Noen dager vil det seg bare ikke. Dagen startet med at internettilkoblingen på jobb ikke virket. Krise! Min kollega løftet av røret for å ringe IT-konsulenten, men der var det tyst, gitt. Telefonen var død. En (mobil)henvendelse til Telenor avdekket at selskapet ved en lei inkurie hadde gravd over en kabel i Inkognitogaten. De arbeidet med saken, og håpet å finne en løsning etter 15.30 en gang. De mest pessimistiske i første etasje valgte da å reise hjem fra kontoret. Den som hadde vært så klok!
Kontakten med omverdenen ble merkelig nok raskt gjenopprettet, men da var det andre deler av infrastrukturen som fant det betimelig å bryte sammen: full stans hos NSB fra klokka 11.58. Jeg hadde eplekjekke planer om å jogge fra Lillestrøm stasjon på vei hjem, og iførte meg optimistisk treningsantrekk. Joggeskoene kom godt med i skytteltrafikken mellom T-bane, den utopiske "buss for tog" og de lysegrønne bussene. Blåmann, som befant seg i et stillestående somletog på Bryn, rakk ikke barnehagen, så bestemor måtte rykke ut. Selv var jeg forholdsvis heldig og slapp unna med 65 minutter på rute 401 gjennom de fleste avkroker av Groruddalen og Øvre Romerike.
Hvordan kan det så passe å runde av en slik dag der det meste har brutt sammen? Sammenbrudd avler åpenbart sammenbrudd. Plutselig syntes det som en god idé å ta en aldri så liten Cooper-test, aldeles frivillig. Man løper i 12 minutter til man kjenner blodsmaken i munnen - sist utført under tvang i 1992. Den misantropiske gymlæreren ville ikke ha trodd sine egne øyne hvis hun hadde observert meg på de mørklagte, smått isbelagte gangveiene i kveld. Jeg overlevde, og kan være noenlunde bekjent av resultatet (som befinner seg i øvre halvdel av kategorien "God" her. Jeg har tapt meg 50 meter på 19 år.) Nå i etterkant kjenner jeg tilløp til lammelser i beina, særlig når jeg går i trapper. "Har'e spredd seg, nå," som Faderen ville ha sagt.
["Armageddon Days (are here again)": The The, 1989]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Uff, ja det var litt av en dag! Du fikk virkelig merke det!
Min mann var tilfeldigvis på kurs på Skøyen på onsdag, og da han endelig hadde kommet seg med buss til Oslo S kom han altså midt i strømstansen. Men 2,5 time (drosje i 1 time) i stedet for ca 1 t og 15 min er jo ikke det verste på en sånn dag. Når man tross alt ikke er dagpendler, altså.
Så sprek du er på Cooper! (Tror helseregningene mine ville overskredet ett hvert statsbudsjett om jeg skulle utsatt knærne (og resten av kroppen) for den testen, så jeg tar ikke opp kampen...)
Hi-hi.
Det kunne absolutt ha gått verre med meg under togstansen også, ja. Fem kvarter er jo ikke verst. Neste gang har jeg en ny slagplan klar.
Legg inn en kommentar