Another One Bites the Dust

Livs første 17. mai kan naturligvis ikke forbigås i stillhet, selv om det nettopp er slik vi har forsøkt å forsere nasjonaldagen de siste åra. Det er litt rart å tenke på at heretter må det bli slutt på å flykte utenlands eller gjemme seg i skogen – 17. mai er jo som kjent barnas dag. Min motvilje er tuftet på litt for mange lange dagers marsj i korpsuniform. Nå bar jeg riktig nok bare rundt på ei piccolofløyte og hadde ikke så mye å klage over, men jeg gjorde det allikevel. Den siste resten av kos forsvant i årene som ufrivillig barnløs. Jeg gir herved opp min personlige vendetta mot feiringen, men akkurat det er et slag jeg ikke har så mye imot å tape.

Ikke uventet tilbrakte Liv mesteparten av nasjonaldagen på gulvnivå, der hun blant annet koste seg med å utforske flagget på ureglementert vis. Folk har spurt oss om vi støvsuger ofte nå når Liv ruller så ivrig rundt på gulvet. Svaret på det spørsmålet er nok dessverre nei. Husarbeid er og blir lite populært her i huset. At jenta i praksis fungerer som mopp, ligger nok nærmere sannheten. Vi får inderlig håpe at hun ikke har støvallergi. Jeg har derimot litt tro på at man herdes gjennom et småslapt vaskeregime og skjødesløs omgang med støv – det later i alle fall til å ha skjedd med hennes foreldre.

På bildet er Liv i aksjon på stuegulvet hos gode venner, og der tror jeg ikke hun fant så mye støv å bite i.



[Another One Bites the Dust: Queen, 1980]

Shame

Etter et par underlige episoder har jeg begynt å lure på om jeg er den eneste som oppfører meg tilnærmet som hjemme på offentlige toaletter. Det er flere år siden jeg sluttet å styre med papir på ringen og andre presumptivt hygieniske forholdsregler, og det lever jeg godt med. Er det unormalt og i overkant dristig å bare vri om låsen og sette seg rett ned? Da snakker jeg ikke om skitne doer på togstasjoner i europeiske storbyer, men forholdsvis rene fasiliteter på norske kjøpesentre og restauranter.

Bakgrunnen for spørsmålet er diverse opptrinn der folk har glemt å låse etter seg. I forrige uke åpnet jeg døra til en av doene på nærsenteret, og ble møtt av et pinlig skue. Ei godt voksen dame stod med ryggen til og skrevet over skåla. Da døra gled opp, greide hun bare å sette opp en forferdet mine og utstøte en guttural lyd, hvorpå jeg naturligvis smekket igjen døra i en viss fart. I liknende situasjoner tror jeg aldri jeg har kommet over en person som rett og slett har sittet på toalettet på normalt vis. Det er flaut nok å bli overrasket slik, naturligvis, men da sitter man jo tross alt med de sentrale kroppsdeler godt skjermet. Hvor mye verre må det ikke være å bli overrumplet i en unaturlig, krampaktig positur? Sist jeg opplevde noe liknende, var det ei dame som, stående med fronten mot døra, forsøkte å gjøre sitt fornødne iført badedrakt - uten å ta av seg drakta. Det er vel unødvendig å påpeke at det så ytterst pussig ut, men dama hadde i alle fall vett på å le godt da hun møtte oppsperrede øyne og ditto dør.

En skulle kanskje tro at det var en sammenheng mellom nevrosene her, men det later ikke til å være tilfelle. Å være redd for lumsk smitte (hvilket jeg antar er bakgrunnen for de underlige positurene), trenger ikke å henge sammen med frykten for å bli overrasket av fremmede i ytterst private situasjoner. Det er slett ikke sikkert at hypokondere med tvangstanker om renslighet husker å låse etter seg, med andre ord. Etter episoden på senteret i forrige uke forsøkte jeg iherdig å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde noen grunn til å være flau. Blottet for skumle hensikter og i god tro åpnet jeg en ulåst toalettdør. Jeg hadde jo ikke gjort noe galt! Da jeg senere fikk øye på den samme dama i en klesbutikk, kjente jeg likevel skamrødmen brenne i kinnene.

[”Shame”: Depeche Mode, 1983]

True Colors

Som tidligere nevnt har jeg sjelden deltatt i hylekoret over håpløse mannfolk. I går måtte jeg imidlertid melde meg inn igjen. Jeg var så indignert at jeg ikke med min beste vilje greide å begrense mishagsytringene overfor den (i egen øyne sakesløse) mannen. Han hadde vasket klær. Denne huslige sysselen har han utført uten de helt store tabbene gjennom vårt tolv år lange samliv, men i går trodde jeg knapt mine egne øyne da jeg åpnet vaskemaskina og begynte å tømme den.

Den første klypa med klær inneholdt et svart håndkle, et oransje håndkle, en kjole med hvit bunnfarge, en kritthvit babytrøye og en sterkt turkis jakke. Og slik fortsatte det. Under forklaringen ble det fremsatt følgende unnskyldning: ”Jeg vasket hvite klær i går, så jeg trodde det som var igjen i skittentøyskurven var svart.” Hva gir du meg? Han forsvarte seg videre med at ”det gikk jo bra. Alt dette har jo vært vasket hundre ganger før.” Jeg stiller meg mildt sagt tvilende til at Blåmann vet hvor mange ganger min nyeste svarte H&M-singlet (den femte i rekken) har fått kjørt seg i vaskemaskina.

Vel, det gikk faktisk bra denne gangen, men det var ren flaks. Jeg mener dessuten å ha belegg for at hvite klær blir svakt, nesten umerkelig, misfarget av å påtvinges fuktig samkvem med sterkt fargede tekstiler. Jeg melder meg herved inn i hylekoret og vurderer å la mannen slippe all klesvask heretter. Spørsmålet er om han ikke da vil ha oppnådd nøyaktig det han ønsket. Jeg nærer den samme mistroen til samtlige menn der ute som en eller annen gang har ødelagt damas hvite undertøy.

["True Colors": Cyndi Lauper, 1986]

We Walk

Permisjonen tilbringes for en stor del gatelangs, for ikke å snakke om alle milene som tilbakelegges på kjøpesentrenes flisbelagte gulv. En ting som er viktig når man går mye, er å ha gode sko. Følgelig kan jeg nå finne på å bruke joggesko til daglig for første gang siden rekonvalesensen etter mitt doble hælbeinsbrudd i 1983. Jeg har skaffet meg noen svarte, relativt diskrete løpesko, men det stopper ikke der. Haugen av halvhøye, halvfornuftige, halvpyntede og gode sko med remmer over ankelen vokser i urovekkende tempo. (Hvis noen mot formodning skulle spørre seg om fargene, kan jeg røpe at det går mye i svart og grønt.)

Her om dagen hadde jeg atter lagt turen til det lokale kjøpesenteret. Som vanlig trillet jeg i kø de siste metrene fram til gangbrua – det er fortrinnsvis folk med vogn eller rullator som henger på senteret om dagene. Foran meg gikk to unge damer med barnevogn, iført nydelige, fargerike sarier og elegante, åpne sko. Det så kaldt ut med sandaler, tenkte jeg i forbifarten, og lurte i mitt stille sinn på hvordan de greide å gå på spikertynne hæler. Foran inngangsdøra til senteret ligger det ei matte av gummi og metall, utformet som en slags rist som skal hindre snø og småstein i å bli med inn. Plutselig oppstod det dramatikk foran meg. Spikerhælene til den ene dama hadde satt seg fast i matta, som kvitterte med å brette seg dobbelt på uforklarlig vis. Den stakkars dama gikk ned i knestående og greide å rive med seg vogna i fallet. Heldigvis oppstod det ingen skader, da hadde jeg ikke våget å skrive som sant er at det så temmelig komisk ut. Jeg skjenket en takknemlig tanke og et varmt blikk til mine svarte Nike-disipler. Verdien av gode sko kan aldri undervurderes. Dagen etter dro jeg til Manglerudsenteret og kjøpte nye sommersko med moderat kilehæl.

[”We Walk”: REM, 1983]

Run and Run

Under svangerskapet parkerte jeg en 15 år lang karriere med tre joggeturer i uka. Etter fødselen har latskap og vage lår- og bekkenplager lenket meg til sofa og barnevogn. Da jeg for første gang prøvde å løpe etter bussen rundt påsketider, var bevegelsen meg fullstendig fremmed. Jeg fikk en bestemt følelse av at jeg ville ha gått på trynet hvis jeg ikke hadde hatt vogna å støtte meg til. (Og ja, jeg mistet selvfølgelig bussen.)

I går tok jeg imidlertid det store skrittet. Jeg slepte meg opp til skogbrynet på sykkel og la trøstig i vei på kjente stier. Løping og løping, fru Blom. Hele understellet protesterte kraftig fra første skritt. Å kapitulere foran de tre sportskledte, eldre damene som betraktet meg fra en benk ved stien, var dog ikke aktuelt, så jeg presset meg videre. Minuttene sneglet seg av gårde – det er da som pokker hvor langt man faktisk kommer på kort tid selv om tempoet er labert. Etter tolv minutter fikk jeg øye på en kjent mannlig skikkelse på stien. Heldigvis har jeg passert tenårenes ”å nei, kjekke gutter kan ikke se meg høyrød og svett iført ti år gamle treningsklær”-stadium. Det er mange år siden jeg gikk over i kategorien ”hurra, noen ser hvor sprek og flink jeg er”. Den kjekke mannen som materialiserte seg i skogen har dessuten sett meg i aksjon på fødestua og vil neppe la seg skremme av et illrødt, usminket joggetryne. Det var Blåmann med Liv i vogn. Familiens fantasi er åpenbart begrenset hva valg av turstier angår. Jeg var i alle fall godt fornøyd med å få bevitnet at jeg faktisk prøvde å utføre noe som liknet vagt på jogging. ”13 minutter,” peste jeg i forbifarten og sneglet meg videre.

Merkelig nok var det ikke kondisjonen som stoppet meg etter 20 minutter, men muskler, sener, ledd og hva det nå heter, alt sammen. Selv om jeg hadde gangsperre og gikk som en olding resten av dagen med et høyrebein som knapt hang fast i kroppen, er jeg godt fornøyd med 20 minutters jogging og en mil på sykkel. Jeg er i gang igjen! Og ved å skryte av det her inne, blir det et lite hakk mer forpliktende i fortsettelsen.

[”Run and Run”: the Psychedelic Furs, 1982]

Words (Between the Lines of Age)

I dag kan Liv og jeg gratulere oss selv med halvtårsdagene! Hun er 0,5 år, mens jeg er hele 33,5. Vi er halvveis til hver vår milepæl. Tradisjonen tro må det markeres med en limerick eller to.



Fru Blu og den skjønne matronen
ser ulikt på gratulasjonen.
”Et halvt år fra nå?
Da kan jeg nok gå
og prale med ettårsdagskronen!”

Den aldrende moren og konen
er mer pessimistisk i tonen:
”Fnys, halvveis, hva så?
Da har jeg blitt grå
og gnurer på minstepensjonen.”




["Words (Between the Lines of Age)": Neil Young, 1972]

(B)rio

Det sies at det er veldig kontaktskapende å ha barn, på en måte som trolig kun overgås av hundehold. Med hver sin pudding i vogn har man jo en selvskreven innfallsvinkel til en samtale, og i tillegg kommer de menneskene i alle aldre som bøyer seg ned, pludrer og myser inn i vogna. Det finnes et nettverk av foreldre der ute – knapt synlig for det blotte øye med mindre man har en overutviklet sans for vitende blikk og vage, gjenkjennende nikk. I mange år betraktet vi dette nettet utenfra, med stadig større amperhet for enkeltes vedkommende.

Nå når man endelig er en av dem, er det en lettelse å kunne fastslå at det store foreldrefellesskapet var en smule overdrevet. Hvem som blir gode venner, er gudskjelov bestemt av andre ting enn mors-
statusen eller alderen på barna. Det forekommer imidlertid forel-
dresamtaler med vilt fremmede mennesker, det skal innrømmes. Selv når vi holder de klassiske helsestasjonsutvekslingene rundt vaksiner og vekt utenfor, har vi faktisk bygget opp en liten portefølje av foreldrekonversasjoner. Stikkordet er vogn.

Vi var så heldige å få overta en Brio av eldre modell fra gode venner. I dagens vognhysteriske samfunn hører det til sjeldenhetene at ferske verdensborgere trilles rundt i lett vindskjeve farkoster fra forrige årtusen (med mindre de stiller i veteranklassen, selvsagt, da vitner det jo om stil). Jeg synes det er koselig med en eldre vogn, og triller den med hevet hode. Det har vist seg at hver gang vi får øye på en identisk vogn på gata, tvinger det seg fram en samtale. Det er i grunnen veldig koselig, og konversasjonen er omtrent identisk hver gang. Gårsdagens seanse på 31-bussen er typisk i så måte:

Elinblu (etter en kort overveining): Oi, jeg ser vi har samme vogn.
Fremmed far: Ja, det var et sjeldent syn! Vi mangler en bøyle på vår – får jeg se (bøyer seg ned). Dere mangler den samme, ser jeg!
Elinblu: Ja, den falt av da vi fraktet den i bil første gang, og vi skjønte aldri hvordan vi skulle montere den.
Fremmed far: Ikke vi heller.
Elinblu: Ellers funker vogna fint, da, selv om jeg har skjønt at det er deilig med lufthjul også.
Fremmed far: Det går an å bytte hjul, vi undersøkte prisene på det da vi fikk reparert bremsen. Det koster...
Elinblu og fremmed far i kor: tusen kroner.
Elinblu: Bremsen er litt skranten her også, faktisk.
Fremmed far: Pussig, vi har en identisk 70-tallsskinnpose hjemme.
Barna: Vinker med påholden hånd når én av ekvipasjene går av bussen.

Etterpå føler man seg som en del av et fellesskap - man gjør faktisk det.

["Rio": Duran Duran, 1982]