Proud to Fall

Hovmod står for fall. Det er enkelt å harselere over mannens plutselige treningsiver med påfølgende skade, men når sant skal sies er jeg ikke mye bedre sjøl. Ut skal jeg, i allslags vær (skjønt det skal innrømmes at verken tempo eller distanse er noe å skryte av). Spesialiteten er for tiden å slå flere fluer i en smekk ved å kombinere trening og nødvendige innkjøp.

Mange vil nok mene at jeg fikk som fortjent da jeg rundt halv elleve torsdag kveld entret Rema 1000 etter en meget fuktig sykkeltur. Mens jeg ruslet ned rullebåndet tenkte jeg fornøyd at slik kunne jeg aldri ha beveget meg ute blant folk for 10 eller 15 år siden – med fullt regnantrekk i divergerende farger, ørevarmere, sykkelhjelm og eks-svigerforeldrenes røde Toyota-refleksvest fra 1986 som prikken over i-en. Nå er jeg endelig så gammel og moden at jeg ikke lenger bryr meg om hva andre måtte mene, tenkte jeg selvhøytidelig. I samme øyeblikk skled de klissvåte joggeskoene på det glatte rullebåndet, hvorpå jeg foretok en panisk balansemanøver som ville gjort Rowan Atkinson grønn av misunnelse. Heldigvis unngikk jeg å falle – selv om jeg hadde hjelm, bringer utsikten til fall på rullebånd fram noen heller ubehagelige bilder som bl.a. inkluderer skalpering. Rundkastet var imidlertid såpass brått og utagerende at jeg pådro meg en skikkelig strekk i den ene armen. Med nedslått blikk hastet jeg inn i butikken uten å se noen i øynene. Så mye for de oppblåste tankene om å ikke bry seg om hva andre måtte tenke.

Heldigvis var skaden leget allerede neste dag – vi er greie sånn her i huset. I dag har den effektive trimmeren vært på ferde igjen. Jeg jogget ned til den nye favorittbutikken på Kampen (30 minutter), fant tre julegaver samt prøvde og kjøpte et svinedyrt skjørt til meg selv (14 minutter), tok bussen opp igjen (15 minutter) og låste meg inn nøyaktig 60 minutter etter at jeg forlot leiligheten. Uskadd. Julehandelen er i gang – måtte den fortsette slik.

[”Proud to Fall”: Ian McCulloch, 1989]