbutikken som jeg frekventerer omtrent daglig, og jeg trekkes mot den som en hissig veps mot et saftglass. Jeg får hjerteklapp, og tennene løper i vann bare ved synet av den simple grønne logoen. Deretter forsøker jeg å fortelle meg selv at jeg går innom bare for å forsikre meg om at verken sjokoladen eller pepperkakene er på vei til å bli utsolgt. Når jeg ser at begge deler fortsatt er å finne i meterhøye stabler, blir jeg så glad at jeg kjøper inn et nytt tilskudd til lageret. Etterpå, idet jeg river opp pakningene og gomler i vei allerede før jeg kommer hjem fra handleturen, overmannes jeg av dårlig samvittighet. Samtidig som jeg elsker Europris for at de fører favorittvarene mine, kjenner jeg en særegen og urimelig aggresjon mot den sakesløse butikken. Jeg er så fortørnet som man bare kan greie å bli når man innerst inne vet at det er seg sjøl man er sint på. Hvorfor er jeg så svak?

Vi skriver knapt november, og jeg har allerede satt til livs kilosvis med usunn materie. Hvor skal dette ende?

["I Love to Hate You": Erasure, 1991]

Birthday

Vi gjesper og jubler litt trøtt i
et hus med et ørlite knøtt i.
"Nå fyller jeg to,"
sa jenta og lo,
"mens mamma er halvveis til søtti".

Dessverre viste det seg umulig å ta et pent bilde av dagens to jubilanter.

["Birthday": Blur, 1991]

The World is Full of Crashing Bores

Ett eller annet sted i Bjerke bydel har jeg trolig en tvillingsjel. Etter eselørene å dømme er det mange som har lånt det lokale bibliotekets utgave av den ubetalelige Are Kalvø-boka Absolutt Oslo før meg. Den litterære preferansen alene er ikke tilstrekkelig for å oppnå tvillingsjel-stempelet; her snakker vi om en smalere og mer ufordragelig egenskap: pedanteriet.

Jeg er født med et lærergen som medfører at det klør i fingrene når jeg ser stavefeil. Særlig gir det en perfid glede å kunne påpeke feil hos folk som definitivt burde vite bedre. Feil i uformelle skriverier bryr meg lite, men bøker bør ha en viss standard. Som hovedfagsstudent i nordisk gjennomgikk jeg min storhetstid som smålig pedant. Jeg ble så irritert over alle språkfeilene i en av pensumbøkene at jeg følte meg kallet til å ta affære. Etter overstått eksamen gikk jeg til det drastiske skritt å lese hele boka én gang til, utstyrt med hissigrød penn. Jeg tok meg deretter bryet med å føre alle feilene inn i Word og sende lista av gårde til forlaget. Resultatet av anstrengelsene kan jeg med en blanding av stolthet og skam vise fram her. Jeg formoder at professor Tønnessons endringsforslag var av en, kremt, mer vitenskapelig art. Takksigelsene var for øvrig ledsaget av en bunke bøker om sykepleie og pedagogikk.

Med årene har hangen til utidige rettelser heldigvis fortatt seg; nå nøyer jeg meg stort sett med å heve et øyenbryn og lese videre når jeg oppdager en feil. Likevel er jeg redd rødblyanten fortsatt ligger i blodet. I alle fall kjente jeg en stille fryd - ja, jeg ble nærmest litt rørt - da jeg bladde om til side 52 i nevnte verk av den ellers så stilsikre Kalvø. Under en like graverende som klassisk og-/å-feil skimtet jeg et merke. En oppmerksom leser har sett det samme som meg. Det er vi sikkert ikke alene om, fryden min skriver seg fra det faktum at vedkommende også har sett seg nødt til til å gi oppdagelsen et fysisk uttrykk. Respekten for så vel forfatter som bibliotekets eiendom har trolig hindret pedanten i å ta frem den røde kulepennen. I stedet har han tydd til den beskjedne norske gråblyanten og satt en diskret strek under den malplasserte konjunksjonen. Tilsvarende blyantstreker er å finne et par-tre andre steder i boka. Trolig ville bokpremien fra forlaget være morsommere her enn tilfellet var i 1997, men det får vi aldri vite. Jeg har sluttet å sende inn feillister. Likevel er det godt å vite at man ikke er alene om slike smålige tilbøyeligheter.

["The World is Full of Crashing Bores": Morrissey, 2004]

This Boy

Mandag den 22. september klokka 07.40 fikk Blåmann og jeg en fin liten gutt! Han var 2,4 kilo tung, 45 cm lang og målte 33 cm rundt hodet. Lillebror kom helt av seg selv i svangerskapsuke 34, og har heldigvis vist seg å være frisk og sterk trass i den brå ankomsten. Vi kom hjem fra sykehuset etter åtte dager. Amminga går som en lek, storesøster er stolt som ei høne, og Lillebror har nå passert 3 kg. Foreløpig utviser han et noe roligere gemytt enn resten av familien. Takket være en mild gulsott kan han også skryte av en friskere og mer gyllen hudtone enn sine nærmeste slektninger, men ellers er han sin far opp av dage.

Velkommen til verden, gutten vår!


["This Boy": the Beatles, 1963]