This Used To Be My Playground

Jeg gremmes. I alle år har jeg hatt en stor svakhet for hjemkommunens lag i toppserien. Og nei, da snakker jeg om Strømmens snarvisitt på 80-tallet, pfft, men om laget som 99,5 % av Norges befolkning elsker å hate.* På søndagsettermiddager med sol sykla vi gjerne til stadion for å få med oss andre omgang gratis. Var vi ekstra heldige, tok far oss med på tur og rev rundhåndet i billetter (i tillegg til den evinnelige parkeringsboten). Dette var lenge før Enga-fansen fikk noen Tom Lund-statue å pisse på, og lenge før stadion antok form av en festning. Vi hvinte henført hver gang Dennis Schiller hadde ballen, og kranglet begeistret med skråsikre bartetrøndere på tribunen. Smaken av pølse i pausen lar seg lett gjenkalle – faktisk tror jeg at det var her jeg kjøpte min siste grillpølse noensinne, så seint som i 2003.

Dette var vår arena. Hjertet svulmet av stolthet når vi bega oss hjemover etter en seier. Halvt amper og halvt skamfull må jeg innrømme at disse dagene later til å være over. Sesongen har startet så elendig at jeg rett og slett er flau. Flau? Hvorfor skulle jeg være det, jeg som ikke har annet ansvar for denne klubbens liv og levnet enn et forhold til en av dens juniorspillere tidlig på 90-tallet? Kanskje tyder det på at jeg bryr meg allikevel. Kanskje har jeg tross alt ikke vendt Åråsen ryggen for godt? Per i dag føler jeg meg dessverre ganske sikker på at jeg ikke kommer til å sette mine bein i barndommens lekegrind denne sesongen. Akkurat nå må jeg dessverre tilstå at jeg har en liten medgangssupporter i magen.

* Her anslår jeg at alle lillestrømlinger samt én tredel av Skedsmos øvrige befolkning faktisk er fans. De resterende to tredelene holder med Strømmen og Skjetten, og har skydd LSK som pesten siden miniputt-stadiet.

["This Used To Be My Playground": Madonna, 1992]