You're Just A Baby

Det er en kjent sak at jeg alltid skårer seksti pluss på tester av typen "finn din mentale alder". De siste dagene har imidlertid ting tydet på at også jeg er i ferd med å tre inn i de krampeungdommeliges rekker. Det har vært en del skriverier i avisene om halvgamle menn som pådrar seg hjerteflimmer i sine overivrige forberedelser til Birkebeinerrennet og andre midtlivskrisearrangementer. Selv har jeg fnyst av mosjonsløp helt siden jeg passerte målstreken i Jentejoggen anno 1992, men noe må ha skjedd. Forleden hørte jeg meg selv si til en pasjonert mosjonist på jobben at jeg vurderer å melde meg på Birkebeinerløpet til høsten. (To dager seinere ser jeg meg selv skrive det i åpen blogg. På selveste Internett! Nå står ikke verden til påske.)

Om dette blir noe av, er høyst usikkert, men entusiasmen strakk seg i alle fall såpass langt at jeg dro til Löplabbet for å kjøpe nye joggesko. Jeg, som alltid har kjøpt tilfeldige sko på tilbud, lot nå mine føtter skanne etter alle kunstens regler. Å studere sitt eget løpesett på TV-skjerm var en selsom opplevelse. Etter å ha konstatert at jeg løp litt uttilbens og nærmest var plattfot, men hadde normal pronasjon, presenterte Löplabbets mann tre alternative skopar. To av dem passet ikke helt, og brått følte jeg meg hensatt til fjortisperioden på 80-tallet. Det eneste paret som passet, var nemlig rosa og hvite. Rosa! Jeg fikk en såpass solid overdose av denne fargen rundt 1987 at jeg aldri senere har vært observert i denslags. Nå, derimot, følte jeg meg tvunget til å handle, og kunne følgelig sprade ut av butikken drøye 20 år yngre.

Da jeg skulle ta 80-tallsskoene i bruk, gikk foryngelsesprosessen inn i en ny fase. Ikke uventet viste det seg at dagslyset var ubarmhjertig mot de grelle nyvinningene. Jeg gikk i barndommen. Plutselig var jeg tre år igjen, og følte en ubendig dragning mot alt som kunne minne om vårgrå snø, leire og sølepytter. Heldigvis ble problemet løst i møtet med en ankeldyp gjørmedam ved Måsasvingen. (Nå er jeg gudskjelov 36/60+ igjen, for etterpå syntes jeg det var såpass leit at skoene ble møkkete at jeg forsøkte å vaske dem med zalo.)

["You're Just A Baby": Belle & Sebastian, 1996]

Sweet Song

Sjokoladeindustrien kjenner ingen grenser når det gjelder å melke sitt publikum. En suksess kan alltid tværes ut i det uendelige, og jeg mistenker Freia for å være verst. Melkesjokoladen, for eksempel, finnes nå i et utall mer eller mindre usmakelige varianter. Videre er det dessverre lenge siden Non Stop var Non Stop. Først kom den vamle melkesjokoladevarianten med kulører som brakte tankene til 80-tallet (og ganen til nærmeste søppelkasse). Siden har de gått motsatt vei og puttet Non Stop-biter i selve melkesjokoladen.

Den siste nyheten er den frekkeste. Nå selges Non Stop i en forpakning med åtte porsjonsposer á 30 gram. Hva skal dette være godt for? Ferskt barne-TV-godis på lørdagene to måneder til ende? De har neppe siktet seg inn på et voksent, regnekyndig publikum, i alle fall. Den nye multipakningen har nemlig en avsindig kilopris sammenliknet med originalposen. På vår lokale ICA Nær koster en gammeldags 250-gramspose 35 kroner, mot svimlende 55 for 240 porsjonspakkede gram. Det gir en prisdifferanse på over 60 prosent, noe gjennomsnittspensjonister og andre gniere med rette ville betegne som ren svindel.

Hvem er så disse idiotene som faktisk betaler 20 kroner for 10 gram mindre sjokolade og 8 gram mer miljøfiendtlig plastemballasje? Det skulle vel ikke være småbarnsmødre i 30-åra som ønsker seg stålkontroll på eget sjokoladeinntak? Sannelig om jeg vet, men jeg kan strekke meg til å innrømme at det trolig finnes smartere og rimeligere metoder for å fastslå at det går 30,5 Non Stop på en dagsrasjon à 30 gram.

["Sweet Song": Blur, 2003]

(Bildet er arrangert.)

Slow Down

Vi har flyttet! Det har vært en nokså tung og treg start på tilværelsen som småbyborgere. Den første skikkelige pendlerdagen, for eksempel, var toget like mange minutter forsinket som det var kuldegrader på Lillestrøm stasjon - nærmere bestemt 24. Jeg overhørte en småfrustrert passasjer som forsiktig spurte en NSB-ansatt om akkurat denne avgangen konsekvent var forsinket. Det stemte, ja, dette toget hadde vært en halvtime forsinket hver dag den siste måneden på grunn av saktekjøring. Hei, hvor det går!

Heldigvis har både antallet grader og minutter med venting sunket med 20 siden den gang, og den nye tilværelsen begynner å ta form. Jeg beklager dog at dette innlegget har blitt sterkt forsinket på grunn av sakteblogging. Vi fikk blant annet et kjedelig avbrudd i november grunnet saktegåing (les: krykker og brukken tå). Bare Telenor blir ferdige med sin sakteinnstallering av bredbånd i vår nye residens, skal det nok gå unna i svingene etter hvert.

["Slow Down": Blur, 1991]

Feeling Gravitys Pull

Ting har ikke sluttet å falle i gulvet, men på mandag øynet jeg håp om bedre tider. Ettermiddagens mellommåltid bestod (ikke uventet) av et knekkebrød med egg. Alt hadde gått bra lenge - egget havnet ikke i munnen på Blåmann, men ble med meg på jobben, hvor det ble oppdelt og anrettet på et knekkebrød av typen Delikatess Sesam. Vel tilbake på kontoret gikk det imidlertid galt igjen. Asjetten med knekkebrødet raste i gulvet, åpenbart ukomfortabel med å plasseres på et underlag bestående av en voldsomt uryddig papirhaug og en pent brukt skål. Jeg kikket ned, og kunne gispende konstatere at forbannelsen var opphevet: knekkebrødet havnet ikke med smørsiden ned!













Få minutter senere befant vi oss plutselig i en budrunde - som vi altså vant. Jøss! Hadde virkelig hellet snudd? Var det lykksalige knekkebrødet et varsel om bedre tider? Sannelig om jeg vet. Allerede i dag var vi i gang igjen. 1 stk knekkebrød var på vei opp trappa da skåla skled ned fra papirene jeg (mot bedre vitende) bar den på. Knekkebrødet klasket i øverste trappetrinn, ledsaget av en stor skvalp med te. Denne gangen var vi tilbake på smørsiden, eller honningsiden, for å være helt korrekt. Det går åpenbart fortsatt opp og ned her i verden, og slik skal det vel være.

["Feeling Gravitys Pull": REM, 1985]

Country House

Blu-familien har i lengre tid vært på jakt etter et større sted å bo. Det er mange år siden vår første visning, og det siste året har jakten blitt betydelig intensivert. Å bo fire rotete personer på 65 kvadratmeter har begynt å tære på humøret. Særlig har det gått utover sinnstilstanden Blåmann, bortskjemt som han er med stor tumleplass på landet.

Ikke uventet har det vist seg at gjennomføringsevnen var under enhver kritikk. Vi har pløyd oss gjennom endeløse rekker med annonser og vært på mange visninger uten å være i nærheten av å by på noe hus. I stedet har vi kranglet - om pris, kvadratmeter, romløsninger og beliggenhet. Mange (tidvis inkludert oss selv) har vel tvilt på om vi noen gang ville bli i stand til å flytte. I sommer vurderte vi aktivt Lillestrøm som mulig bosted. Min dragning mot hjemkommunen ble imidlertid svekket etter et besøk på byfesten i juni. Jeg er ikke ukjent med de mer harry sidene ved området, men plakatene som lyste mot meg gjorde meg oppriktig betenkt. Det ble nemlig arrangert tilstelninger med Rune Rudberg to kvelder til ende, under navnet "Byfest Nacht Spiel". Grøss.

Alt dette er nå glemt - eller bør i det minste være det, for nå er det gjort! Om halvannen måned blir vi eiere av 200 kvadrat med splitter ny kjedet enebolig sentralt i Lillestrøm. Det er med skrekkblandet fryd vi går de nærmeste månedene i møte. "For en gjeng med bønder!"

["Country House": Blur, 1995]

Everything in the Right Place

I serien "Brødskiver faller alltid med smørsida ned" presenterer vi i dag en eggende historie. Det hender rett som det er at ting blir borte for Blåmann og meg. Hver gang en av oss skal forlate huset, for eksempel, starter en hektisk og høylytt jakt på nøkler, telefon, lommebok, sko, vanter, skjerf og jakke. Nesten verre er det med andre gjenstander som bare forsvinner sporløst. Man har smurt seg et par kjeks og skal sette seg ned og kose seg, men vips, så er asjetten som sunket i jorda. Hvor pokker ble den av? Det er nesten ikke til å tro. Noen ganger føles det som om man er utsatt for svart magi, og bedre blir det ikke av vissheten om at man egentlig bare har sitt eget kaotiske vesen å takke.

På mandag hadde jeg virkelig gjort meg flid med forberedelsene til ettermiddagens mellommåltid på jobben. Kvelden i forveien hadde jeg kokt et egg som jeg (i strid med vanlig praksis) faktisk hadde husket å bringe med til kontoret. I tre-tida tok jeg egget med meg ned på kjøkkenet og begynte å kakke skallet før jeg kom på at jeg ville klargjøre resten først. Jeg fant fram og smurte på knekkebrød, tok fram saltet og hentet eggdeleren i skuffen. Da jeg deretter kunne konstatere at egget var søkk vekk, smilte jeg først litt for meg selv. Dette var nå typisk vimsete meg! Jeg lette og lette - på alle benker, på kopirommet, ja, til og med i kjøleskapet, men intet hardkokt egg kom til syne. En velkjent og ektefølt frustrasjon begynte så smått å tære på den selvironiske munterheten.

Jo da, jeg fant det til slutt. På beste Lille trille-vis hadde det rullet ned i oppvaskkummen - skulle du ha sett! Dette ville jo normalt ikke ha hindret meg i å gjennomføre måltidet som planlagt, men her skjønte jeg raskt at det ikke var håp. I den vanligvis så tomme og rene kummen lå nemlig en oppvaskklut - bløtlagt i klorin. Noen ganger lurer jeg virkelig på om det sitter en liten nisse ett eller annet sted og ler av meg.

["Everything in the Right Place": Radiohead, 2000]

Monday Morning

Jeg har vært særdeles ivrig til å trene i det siste, og er veldig fornøyd med det. Som vanlig når jeg kommer inn i en periode med flyt på ett eller annet felt, går jeg stadig rundt med en redsel for at det skal ta slutt. Én dag kommer lufta til å gå ut av meg, hvilket f.eks. har rammet symaskina, som trass i alle gode forsetter og egen blogg ikke har vært rørt på over et halvt år.

Foreløpig er jeg like rørende ivrig hver uke på trimfronten. Lite ante jeg om hva som skulle møte meg i kjelleren i morges. For én gangs skyld var jeg tidlig ute også, og hadde en teoretisk mulighet til å være på jobben i rimelig tid. Akk, akk. Jeg kan knapt forestille meg et tristere syn en mandag morgen:




















Typisk mandagssykkel. På ingen måte fotografert utenfor 7-Eleven ved Lille Vinkel Sko (som for øvrig åpner allerede klokka ni, sies det).

Snakk om blåmandag! Takket være Jan Pedal ble det likevel en god dag - og fartsrekord på hjemveien med nytt dekk.

["Monday Morning": Pulp, 1995]