Take the Long Way Home

Det er en kjent sak at retningssansen min har visse svakheter. Når jeg i tillegg strever med å ta raske rasjonelle avgjørelser, burde jeg strengt tatt ikke eksperimentere med veivalg. Dessverre overstyres manglende retningssans og og ditto evne til kjappe avgjørelser rett som det er av en hjertelig tilstedeværende latskap.

Fødselspermisjonen er nå ved veis ende, og et par dager i uka sykler jeg til jobben. Hjemveien er horribelt bratt og tung, noe som har ført til at jeg iblant tester ut alternative ruter - mot bedre vitende, kan man trygt si. Idet sju års forsøk på å finne en kortere og mindre utmattende trasé ikke har ført andre steder enn til enda større åndenød og flere kilometer i beina, er det vel lite som tyder på at det store gjennombruddet er nært forestående.

Jeg går lange veier for å slippe unna bratte bakker, altså, men ingen av de tidligere forsøkene kommer opp mot dagens hjemtur. Den kan best betegnes som en klassiker. Normalt er det 7,5 kilometer hjem fra jobben. Og i dag? 7,7? 8? 8,3? Å nei, da. 9,9, faktisk. Bratt som pokker var det også. Mindre typisk blir det ikke av at den egentlige årsaken til ruteomleggingen var at jeg bare måtte en tur innom Bislett og prøve en kjole. Om det ble kjøp? Nei, jeg har ennå et stykke å gå før jeg bestemmer meg.

["Take the Long Way Home": Supertramp, 1979]