Siden sist har Blåmann og jeg vært på hyttetur uten barn for første gang. Liv koste seg hjemme sammen med besteforeldrene mens vi reiste nordøstover gjennom trakter som er velkjente for oss begge. På Løten stoppet vi for å proviantere på Rema. Det er alltid så hyggelig å høre uavslepen hedmarksdialekt i sitt naturlige element, synes jeg. Etter å ha tilbrakt ferier i Trysil siden jeg ble født, føler jeg meg virkelig hjemme med slike lyder rundt meg. Av naturlige årsaker har også Blåmann diverse dialekter fra disse traktene under huden – for ikke å si inntil beinet.
Da vi skulle betale, ropte damen i kassa varsku til kunden foran oss. I en gemyttlig tone ble kunden bedt om å fjerne en av varene sine, nærmere bestemt en potetgullpose, fra den stanga som deler vareområdet i to. Det var nok best å ta den bort, ja, hø-hø, så det itte vart sølvbrød ta pottetgullet. Blåmann og jeg holdt tann for tunge til vi kom ut i bilen, men da ropte vi straks i kor: Sølvbrød?! Hva i huleste er det? Vel var det snakk om potetgull, og det er jo unektelig noe som heter Gullbrød, men dette var et mysterium.
Ettersom jeg tross alt ikke er oppvokst i dette området og har fått mattradisjonene inn med morsmelka, var jeg stolt av å være den som knekket koden. Det var ikke tale om sølv i det hele tatt, men ”soll” – eller ”søll”, som det uttales. Søllbrød er selvfølgelig flatbrød knust i småbiter, klart for å inntas sammen med surmelk eller annen gammel moro.
Tilfredse med å ha løst mysteriet fortsatte byfolket østover.
[”The Word”: the Beatles, 1965]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Nå relaterte jeg glatt til min og mannens indre stilltiende dialog over ting vi legger merke til, hvor vi bare kan fortsette høylytt når vi endelig er utenfor andres rekkevidde.
Herlig å ha sånn samforståelse!
Dialekt er artig, men jeg hadde nok stått helt fast her (jeg har absolutt ingen bakgrunn fra de trakter, ei heller vært utsatt for "slikt")!
Æ a-lo ville nåkk ha jølpe tell me oppklaringa om de hadde vørte nøddvenndi - oppvøksen såm ho ær på flapprøsøll å mjølk.
Rømjølk, itte dænna tynne, skvipete rosa skommemjølka.
[ l læsæs me brei l ]
Godt å høre at vi er flere som har en slik dialog, -b!
Og jeg tenkte nok at jeg kunne regne med deg her, a-lo! Rømjølk - grøss.
Rømjølk er itte tell å drekka, du vet full de? Æn smakar nesten fløte når'n drikk a alene! Nei, rømjølk er enkli bære duganes tell skjemat å risgrøt. Skær'n drekke mjølk kann æ gøtt væra rosa ell aller helst lyseblå - skomme kulltur!
Je er gla' i skjørost å rømme å je! Det er gøtt det! (bære je schlæpp dænna fæle spekjeskinka).
Syns du skjørost å rømme er fært å?
Ær du fårresten vant tell å seia / høre røvvost å kvitost? Ell seie døm brunost å gulost oppi der du høll tell?
Je er itte så væl bevandre oppimot grensa je...
Å itte er je vant tell å skrive 'dialekt hell, de er fryktli slitsomt å tenkje åssen je ville ha sakt ting! Je skær schlutte me de.
Legg inn en kommentar