The Sweet Escape

Omtrent én gang i året later jeg som om jeg ikke har barn som kommer til å vekke meg ved morgengry dagen derpå. Da er jeg på fest eller liknende, drikker kanskje ett glass vin mer enn jeg burde og kommer altfor seint i seng. Jeg kjenner meg ung og fullstendig uansvarlig. I går var en slik kveld, og klokka nærmet seg tre da jeg omsider krøp til køys. Ettersom de vannkoppinfiserte barna hadde sovet helt til 9 dagen før, trodde jeg vel faktisk på et vis at jeg skulle komme unna med denne dumdristige oppførselen.

Minstemann Ivar er nå drøyt to og et halvt år gammel. Han har utmerket seg ved å trenge forholdsvis lite søvn, men har vært så vennlig å holde seg i sprinkelsenga si og dermed vært under en viss kontroll. Av de 960 nettene han har hatt mulighet for å lære seg kunsten å klatre ut av senga, falt selvfølgelig valget på denne. Én time etter at en halvfull mor var stedt til hvile i natt, fikk hun selskap i senga av en glad liten gutt som ville lese bok. Først etter to og en halv times hektisk aktivitet fant han det for godt å sovne igjen. Jeg burde skjønt at mitt hjelpeløse fluktforsøk kom til å straffe seg.















Rekonstruksjon: En prikkete kjeltring iført stripete fangedrakt demonstrerer sine utbryterkunster.

["The Sweet Escape": Gwen Stefani feat. Akon, 2006]