Det tar litt tid før det går opp for oss aldrende foreldre at barna har sitt eget liv og kan mye mer enn vi tror. Da Liv var ett år og begynte i barnehagen, påstod jeg lenge at hun aldri hadde smakt pølser. Pøsj, neida, det ante hun ikke hva var engang, hevdet jeg helt til de en vakker dag sendte med et knippe bilder hjem fra barnehagen.Nå er hun 4 år, og mange av hennes jevnaldrende med mer datainteresserte foreldre er jo for lengst eksperter på DS og PC-spill av ymse slag. Dette har ikke våre barn begrep om, selvfølgelig. De vet knapt opp og ned på en PC, og tanken på at de skulle kunne håndtere ei mus er jo rent komisk. Så feil kan man ta! Brått var hun omtrent like avhengig av spillene på NRK Super som jeg må innrømme å ha vært i de mest intense minesveiper-dagene på 90-tallet. Det er ikke lenger noen tvil om hvem i denne familien som først kommer til å ta i bruk iPad-en som ligger trygt forvart i skuffen. Så gjenstår det bare å håpe at hun ikke arver bestefars tilbøyelighet til musearm.
["My Girl": the Temptations, 1964]
2 kommentarer:
Hehe, skal vi gjemme ipaden før dere kommer på besøk?:)
...eller "den store telefonen" som minstemann omtaler den som. Det er ingen tvil om hvem her i familien som har mest glede av den.
Ha-ha, her ligger iPaden fortsatt godt forvart i en skuff, til min datakyndige kollegas skuffelse. Det er jo egentlig idiotisk, for hvis den kom i bruk, ville jeg kanskje fått ha PC-en min for meg selv.
Vi gleder oss til trondheimstur! Liv spør nesten hver dag hvor lenge det er til vi skal reise.
Legg inn en kommentar