Banana Co

I serien ”setninger du aldri hadde trodd du skulle høre deg selv uttale (og i hvert fall ikke midt i en telefonsamtale)” bringer vi i dag følgende gullkorn: Nå tråkka jeg på bananen min.

Hva sa du, spurte kameraten i den andre enden høflig. Jeg hadde en banan i lomma, nemlig. Den var to minutter tidligere innkjøpt i resepsjonen på Elixia, perfekt gul og klar for snarlig inntak. Kombinasjonen av uvanlig lang banan og grunn, ubrukelig jakkelomme viste seg å falle uheldig ut, bokstavelig talt. Man kunne tenke seg en situasjon hvor den lange gule simpelthen deiset i bakken uten ytterligere dramatikk, og uten påviselige skader, men ikke i dag. Dette var nemlig en av de dagene. (Like etterpå mistet jeg for eksempel lånekortet fra biblioteket ut av den samme lomma. To ganger, helt uten å forstå at det var på tide å dra opp glidelåsen. Det er overflødig å nevne at kortet havnet i en vanndam den andre gangen, samtidig som himmelens sluser åpnet seg slik at jeg måtte improvisere en lunsj på en av bydelens uforholdsmessig mange lugubre kinarestauranter.)

Til orientering: Det gikk fint an å eta’n. Bananen, altså, og for så vidt lunsjen også, selv om jeg sølte karrisaus på treningsbuksa. Produserer de Banos ennå, forresten?

Bananen er her fotografert sammen med den intetanende misdeder, en lurvete Nike-sko av eldre modell. Bildet yter dessverre ikke den uheldige frukten rettferdighet – den hadde så vel ytre som indre skader, i tillegg til et høyst avslørende skoavtrykk.





["Banana Co": Radiohead, 1993]