mandag 21. mai 2007

Save the Best for Last

Jeg har alltid vært en sentimental gnier. Slike er ikke bare enkle å leve sammen med, noe Blåmann nok kan skrive under på. Ettersom ingenting blir kastet, drukner man til slutt i skrot. Får jeg noe nytt, blir det gjerne liggende i lang tid før jeg tar det i bruk. Noen ganger er det bare for fint, slik at frykten for skade og tap overskygger gleden over det nye. I stedet brukes det gamle, som jeg gjerne er følelsesmessig engasjert i, til det nærmest faller fra hverandre. Faren ved en slik atferd har alltid ligget i bakhodet, da sangen om Ingerid Sletten av Sillejord gjorde et sterkt inntrykk på meg i barndommen. Som kjent handler den om ei jente som i førti år sparer på ei lue hun har fått av sin mor. Det ender jo så trist, så trist, og som lettrørt jentunge måtte jeg jobbe hardt for å svelge unna klumpen i halsen.

Nå har ikke min mor skjenket meg noen lue av farget ull, men i fjor kjøpte jeg meg som kjent ny sykkel på salg på Sportslageret. Den står trygt i kjelleren. Parkert. Jeg er livredd for at den skal bli stjålet, og kvier meg for å måtte lære meg et nytt speedometer, girsystem etc. Min ti år eldre og like mange kilo tyngre Kilimanjaro har dessuten et bredere og mer behagelig (les: kjerringaktig) sete, så jeg har trillet rundt på den i hele vår.

For noen dager siden innrømmet jeg i festlig lag at jeg fortsatt bare bruker den gamle sykkelen. Jeg la ut om at det er typisk meg, og at det ikke ville forundre meg om nyervervelsen fortsatt stod i kjelleren når jeg ble pensjonist, mens jeg syklet rundt på det 50 år gamle droget. ”Den nye, fine sykkelen, ja,” kommenterte min venninne tørt, ”som i motsetning til den gamle da bare vil være 40 år”. Dette fikk meg til å stoppe opp litt. Ville jeg virkelig risikere at min flotte Scott bare var en avdanket rusthaug når jeg endelig fikk tatt den i bruk – at der ikke var tråden igjen, så å si? Nå har jeg tatt meg sammen. På søndag spylte Blåmann og jeg våre nye sykler* fri for sementstøvlevninger etter borettslagets skandaløse baderomsoppussing. Siden har jeg faktisk rukket to fine turer i deilige, lyse vårkvelder, og sykkelen går som en drøm.

Denne suksessen betyr ikke at jeg kommer til å avhende den gamle gromsykkelen, på ingen måte. Den vil nok fortsatt bli brukt på kortere turer, og jeg tillater meg å skylde på arv. Dette ligger nemlig til familien. Min kjære 93 år gamle bestefar bor fortsatt hjemme, i et hus som har vært velsignet uforandret de siste 55 årene. Utvalget av kjeler begynner å bli noe slitt, preget av rust, bulker og manglende hanker. Av erfaring vet alle at det er umulig å kjøpe noe nytt til bestefar; det blir ikke brukt. I hytta på gårdsplassen står imidlertid innboet som bestemors søstre har etterlatt seg, deriblant en del pent brukte kasseroller av noe nyere dato. I ly av mørket forsøkte min tante flere ganger å smugle noen av bestefars gamle kjeler ut i hytta og bringe med seg noen av de halvgamle kjelene inn. Neste dag hadde kasserollene uten unntak byttet plass igjen. Etter at dette ordløse spillet hadde pågått en stund, ga tante opp. Jeg tror alle i grunnen synes det er noe rørende og hyggelig ved dette fenomenet. Jeg kan i alle fall tenke meg langt verre slektstrekk å arve, så lenge man prøver å finne en balanse.

[“Save the Best for Last”: Vanessa Williams, 1991]

* Han bruker også bare sin 15 år gamle DBS, så jeg er ikke alene.

8 kommentarer:

a-lo sa...

*knegger*
a-lo bruker sin 79-modell racersykkel og sparer sin *nye* 3 år gamle cyclocross-sykkel som knapt nok har vært i bruk mange nok ganger til å trenge tremåneders-servicen...

Mulig det ligger i genene, og da kan det jo være mulig disse genetiske tingene har sitt utspring i luften i de sype skoger i Hedmark og Østerdalen...

a-lo

Anonym sa...

Hei!

Du må lære meg melodien på Ingrid Sletten!! Den er en av de mange sangene med komplett ukjent melodi i vår nyinnkjøpte sangbok
:) Kari

Anonym sa...

Melodien kan høres i korte klipp både i gammel og ny utgave her:
http://www.mic.musikkonline.no/shop/displayComposerTracks.asp?kid=17673&kname=RICHARD%20NORDRAAK

Anonym sa...

Dette var ganske eksotisk lesning for en utålmodig ødeland, men jeg lo veldig likevel.

Anonym sa...

Jeg ville bare minne deg om at det står en rosa, tilårskommen Peugeot i boden....
Hilsen mamma

Elinblu sa...

a-lo: Så morsomt å høre at det ikke bare er meg. Jeg fniste godt over østerdalsteorien. Den holder stikk når det gjelder Blåmann også (han og jeg har røtter fra samme sted og er seksmennninger).

Kari: Hvis dere noen gang kommer hit på besøk, skal jeg love deg Ingerid Sletten med innlevelse og gitarkomp. (Soffs tips er kanskje en mer behagelig vei å gå.)

Takk for hyggelig tilbakemelding, Tinetoff!

Mamma: Jeg hadde rent glemt at Peugeoten fortsatt stod i boden hjemme. Dette betyr at jeg har én sykkel som er ganske ny, én som er vel 10 år og en som er 20 år. Jeg er enda verre enn jeg trodde! :-)

Anonym sa...

Hehe, kjenner meg veldig godt igjen. Nå gjelder ikke min besettelse sykler, siden jeg ikke orker plassere min edlere bakdel på en sådant ukomfortabelt, skrekkelig lite sete, men derimot sko, klær og, av alle ting, biler. Kjøpte ny bil i mars, og min gamle kjære bil står fortsatt usolgt på gårdsplassen. Økonomien i det hele tilsier et snarlig salg, men veien inn på finn.no sine bruktbiler-til-salgs synes lang å gå. Det hele ender vel opp med at min kjære samboer (som også bruker nevnte gårdsplass) selger hele bilen en dag jeg er borte. Gamle klær hvis størrelse hører hjemme i fordums dager, er endelig blitt pakket i en sekk. Beskjeden min kjære fikk var følgende: "Kan du hjelpe meg med å løfte den opp på loftet? For du skjønner, om ca ett år tenker jeg å ta den ned i gjen, gå gjennom innholdet for å se om jeg muligens kan sende noen av klærne til Baltikum". Hvorpå min kjære stirret bestyrtet på meg og utbrøt: "kan jeg vær så snill få ta den vurderingen for deg akkurat nå, før jeg løfter den 30 kg tunge sekken opp på loftet??!!??". Svaret han fikk var selvfølgelig nei. Og sekken står trygt plassert på loftet ;-)

Mvh
Veslevensen.

Elinblu sa...

He-he, fantastisk å høre om noen som er så til de grader likesinnede, Veslevensen! Dette stoppet på løftet før endelig avhending praktiseres flittig her i huset også. Vi tenkte å kjøpe oss ny bil, men er så glade i den gamle at vi kanskje beholder den også - selv om det strengt tatt ikke trengs.