Jeg har jo ganske ny sykkel, men har vært veldig skuffet over min egen fart de siste ukene. På papiret skulle formen være stadig bedre, og da er det nedslående å sette nye bunnrekorder på vei til og fra jobb rett som det er. Med en sterk følelse av evig motvind har lufta gått litt ut av meg. Etter hver sykkeltur (hvilket vil si sjeldnere og sjeldnere) har jeg vært sur og motløs. Jeg har egentlig følt meg pigg, og sågar kjørt forbi noen menn i de lengste oppoverbakkene, men straks blitt innhentet på flatene.
Etter hjemkomsten i går slo det meg at jeg kanskje skulle sjekke om hjulene faktisk gikk uhindret rundt. Den gang ei. Sist jeg sykla fra jobb med bremsene inne, oppdaget jeg det allerede etter 21,5 kilometer - denne gang har jeg kjørt over 100. Hu hei, hvor det går! Dette er åpenbart straffen for å ha vært storsnutet nok til å anskaffe klikkpedaler, sykkelsko og doning med nymotens navbrems. Dagens rose går til den snille mannen på Anton Sport som skrudde og fiksa det på ett minutt - helt gratis.
["No Brakes": Offspring, 1998]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Hehe. Disse nymotens greiene, gitt!
Lykke til med nye sykkelturer! :-)
Fantastisk!
(Takk for dine hverdagslige betraktninger om dette og hint, bloggen er en favoritt)
Er det mulig! Jeg hadde blitt riktig så glad hvis det hadde vært meg - men her i gården ligger nok den store bremseeffekten et annet sted enn i sykkelen, dessverre... Vurdere nå å skaffe sykkel med elektrisk hjelpemotor :-D
Signerer forresten Evas kommentar, har fulgt med siden starten i SG, og gleder meg fortsatt over hvert nye innlegg fra deg :-)
Klem KristinB
Så hyggelig - tusen takk for gode tilbakemeldinger!
Jeg begynner for øvrig å fatte mistanke om at bremseeffekten hadde litt med rytteren å gjøre her også, Kristin. Grr.
Legg inn en kommentar