Denne uka prøvde jeg iherdig å oppmuntre en skrikende Ivar (som er halvannen måned for ung for ballrommet) ved å velte meg lekent oppå ei diger, oppblåsbar marihøne på Ikea. (Gutten tok ikke notis av opptrinnet, men håret mitt ble klemt fast under beinet på en barnestol, og jeg trengte hjelp for å komme meg opp igjen fra min ynkelige posisjon.) Her må åpenbart telefonen ha funnet veien ut av lomma igjen - og borte var den. Jeg ringte og ringte fra Blåmanns mobil, vel vitende om at ingen ville ønske å stjele det seks år gamle vidunderet.
Etter et par timer fikk vi en telefon fra en oppkavet familiefar på vei over Minnesundbrua i retning Lillehammer. Hans lille pode hadde da plutselig blafret med en fremmed telefon fra baksetet. Det var som Blåmann så ondskapsfullt hadde forutsett: Dagens barn måtte være overbevist om at den antikvariske saken var en leketelefon. Blåmann frydet seg nærmest da den forsvant - endelig skulle kona bli tidsmessig utstyrt. Den gang ei: Finneren var en ærlig sjel, posten har overgått seg selv, og jeg er lykkelig gjenforent med gode gamle Sony Ericsson. Nå kan jeg lene meg tilbake i trygg forvissning om at jeg ikke trenger å være krampaktig leken igjen før evetuelle besøk i fornøyelsesparker neste sommer.
Det kom vel knapt som noen overraskelse at jeg ville bli av typen som sier "dette var en dyr telefon i sin tid".
["Call Me": Spagna, 1987]
6 kommentarer:
Hihi! Du får passe på å sy deg ei mobilveske som kan hektes fast i buksehempa :-) For sånne antikvariske ting må ikke bli borte.
Jeg hadde en 4 år gammel Nokia som, bortsett fra 1-2 knapper med utslitt trykk, fungerte helt supert. Og jeg syns ikke jeg hadde behov for ny. Men så kom jeg til å si til min mann at dersom jeg skulle få behov for ny en gang, ville jeg se på IPhone; den så så kul ut. (Men jeg visste jo også litt om prisnivået kontra får økonomi, så det var jo bare en utopisk drøm!) Men vips; til bursdagen litt seinere på høsten dukka den jammen opp :-) Jeg er fornøyd med den, men savner fortsatt talltastaturbokstavene når jeg skal skrive meldinger, selv etter 2 år!
Det festligste er at han den gangen blankt avviste å få IPhone selv, men det gikk bare 1 år før han satt med sin i hånda ;-)
Ha ei fortsatt lykkelig tid med antikviteten din :-)
Takk for det! Var det ikke det jeg visste: Det er helt håpløst uten bokstavene på talltastaturet. Jeg jeg når som helst få en flunkende ny iPhone via jobben, men er overbevist om at jeg aldri, aldri vil kunne skrive meldinger så raskt som jeg kan nå.
Nei, du kan ikke skrive like raskt, så hold ut helt til den gir fra seg sitt siste sukk! :-)
(Så skal jeg la være å fortelle om alt det andre morsomme du kan gjøre med iPhone og som bare tar fra deg mye tid du skulle brukt til mer fornuftige ting!)
Hilsen meg som burde stått opp i stedet for å ligge på sengekanten og lese blogger...
Det skal jeg! Den andre hovedgrunnen til at jeg tviholder på antikviteten, er nettopp alt det andre man kan bruke iPhonen til. :) (Og så har jeg jo iPad, da - i en skuff ...)
Jeg må le:-D Synes liksom jeg ser deg på gulvet med håret under et stolbein på IKEA, og et stk skrikende barn ved siden av!
Jeg har hatt samme forhold som deg til mobiltelefoner helt til jeg fikk iPhone til jul. Nå husker jeg ikke hvordan livet var uten, og ville dødd om den blei borte!! (Kanskje ikke så dumt allikevel å ha en gammel telefon når du driver og mister den til stadighet...)
:-) KristinB
Min antikvariske har visst måttet gi tapt mot overkreftene, jeg fikk ny til bursdagen.
Men nei, man skriver ikke meldinger like lett, virkelig ikke!
Til gjengjeld sovner jeg heller ikke når jeg ammer lilljenta i søvn på et mørkt soverom, jeg spiller sudoku...
Legg inn en kommentar