Papaya Coconut

Kloke folk sier at hvis noe virker for godt til å være sant, er det som regel nettopp det. Lengre tids forskning i butikkenes sortiment av godter og ting som utgir seg for å være godter, tyder på at den tilsvarende konklusjonen for søtsakenes vedkommende kan utformes i følgende læresetning: Hvis noe i kraft av sitt navn virker for dumt til å være godt, er det ofte nettopp det. OK, da, så smaker ikke riskremavleggeren Risifrutti så aller verst trass i det oppsiktsvekkende fjollete produktnavnet. Det får være unntaket som bekrefter regelen.

På jobben abonnerer vi på frukt, og det kommer en kurv på døra ukentlig. Ofte legger de ved noen andre lekkerbiskener også, så som tørkede aprikoser og nøtter. (Alt skal jo være sunt, naturligvis.) I nøden spiser fanden fluer, så vi er ikke vonde å be. I det siste har det imidlertid dukket opp et produkt som i påfallende grad har fått ligge urørt i skålene. Det var småbiter av tørket frukt, såpass kunne vi se, men hva var de hvite terningene? Blomkål? Tørket fetaost? En smaksprøve påviste at det er snakk om blokker av kokos. Blæ. I dag fikk jeg for første gang se emballasjen til denne herligheten. Vel, jeg ble ikke overrasket.

Coco Loco, faktisk. Hva gir du meg? De kunne like gjerne kalt det Klin kokos, så hadde i det minste språkrøkterne blitt salige (skjønt det merkenavnet er vel oppbrukt av kokosbollebransjen for lengst). Mistanken om at det er lurt å styre unna alt som har "tropisk" i navnet, ble også styrket. Det er i alle fall rørende å kunne konstatere at også de sunne "godtespiserne" blant oss nå har fått sin ekvivalent til den avskyelige Cocos-biten i twistposen. Gratulerer!

["Papaya Coconut": Kikki Danielsson, 1986]