virre virre vapp,
du slapp ...
... taket, og raste utfor kanten?
"Småbarnsmødre strekker seg for langt," leste jeg i et magasin hos tannlegen i dag. Professor Ulla-Britt Lilleås ved Universitetet i Agder uttrykte bekymring for helsa til en hel generasjon av mødre. Man skal være perfekt i alle roller: som mamma, kone, venninne, arbeidstaker og husmor. Hørt det før? For enkelte av oss skorter det litt på flere felter, og jeg er neppe alene om å komme til kort på det sistnevnte.
Følelsen av å være utilstrekkelig selv om man prøver å strekke seg, er en stor kime til frustrasjon. Det er særlig ett fenomen som ved sitt blotte nærvær kan få meg til å synke sammen som en mislykket sufflé: Strikker under beina på yttertøy. Vips, så forsvant knappen, gitt! Oi sann, skulle du ha sett - har strikken røket? Det gjør meg fullstendig avmektig. Jeg er ikke ukjent med å føle meg som en hjelpeløs mor i mange sammenhenger, men ingenting har samme kraft som de frynsete strikkene og bortkomne knappene.
Jeg har en svak erindring om at jeg sydde i nye knapper den første høsten Liv hadde slike klær, men siden har det vært stopp. Det er bare å innrømme det: Jeg mestrer det ikke. Ellers strekker jeg meg så langt jeg kan (jeg har til og med begynt å lese jobbpapirer mens jeg går!), men stilt overfor strikker og knapper er jeg maktesløs. Teknisk sett er det ikke vanskelig - bare noen få sting, men det har blitt uoverkommelig. Som en sjuskenes dronning sender jeg ungene i barnehagen iført strikkeløse bukser og dresser. (Og når jeg først har brutt sammen, kan jeg vel like gjerne tilstå at klærne gjerne er umerkede også.)
Typisk eksemplar av arten: røket, frynsete, møkkete, slitt og presumptivt stjålet, ettersom det er kjøpt brukt og merket med ukjent navn.
["Rubber Band": David Bowie, 1966]
7 kommentarer:
Uff og uff, her satt innrømmelsene tett. Jeg innrømmer at mine alltid har hatt mye umerket tøy. Og at jeg gjennom årene har svidd av flere titalls tusen på overpriset merke-regntøy for finne ut hvilken produsent som fester knappene best og sender med flest reservestrikker. Stormberg er det foreløpige vinneren.
Den kjenner jeg igjen!
Merkelig så høy terskelen er for å hente fram sysakene - når jeg først er i gang med reparasjonen er det jo ikke SÅ ille allikevel...
Derfor har jeg funnet på noe lurt: når pågangsmotet er der og jeg har rigga meg til i sofaen med nål og tråd passer jeg på å sy i noen ekstra knapper, i alt fire knapper (to og to over hverandre) på hver side! Så er det ingen krise om den ene ryker :-D
Og så har jeg en hel rull med knapphullstrikk, kjøpt billig på Stoff og Stil, som det bare er å klippe en passende remse av når det trengs. -Legg den lett tilgjengelig sammen med en liten saks i en skuff el i gangen!
Og så må jeg bare fortelle om barnehagen til min eldste - der jobba det ei fantastisk dame som sydde i knapper og satte på ny strikk når det behøvdes, og så betalte vi en 20-kroning for jobben!! DET var sørvis det!
:-) KristinB
Hehe, så gjenkjennelig, så gjenkjennelig. :-D
Kjenner meg veldig igjen...Jeg var veldig flink med førstemann, men nå som jeg har tredjemann i barnehagen, så har både strikker, knapper og merking av klær sklidd ut.... Må ellers få si at jeg er en trofast leser Elinblugg, og du skriver kjempegodt. Du tar alt på kornet, og det er alltid artig å lese innleggene dine:-)
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding, Anonym! Velkommens skal du være.
Jeg skulle mer enn gjerne hatt en slik person ansatt i vår barnehage, Kristin!
Veit du - det er så godt å lesa denne bloggen, eg brukar den som terapi :-) Du klarar å setja ord på det som me andre går rundt og kjenner på som sånne diffuse problem, men som aldri kjem til overflata. Takk :-) Eg lenker bloggen din ut på facebook-sida mi innimellom, rett og slett fordi eg syns den er verdt å dela.
Helsing ei som også har unger uten strikk på regnbuksa ;)
For en utrolig hyggelig tilbakemelding, Kjersti - tusen hjertelig takk! :D
Legg inn en kommentar