Daysleeper

"Sov når babyen sover" lyder et tips jeg har fått fra flere etter at Liv ble født. Etter en hyggelig, men søvnfattig hyttehelg, oppstandelse i otta og en strabasiøs flytur med halvannen times forsinkelse burde jeg virkelig etterleve disse ordene i dag. Det er jeg visst dessverre altfor dum til.

["Daysleeper": REM, 1998]

Hyttetur

Er det noe som virkelig er rotnorsk, må det være hytteturen. Det er vel ikke mange andre folkeslag som med entusiasme oppsøker utedasser og fuktige dyner på sin surt opparbeidede fritid. Hytte- turen er den norske folkesjela i et nøtteskall, med sitt fokus på frisk luft, mosjon og ikke minst omkvedet ”å få noe ut av dagen”. Det sistnevnte betyr som kjent i praksis at man står opp i otta, slik at man stuptrøtt faller i søvn allerede etter kveldens første rødvinsglass og før kortspillet har kommet ordentlig i gang. Følgelig går man glipp av det koseligste med hele hytteturen.

Jeg har innerst inne ikke noe imot frisk luft og turer – faktisk er jeg kanskje blant de flittigste brukerne av Lillomarka (selv om det skal sies turene har en lei tendens til å ende på vårt lokale kjøpesenter). Det jeg får litt fnatt av, er det kollektive presset som oppstår når man drar på hytta. Kall det gjerne barnslig trass fra min side. Er det til overmål sol, når friskuspresset uante høyder. Ve den som sløser bort solstrålene på søvn! Jeg mistenker mange hytteeiere for å stille sengene i passende vinkler mot vinduene og henge opp lyse, flortynne gardiner for å tvinge så vel familiemedlemmer som gjester til å sprette opp i ukristelig tid.

Om kort tid legger vi ut på hyttetur med gamle, gode venner. Dette er gudskjelov ei hytte med høy standard. Vel er den oppført i laftet tømmer, men ifølge omtalen på nettet er den ellers moderne på grensen til det blodharry. Blant fasilitetene finner vi hjemmekino, to peiser, fire bad, eget badstuhus og utendørs høyttalere. Det er meldt 11 varmegrader og regn, og under dekke av amming og potensielle bekkenproblemer har jeg bestemt meg for å ikke engang late som om jeg skal være sporty. Skiene blir hjemme. Jeg reiser av gårde i skjørt og akter å bruke de nye Camper-skoene som tøfler. I morgen er det ikke utenkelig at Liv og jeg tar oss en bytur til Hønefoss mens de andre tørker regnvann av appelsinene og kvikklunsjen.

["Hyttetur": Bjelleklang, 1991]

Ironic

Bakgrunnen for at vi valgte å oppholde oss et par måneder i Stockholm, er at hovedkontoret til Blåmanns arbeidsgiver befinner seg der. I flere år har mannen dagpendlet til den forblåste nabohovedstaden én til to ganger i uka. Som regel har han reist fra Gardermoen med 06.35-flyet, kjent som fakiren blant de innvidde. De dagene både værmaktene, de kabinansatte og flygelederne har stått os bi, har han vært hjemme igjen mellom 18 og 20 om kvelden. Dette ble anstrengende i lengden, og aller helst ville arbeidsgiveren hatt Blåmann i Stockholm permanent. Som en mellomløsning har vi altså valgt å tilbringe noen måneder der mens jeg er i permisjon.

De første tre ukene av oppholdet fungerte løsningen fint, og mannen trasket fornøyd de sju minuttene til kontoret i utkanten av byen hver dag. I forrige uke oppstod det imidlertid en tåpelig komplikasjon: Han ble nødt til å tilbringe en arbeidsdag i Oslo. Mens Liv og jeg satt og tvinnet tommeltotter blant svensker, reiste altså mannen hjem for å jobbe. Ironisk er et mildt uttrykk for hva jeg tenkte.

Helt siden planene om sverigeoppholdet ble lagt har det vært bestemt at vi skulle tilbringe inneværende uke i Norge, og Blåmann har da vært tilbake på sin opprinnelige arbeidsplass. I går fikk jeg en tekstmelding som forkynte at han kom hjem litt over seks. Ja vel, tenkte jeg, så var det vel et møte eller noe. Da han dukket opp nærmere halv sju, hadde han jaggu en tax free-pose i hånda. Jeg tenkte han måtte ha hatt den stående på kontoret, men den gang ei. Lavmælt og lett skamfull uttalte han: ”Du ser kanskje hvor jeg har vært i dag.” Jo da – i Stockholm. Han hadde ikke engang våget å informere meg i forkant. Det skal sannelig ikke være lett å tilfredsstille denne arbeidsgiveren! Bedre blir det ikke av at ordet ”nei” ikke finnes i mannens vokabular.

[”Ironic”: Alanis Morrissette, 1995]

Smells Like Teen Spirit

(Advarsel: Tilløp til bleiesnakk!)

Å selge overprisede, unyttige varer til småbarnsforeldre er enklere enn å stjele godteri fra småunger. Vi er tilbake i Norge for ei uke nå, og jeg stakk innom apoteket for å raske med meg noen varer jeg har savnet i Sverige. Da falt blikket på en nyvinning i barnehylla: bleieposer. De måtte jo komme hit også til slutt, posene for avhending av godt brukte bleier. Dum, nysgjerrig og handleglad som jeg er kjøpte jeg en pakke med 100 ”nappy sacks” (den originale, må vite) til kr 69,50.

Foreløpig har klistremerket med skandinavisk bruksanvisning bakpå pakningen gitt mest valuta for pengene, underholdende som den er. Under overskriften DK/SE finner man en svensk/dansk tekst som i rosende ordelag og med utstrakt bruk av skråstreker beskriver produktets fortreffelighet:
Posen lukkes/stängs ved at binde de to hanke/handtag sammen, derved undgås/undviks lugt-gener/dårlig lukt og den ferskenfarvede pose vil diskret skjule/dölja indholdet.
Under overskriften NO finner vi så selvsamme tekst, identisk ned til det minste punktum og følgelig svært lite norsk. Personlig må jeg si at jeg synes de svarte hundeposene vi har brukt til formålet så langt er vel så gode til å skjule innholdet (hvilket vel strengt tatt er overflødig all den tid bleiene rulles grundig sammen og posene kastes i en søppelbøtte med lokk).

Produsenten kan ikke få fullrost posenes odørnøytraliserende egenskaper. Det er formodentlig disse, muligens i kombinasjon med den spesialutviklede ferskenfargen, som rettferdiggjør det faktum at de bleike posene er anslagsvis 3,5 ganger så dyre som sine svarte frender fra dyreavdelingen. Posene lukter helt ubeskrivelig ille – det nærmeste jeg kommer er en kombinasjon av Wunderbaum og Hubba Bubba. Faktisk tror jeg poseinnholdets odør må være å foretrekke (skjønt nå har vi ikke introdusert fast føde ennå). Småkvalm ser jeg meg nødt til å informere produsenten om at minus og minus ikke blir pluss i dette tilfellet. Vond lukt pluss kvalmende lukt er lik fæl stank, dessverre. Den eneste fordelen med dette bomkjøpet er påminnelsen om at jeg har nedkjempet forkjølelsen og gjenvunnet luktesansen.

["Smells Like Teen Spirit": Nirvana, 1991]

Always on My Mind

Det finnes enkelte småting som fyller hverdagen med bitre små stikk. I riktig dårlige tider kan de både forsure dagen og farøve en stakkar nattesøvnen. Vissheten om at man burde ha vært hos tannlegen er et skoleeksempel på dette fenomenet. Jeg har vært flink tidligere, men nå er det flere år siden sist jeg sjekket tennene - dette til tross for at jeg egentlig slett ikke har tannlegeskrekk og i grunnen er litt stolt av at jeg alltid har takket nei til bedøvelse ved boring. Hver gang den dårlige samvittigheten for unnasluntringen overfaller meg, kjenner jeg hvordan det iser og stikker i det som formodentlig enten er et tosifret antall hull eller rent blendverk. Så kan det komme lengre perioder hvor hele problemet er glemt, og jeg knasker godis med godt humør.

Som en falsk forsikring og en billig investering i god samvittighet skyller jeg tennene med fluorvæske hver kveld. Da jeg skulle kjøpe et slikt produkt på apoteket her borte, oppdaget jeg til min forbauselse at det i Sverige kun anbefales å bruke fluorskylling dersom man:

a) lider av munntørrhet,
b) har delprotese,
c) er belemret med uvanlig tettsittende tannstilling eller
d) har et uvanlig stort inntak av søtsaker og mange mellommåltider.

Se der, ja - punkt d) er meg, det. Der var jeg med ett sykeliggjort også, og påminnelsen om dette lyser mot meg hver kveld når jeg tar fluorflaska ut av skapet. Det er like før jeg river av etiketten. De gode periodene uten dårlig samvittighet og mental tannpine er uansett ikke-eksisterende her i Stockholm. Vi deler nemlig hus med et tannlegekontor. Nede i gangen skriker store skilter med tannlegenes navn og titler mot meg hver gang jeg går inn eller ut av huset. Det er ren tortur.

["Always on My Mind": Elvis, 1972]

Varning för ras

"Det är varning för ras
Gå så försiktigt du kan
Inga tanklösa, menlösa ord
Ingen felaktig fras
Varning för ras"

Etter den tidligere omtalte perioden med sprengkulde og snødrev har vi nå fått mildere vær her. Sørpe og sølevann har inntatt fortauene, mens snø og istapper fra takene truer med å overfalle sakesløse fotgjengere. Det gjelder altså å heve blikket når man vandrer rundt i byen. Strengt tatt bør man egentlig se både høyt og lavt, ellers risikerer man å snuble i de mange trebukkene og skiltene som advarer mot ras.

Det er noe veldig skremmende ved raset - den helt uventede og uvirkelige ulykken. Iblant har jeg tenkt, eller kanskje snarere håpet, at det ligger en slags forsikring i å alltid se for seg det verste. Det burde være slik at når tanken først er tenkt, er muligheten oppbrukt, faren over. Fantasien min er tidvis brutal. For eksempel har jeg vel knapt noen gang syklet på et fortau uten å se for meg at jeg tar overbalanse, bikker over og ender med hodet under en bil. Her i Stockholm triller vi barnevogna inn i selve leiligheten, for så å rygge den ut igjen i trappegangen før neste tur. Avsatsen i gangen er temmelig smal, og gulvet og vindeltrappa er hugget i steinhard marmor. To-tre ganger har jeg under rygging med vogna fått den ene hælen utenfor trappetrinnet og vært nær ved å miste fotfestet. Helt på nippet har det ikke vært, men nær nok til at stygge bilder har rukket å fare gjennom det skjøre hodet som potensielt kunne få et ublidt møte med marmoren.

Dessverre er det ikke slik at en ulykke kan unngås bare man har
sett den for seg på forhånd. Når verden først raser sammen, hjelper det lite å ha blitt advart av varselskilter eller fantasirike skrekk- scenarier. Konsekvensene av raset er like grusomme uansett, og skredet rammer fullstendig blindt. Det hender at virkeligheten er verre enn de nifseste mareritt. Rasende og sorgtunge må vi innse at livet rett og slett er fryktelig urettferdig. Det visste vi jo fra før, men sjelden har det blitt så grelt tydelig som nå. Tankene våre går til dere der hjemme som har fått verden i hodet. Dere skal graves fram igjen i god behold!

["Varning för ras": Lars Winnerbäck, 1998]

Girls & Boys

Jeg har aldri vært av dem som pleier å fnyse "mannfolk!". Det er
dels fordi jeg ikke har så stor tro på at det finnes regelmessige forskjeller mellom gutter og jenter, men hovedsakelig skyldes det nok at jeg ikke har hatt grunn til det. Jeg er ellers ganske flink til å fnyse og frese. Blåmann er gudskjelov veloppdragen og mangler flesteparten av de mannfolkegenskapene som får damer til å se rødt. Det hender dog at han glimter til; han har to typisk maskuline svakheter. For det første nekter han konsekvent å spørre folk om veien, selv i tilfeller da vi utvilsomt har kjørt oss totalt bort (gjerne takket være min kartlesing, det skal innrømmes). Videre er han elendig til å lete.

I går hadde jeg handlet middag - trodde jeg. Jeg var godt i gang med å tilberede en slags kylling- og soppgryte da jeg oppdaget at vi ikke hadde kantarellsuppe i skapet allikevel. Blåmann jobber like ved en ICA-butikk som han har besøkt langt flere ganger enn meg og dermed burde kjenne godt. Jeg sendte ham en melding der jeg bad ham stikke innom ICA på vei hjem og kjøpe en pose soppsuppe. En halvtime seinere ringer mobilen min. Det er mannen, som kan fortelle at han har sost rundt på butikken i et kvarter uten å greie å finne hylla med supper. Og så ringer han og spør meg hvor den er! Jeg måtte undertrykke en blanding av fnis og fnys i telefonen, og spurte forsiktig om han ikke kunne oppsøke betjeningen. Her har vi kombinasjonen av manglende evne til leting og motstand mot å spørre om hjelp i sin grelleste konsekvens. Da han omsider kom hjem etter ytterligere et kvarters somling, hadde han med seg to ulike suppeposer, det skal han ha. Men hadde han spurt de ansatte hvor den rette hylla var? Ååååå nei da. (Det er vel forresten et typisk feminint uttrykk - eller..?)

["Girls & Boys": Blur, 1994]