How Do You Sleep?

Jeg har i lengre tid syslet med planer om å skrive et varmt forsvarsskrift for oss B-mennesker. Årsaken er til dels gammelt agg mot ”få noe ut av dagen”-mafiaen og andre morgenfriske kreaturer som passer bedre inn i arbeidslivet og tilværelsen som småbarnsforeldre enn meg. Så trist det må være å ha sine beste timer allerede før lunsj, har jeg tenkt, lett hånlig. Når man går hjem fra jobb, er dagen til A-mennesket i praksis slutt, og kurven peker bare én vei: nedover. Hvor mye bedre er det ikke å spare det beste til slutt, å kunne gå til sengs som et lykkelig menneske? B-menneskets forsvarsskrift skulle være illustrert med vitenskapelige kurver som anskueliggjorde denne teorien, ikke ulikt grafene til høyre. Mennesketypenes humør og velbefinnende er angitt på Y-aksen etter en skala fra 0 til 10, og en følger så dagens gang langs klokkeslettene på X-aksen.

Dessverre viser det seg atter at hovmod står for fall. Stadig oftere tar jeg meg selv i å misunne A-menneskene. Det hadde vært artig å oppleve hvordan det er å se mening med livet allerede på morgenkvisten, men det er nå én ting. Hva verre er: Jeg begynner å lure på om B-mennesker generelt og undertegnede spesielt både er mindre oppvakte og lider av svekket hukommelse. Hver morgen lover jeg meg selv at i dag skal jeg legge meg tidlig. At så aldri skjer, har vært til å leve med. Livet er jo altfor vidunderlig om kvelden til at det virker fornuftig å legge seg, men nå kommer straffen. Husets yngste synes nemlig å tilhøre en mennesketype langt uti alfabetet, der foretrukken døgnrytme går ut på å legge seg sent, våkne og være rasende energisk i to timer en gang mellom midnatt og klokka 4, for så å starte dagen for alvor rundt 7. Dette lar seg dårlig forene med en mor som åpenbart er fysisk og mentalt ute av stand til å komme seg i seng noe særlig før halv ett. I det siste har de innbarkede B-mennesketrekkene blitt svekket, slik at jeg kan sitte og duppe i stolen mellom kl. 19 og 21. Straks det nærmer seg ”leggetid”, kvikner jeg imidlertid til – noe så voldsomt. Det er egentlig ubegripelig at en som er kretsmester i å ta sorgene på forskudd, ikke skjønner at det vil straffe seg.

Vel, kort sagt: Det straffer seg. Kurven min har blitt trukket ned i gjørma, og jeg er redd jeg trenger hjelp for å dra den opp igjen. En ny, dyster mennesketype har sett dagens lys – en såkalt B minus, der en skala fra 0 til 10 ikke lenger er tilstrekkelig. Stemningsleiet er her anskueliggjort i en egnet farge. Noe må gjøres!

Ja, jeg skal legge meg nå. Jeg skal bare...

["How Do You Sleep?": John Lennon, 1971]