Her i huset har vi foreløpig vært så heldige at vi sjelden rammes av noe verre enn en forkjølelse. ”Bare vent til dere får barn”, het det seg lenge, og litt senere: ”Bare vent til hun begynner i barnehage!” I løpet av Livs fire første måneder i barnehagen har vi fortsatt ikke trengt å være hjemme med sykt barn. Bank i bordet! Det de pessimistiske røstene glemte å advare oss mot, var imidlertid at vi kunne risikere å være hjemme med (p)syk barnehage. Det har vi opplevd; det har vært stengte dører i to dager så langt. (Noe som nesten er enda verre, må jeg innrømme, er det som står med liten skrift i familiebarnehagens kontrakt: Når vikarbudsjettet er oppbrukt, plikter foreldrene å stille som vikar. Jeg føler med skam å melde en viss angst, selv om barna er aldri så søte.)
Etter en lite heldig personalforflytning har barnehagen nærmest gått i oppløsning. Den første halvannen måneden av 2008 har det vært ti ulike ansatte innom. Det har haglet med lang- og korttidssyk- meldinger, oppsigelser og barn som holdes hjemme grunnet ustabile forhold. Heldigvis har ikke Liv latt seg merke med utskiftningene. Hun er blid og trives, så vi har sendt henne i barnehagen hver dag vi har hatt mulighet.
I morges oppstod det en noe pinlig situasjon under leveringen. Jeg hilste på den unge, svenske vikaren som vi har hatt i snart ei uke nå, og myste mot assistenten som satt i rommet innenfor og lekte med barna. ”Hei,” sa jeg litt avventende og smilte til henne, ”er det ei ny dame her i dag?” Da hun åpnet munnen, skjønte jeg straks at det var vår unge, søte assistent fra Sogn, som faktisk har nesten en måneds fartstid allerede. Tabbe! Hun hadde ikke engang farget håret eller blitt ny på andre måter, kun satt opp håret i hestehale.
Jeg vet sannelig ikke hva dette sier mest om: de fettete brilleglassene mine, hårstrikken hennes, tilstanden i barnehagen eller min noe skeptiske grunnholdning.
[”If You Don't Know Me by Now”: Simply Red, 1989 – og jaggu har ikke rødtoppen sneket seg til berømmelse ved å bli kjent for en coverlåt, viser det seg]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Uff ja, jeg kjenner igjen trøbbelet med å kjenne igjen folk man virkelig burde kjenne igjen. Jeg har regelrett sluttet å spørre kolleger på jobb når de begynte der ;)
For øvrig så er det der med syke barn i barnehage litt en klisje tror jeg. Iril var 10 år før hun måtte bite i den sure penicillinen da hun fikk sin aller første streptokokkinfeksjon. Før det hadde hun de obligatoriske vannkoppene da hun var 10 mnd, så heldigvis er ikke alle unger sjukelige av seg :)
-Flubby
Takk for dobbelt oppmuntrende svar, Flubby! Godt å høre at det er flere som kan rote med gjenkjennelse. Det er faktisk vanligvis ikke noe problem for meg, så jeg deler nok ikke ansiktsblindhet-diagnosen med den svenske kronprinsessen. Tvert imot er jeg av den typen som stadig sier "jeg VET jeg har sett deg før!" Som regel finner jeg etter en stund ut hvor også.
Enda bedre er det å høre at ikke alle barn er sykelig anlagt! Jeg tok min første penicillinkur i en alder av nesten 32, og siden har det gått bratt nedover - jaggu røk jeg ikke på en til et knapt år seinere.
Legg inn en kommentar