Thank U

Hvorvidt det bør anses som en kompliment når fremmede kommenterer endepartiet eller andre deler av ens fremtoning, kan visst diskuteres. Jeg er ikke mer bortskjemt enn at jeg som regel setter pris på hyggelige kommentarer, også fra tilfeldig forbipasserende. Sjelden har jeg vel vært mer takknemlig enn i morges. Idet jeg småjoggende ankom stasjonen etter å ha peset gjennom sentrum, grep en dame i 40-årene meg forsiktig i skulderen og ytret et beskjedent "unnskyld".

Antrekket mitt var gjennomtenkt, i svart og militærgrønt med et klokkeformet, blomstrete skjørt som rosinen i pølsa. Det eneste som var litt uheldig, er at jeg ikke rakk å iføre meg de svarte ullmamelukkene. Grunnet tidsnød hadde jeg i stedet måtte gripe til de hvite, som av ukjent årsak befant seg i gangen. De stod elendig til resten av klærne, selvfølgelig, men skitt au - det er det jo ingen som ser. Jeg satte den grønne sekken på ryggen, og hastet trøstig av sted.

"Unnskyld," kom det altså spakt fra damen, og jeg snudde meg med en spørrende mine. "Jeg tror du bør trekke ned skjørtet ditt," fortsatte hun litt beskjemmet, "det har visst hengt seg opp". O, skjensel! Skjørtet hadde hektet seg fast i ranselen, og gudene må vite hvor langt jeg hadde gått med de hvite mamelukkene blottet. Jeg takket den ukjente damen på det innstendigste, og i felles skam stilte vi oss deretter i hver vår ende av perrongen.

Senere på dagen viste det seg at mamelukkene har hull og lengre raknede partier på begge rumpeballer. Vel, ifølge VG Nett er det 12,5 grader i Oslo nå, så det er kanskje på tide å la hele plagget fare. Fint skal det være, om så halve ræva henger ute, som de gamle sier.

(Av hensyn til leserne er ikke dette innlegget illustrert.)

["Thank U": Alanis Morisette, 1998]