Det er ikke fritt for at de ekteskapelige syrlighetene iblant sitter løst hjemme hos oss. Jeg er nok den verste, men Blåmann er heller ikke tapt bak en vogn. Her om dagen fikk han et velkjent uttrykk i ansiktet da han betraktet en boks med lettrømme fra Tine. Den samme mimikken ble sist observert en gang jeg skulle raspe muskatnøtt og spurte om han hadde sett det lille rivjernet. "Det står borte ved komfyren," kom det kjapt. Som det naive naut jeg er, kikket jeg oppmerksomt og søkende rundt meg i flere sekunder før jeg skjønte hvem han siktet til.
Blåmanns vekslende blikk mellom rømmeboksen og meg levnet liten tvil om at han også der mente å ha fått øye på en festlig overført betydning. Likheten var såpass åpenbar at han ikke engang trengte å bruke ord for å fullføre fornærmelsen. Det verste er at jeg tror jeg må gi ham rett - jeg kjenner meg igjen.
Et selvportrett? Naturligvis representert ved den lille, firkantede utgaven av rømmeboksen.
["Sweetness Follows": REM, 1992]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Hihi :-)
Du er nå søt da. ;)
Takk, men det står det ingenting om! :)
Hohoho.... han mannen din kunne nok vært i slekt med min.
Legg inn en kommentar