Sleep the Clock Around

Liv har vært en storeter helt siden melka meldte sin ankomst på klinikken, noe hennes fysikk også bærer preg av. Ikke minst er nettene en fin tid å spise på, synes hun, for da skjer det jo ikke noe annet spennende uansett. Det er åpenbart kjedelig å sove, for Liv har nøyd seg med langt færre timer enn hva bøkene beretter om. Etter at vi trappet opp serveringen av fast føde, har hun begrenset seg til ett nattmåltid, og gleden var stor hos hennes etter hvert noe smaløyde mor.

Nå i ferien har vi hatt atskillige urolige netter før mirakelet skjedde i helga: Liv sov hele natta. Tolv og en halv time i strekk! Jeg måtte stå opp og pumpe meg til slutt, og sjekket flere ganger om hun virkelig pustet. Det er alltid skummelt å glede seg høylytt over noe, men i mitt stille sinn jublet jeg over muligheten for å sove ei hel natt for første gang på nærmere ett år. Og tenk å trygt kunne nyte vin i (riktignok kjølige og regntunge) sommerkvelder! Jeg dristet meg til å sende et par tekstmeldinger for å berette om den gledelige utviklingen.

Allerede samme kveld kjente jeg intense smerter i det ene brystet. Det ble ømmere og ømmere, og to timer seinere lå jeg under et berg av dyner og ga uttrykket ”hakke tenner” en ny mening. Dagen etter kunne legen slå fast at jeg hadde fått brystbetennelse. Den viktigste delen av behandlingen er å amme så ofte som mulig, helst annenhver time – også om natta. Hvor lenge var Eva i paradis? Var det ikke det jeg visste; det er farlig å glede seg for tidlig.

Jeg får holde fast ved den strategien jeg har valgt så langt, nemlig å gå ut fra at jeg aldri kommer til å sove ei hel natt mer i hele mitt liv.

[”Sleep the Clock Around”: Belle & Sebastian, 1998]