Fast Car

Bilkjøring om sommeren er ille. I en oppsiktsvekkende tett og klam Toyota uten kjølemuligheter blir det direkte smertefullt. Da vi ankom ampre og svette til en fest rundt sankthans i fjor, sa en kamerat seg villig til å vedde på at vi kom til å kjøre rundt med air condition neste sommer. Jeg var nokså bestemt på at den kjære, fjorten år gamle bilen vår skulle være bra nok selv om vi fikk barn, men med drivhussmerten friskt i minne torde jeg ikke vedde imot.

Det er med en viss skam jeg må melde at jeg tapte på alle punkter, og at brorparten av mine bilprinsipper har måttet vike. Det ble en Toyota, men det er også det eneste mitt gamle jeg ville ha godkjent. Bilen er altfor ny, vi har lånt penger til den, den har sju seter og er like høy som en voksen mann. Sammen med dieselmotoren bidrar størrelsen til følelsen av å kjøre en liten buss, og jeg grøsser ved tanken på manøvrering i parkeringshus. Den kongeblå fargen har jeg ikke sett maken til siden mamma kasserte sin ullkåpe fra 80-tallet (skjønt de fleste vil nok mene at det er en klar forbedring fra den lyngrosa doningen vi har nå). Det viktigste er selvsagt at bilen er kald og god, og innerst inne synes jeg den er riktig fin. Noen racerbil er det ikke, akkurat, men den er betraktelig raskere og sterkere enn den gamle.

Når vi først kjøper Norges vanligste bil, er det jo fint at det er litt sære modeller som ikke har vært i salg i Norge. I likhet med den lyngrosa Corolla Liftbacken er nyervervelsen importert fra Tyskland, og den lyder navnet Avensis Verso. Vi har vært på ferie med den i fem dager nå, hvilket var en romslig og god opplevelse. Det at vi endelig har fått air condition, viste seg naturligvis å være en utmerket forsikring for 14 grader og kontinuerlig regn.

(Og den gamle bilen? Den har vi i kjent stil bestemt oss for å beholde inntil videre.)

[”Fast Car”: Tracy Chapman, 1988]