Hips Don't Lie

Ett eller annet sted i mitt indre bor det en selvplager som samtidig har noen pussige optimistiske trekk. Selv har jeg jo lært på den brutale måten at det overhodet ikke lages olabukser som passer til meg, mens masochistoptimisten elsker å prøve disse plaggene. I dag hvisket vedkommende meg i øret at det var lurt å bruke lørdagens frihalvtime på å prøve olabukser. Man hadde nemlig lest at det var kommet noe nytt som het Levi's Demi Curve. Det måtte da være løsningen på det mangeårige problemet? Nå skulle alt bli bra, og jeg ville bli tøff og tidsriktig.

Allerede ved nærmere gransking av navnet på buksa burde varselklokkene ha kimt faretruende. Det er unektelig noe som skurrer ved kombinasjonen Demi Curve Skinny. De to herrene som jobbet i butikken fulgte interessert med på kampen i prøverommet: "Hvordan går det der inne, frøken?" (Merk smiskinga.) Svett etter striden med å få de skinny buksebeina opp over de ikke fullt så skinny låra trådte jeg ut av mitt lille avlukke. Nja, som vanlig hadde jeg en glipe i ryggen som glatt kunne rommet en kilo pærer. Ekspeditøren var misfornøyd: "Det skal ikke bli sånn på den modellen der." Kjekt å vite. Jeg gikk én størrelse ned, uten å oppnå annet enn begynnende gnagsår i ratata og glipereduksjon til anslagsvis 0,8 kg pærer. For øvrig var naturligvis disse kurvevennlige buksene så lave på livet at det bare var såvidt låra mine var innafor. (Det samme kunne dessverre ikke sies om trusekanten.) Den butikkansatte hentet et alternativt par med undertittel High, som ikke uventet var enda lavere.

Lav var også selvfølelsen da jeg forlot forretningen, skjønt min indre selvplager nøt jo situasjonen. Hvorfor gjør jeg dette? Hva er problemet med å fortsette å vase rundt i kjoler og skjørt på heltid? Det lages ikke olabukser for svaie pæredamer som er 1,60 høye og har kjegleformede bein. En må ikke la seg lure av lokkende navn som Demi Curve. Hva betyr nå det? Figur som Demi Moore? Halvkurve?

(Illustrasjon: utpreget halvkurvet modell viser Levi's-bukser)

["Hips Don't Lie": Shakira, 2005]

Your Mother Should Know

Det synes å være en naturlov at man med årene blir mer og mer lik sine foreldre. Også trekk og vaner som man i årenes løp måtte ha ergret seg over eller fnist av, dukker på mystisk vis opp hos en selv. Moren min har en søt egenskap som jeg lenge stilte meg uforstående til: Hun glemmer hvilke bøker hun har lest før, og går intetanende løs på dem på nytt. Det kan godt ta hundre sider før hun oppdager det, noe som har vært meg en gåte. Nå har jeg imidlertid en grell innrømmelse å komme med: Det samme har skjedd meg nå - to ganger. I begge tilfellene har det vært snakk om krim, en sjanger som kanskje er spesielt dårlig egnet til gjenlesning. Det har vært noe udefinerbart kjent med bøkene, men i og med at det er serier med samme hovedperson, var det ikke så påfallende. Akk, man blir visst eldre. Og hadde det ikke vært for at jeg jukser og løggfører alle leste bøker (samt en masse annet) sirlig i Excel, ville jeg sikkert ha kommet langt mer enn 30 sider på vei før jeg luktet lunta.

En annen søt egenskap som jeg er i ferd med å arve, er evnen til å glemme filmer jeg har sett. Jevnlig rapporterer foreldrene mine om fredagskvelder hvor de har sittet og sett 48 minutter av en 50-minutters krim-episode idet de synkront husker - 10 sekunder før morderen avsløres - at de har sett den før. Også dette, i likhet med evnen til å sovne foran detektimen, kommer nok med alderen og går i arv. Her er jeg allerede eldre og mer redusert enn de gamle, for jeg har for lengst mistet evnen til å konsentrere meg gjennom en hel krimepisode, og særlig på fredagskvelden. Da er det bedre å kose seg med en bok man har lest før mens man knasker kremtopper og mandelstenger.

["Your Mother Should Know": the Beatles, 1967]

Money Talks

I serien "videreutdannelse jeg prøver å ta trass i småbarnsutmattelse og lite oppofrende kone" har Blåmann nå meldt seg opp til en eksamen på BI igjen. Følgelig gikk lørdagens familieutflukt til BIs arnested i Nydalen, nærmere bestemt bokhandelen Akademika. Som fattigslig og idealistisk språkviter har jeg alltid betraktet det bedriftsøkonomiske institutt med noe fordomsfullt blikk, må jeg innrømme. Ikke minst husker jeg med fryd de ville ryktene om at eksamensoppgavene skulle bugne av engelske termer og være utformet som selveste tippekupongen. Hele institusjonen oser av visjoner, teknologisk fremskritt og profitt.

Fordommene om det anglifiserte BI-språket fikk seg ikke noe skudd for baugen under lørdagens visitt. En oransje plakat forkynte at "BI Studentaksjonen" avholder semesteråpning 20. januar, og at de første 150 studentene får goodie-bags. Hva i all verden er dette? Ettersom det gjelder vordende bedriftsøkonomer, greier jeg ikke helt å se for meg at det kan være noe så prosaisk som en god, gammeldags godtepose. Det er vel ikke nissen som kommer med en sekk full av klementiner, harde rosiner og grå sjokoladebiter? Ved studiestart i de harde 90-åra hendte det at det vanket semesterstartposer fra Rema 1000, inneholdende reklamekalender og ymse prøvepakninger med frokostblanding, Nugatti, kaviar og leverpostei. Kan det være noe sånt? Er det nok til å gjøre 150 BI-studenter happy?

Hvis jeg virker hoverende nå, skyldes det bare at jeg frenetisk forsøker å kamuflere min uvitenhet. Jeg skjønner rett og slett ikke hva en goodie-bag er, og kjenner meg litt motløs ved utsikten til at ordet godtepose kanskje er på vei ut av språket. Hvis noe virkelig skulle fremstå som godsaker for en BI-student, burde det vel være noe teknologisk avansert, coolt og fremtidsrettet, fortrinnsvis amerikansk? Jeg er antakelig for akterutseilt til å verdsette det fullt ut, men mange ville sikkert karakterisere det som nettopp dumpet ned på pulten min som en goodie-bag, for ikke å si goodie-box. Jeg har fått iPad! Kanskje jeg faktisk kan begynne å leve i tiden, jeg også (men ikke pokker om jeg bytter ut mobiltelefonen fra 2005).

["Money Talks": AC/DC, 1990]

Living in a Box

Summen av laster er konstant, er det noe som heter. I enkeltes tildelle er også formen for laster sørgelig konstant, later det til. Da de føste Nyåkers-pepperkakeboksene materialiserte seg på Europris i november, ble jeg helt mo i knærne. Det varte ikke lenge før jeg brøt sammen, og den første boksen kom i hus lenge før adventstida var i gang.

Et like velkjent som alarmerende trekk ved en misbruker er at vedkommende skjuler og fornekter inntaket både for seg selv og andre. Ungene fikk selvfølgelig også snart smaken på herlighetene, og jeg har konsekvent klart (usett, innbiller jeg meg) å lure i meg tre-fire kaker mens de får én. Hva jeg har gjort etter at de har lagt seg, har jeg fortrengt, men det daglige tallet er neppe ensifret. Idet to 900-gramsbokser var sørgelig tomme, trodde jeg at jeg tok meg på tak nå i januar. Det varte i tre dager, frem til onde tunger satte ut et rykte om at de hadde et ta-2-betal-for-1-tilbud på Nyåkers hos Staples. Jeg fnøs av tipset i to dager før jeg grep til handling.

Da jeg kom til butikken, var det slett ikke noe tilbud eller overskuddslager. Derimot hadde de bare 3-4 bokser igjen, til full pris, og halsen snørte seg sammen ved det magre synet. Jeg greide ikke å styre meg, enda så gjerrig jeg er. Det er jo 10 måneder til neste gang, fortalte jeg meg selv, og du har jo tross alt bare spist to bokser fra før.

Kjøkkenskapet hjemme hadde dessverre en annen historie å fortelle. Som kjent gjemmer alkoholikere flasker omkring i huset, og kanskje er det et godt tegn at jeg ikke er så avansert ennå (med unntak av den perioden jeg måtte gjemme et lager i klesskapet fordi vaskehjelpen storspiste av dem). Formatet på boksene gjør dem litt store og kjelkete å kaste, så det har liksom hopet seg litt opp. Dette var den fjerde boksen. Den fjerde! Det er 3,6 kg, det, og misbrukeren fortjener ingenting annet enn at hvert gram legger seg direkte på hofter og lår.

["Living in a Box": Living in a Box, 1987]



















Bildet er dessverre knapt nok arrangert.

Wrapped Around Your Finger

Noe av det verste jeg vet, er å tråkke i kliss og bli våt og/eller seig under beinet. Ting som pulveriserer seg og/eller forårsaker smerte er ikke stort bedre. Hverdagen med små barn byr naturligvis på utallige muligheter til slike feiltråkk. Bare fra den siste uka kan jeg nevne vann, snø, yoghurt, juice, avocado, banan, legofigurer, brødsmuler, hårspenner, frokostblanding, eple, mandariner, pepperkaker og kakao. Følelsen av å være våt under sokken kan på en dårlig dag nesten føre til mentale sammenbrudd.

Jeg kan nå opplyse om at man heller ikke blir særlig blid av å starte det nye arbeidsåret med å glemme å trekke opp glidelåsen på den høyre støvletten før man går ut. Dette er særlig uheldig i tilfeller der det har falt 10 cm puddersnø om natta og det fortsatt snør kjerringer. Den altoverskyggende følelsen av å være kald og våt på foten (man hadde naturligvis ikke tid til å gå inn og skifte ut to strømpebukser og en ullsokk) holdt meg beskjeftiget hele veien til barnehagen og jernbanestasjonen. Der ble balansen brått gjenopprettet ved at jeg ble voldsomt varm på venstrehånda idet jeg satte fingrene fast i døra på 8.50-toget fra Karlstad. I motsetning til norske togdører gir åpenbart ikke de svenske etter i møtet med fremmedlegemer; her nytter det ikke å legge fingrene imellom. (Sist jeg prøvde dette, kom jeg meg om bord, men innså til min skam at jeg egenhendig hadde forsinket Lillehammertoget med to minutter.) Et panisk sekund så nå jeg for meg at jeg ville bli slept langs toget eller i beste fall måtte la min utmerkede petrolblå skinnvott reise alene til Oslo S. Heldigvis ble jeg reddet av en eldre kvinnelig konduktør som slapp meg inn med den milde formaningen ”man stoppar inte in handen i dörren”. Det kan nok være en god leveregel for det nye året, kombinert med ”man trekker alltid opp glidelåsen om vinteren”.

Godt nytt år!

["Wrapped Around Your Finger": the Police, 1983]