(Kent)
Forsøkene på å handle klær fortsetter. I dag forvillet jeg meg inn på Carlings, hvor jeg ble passet opp av en kjekk, svensk ekspeditør på 25. Om de hadde sånne bukser med veldig høyt liv? Nei, det var bare så ”i fjor” – kanskje endog så 2007, må vite. Damebukser som er høye i livet, fantes ikke i butikkens sortiment, ei heller andre plagg som kunne romme min brede bak og anselige lår. I år skal det være slim fit. Mørke bukser, sier du? Nei, hvordan kunne jeg glemme at 80-tallet er tilbake? (Vår svenske venn satte for øvrig opp et fårete ansikt da jeg kunne fortelle at jeg var gammel nok til å ha opplevd snow wash-ens glansperiode. Det hadde han aldri hørt om.)
Jeg ble atter minnet om hvorfor jeg hater å prøve olabukser. Jeans i det jeg innbiller meg er min vanlige størrelse, lar seg gjerne trekke like langt opp som Livs figursydde olabukser i str. 92, dvs. til kneet. Svensken mente jeg burde prøve en herremodell, eller unisex, som han kalte det. Da ble jeg skeptisk, gitt. Mangt kan sies om mitt halvdvaske endeparti, men særlig maskulint er det definitivt ikke, og unisex-plagg har aldri tatt seg annet enn svært uheldig ut på denne kroppen.
Utrolig nok var det et par Levis-bukser som passet sånn noenlunde, og jeg fant meg selv vandrende ut av butikken med pose i hånd. Vel hjemme kunne jeg (etter å ha sneket i skapet) med forferdelse slå fast at Blåmann innehar ei olabukse i eksakt samme modell. Det har aldri slått meg at vi skulle ha samme figur, for å si det mildt, skjønt det er et fellestrekk: Skøyteløperlårene må nærmest anses som en familiesvakhet. Kanskje er det likevel ikke så overraskende at vi kan bruke samme bukser, men like plagg hos ektefeller er jo uomtvistelig et faresignal. Hva blir det neste – identiske allværsjakker?
Apropos kraftige lår: Familiesvakheten i sin grelleste, men samtidig søteste konsekvens. Det er ikke like sjarmerende hos 35-åringer, dessverre. Vi har ennå ikke forsøkt å finne olabukser som passer til denne modellen.
["Blåjeans": Kent, 1995]
5 kommentarer:
Godt å høre vi er fler, jeg dro på butikken med mannens olabukser i går, og vet enda ikke om jeg skal være flau eller fornærmet over at de var trangere til meg enn til han. Som trøst har jeg snart spist et brett med sjokolademuffins...
Hi-hi, godt man ikke er alene. Muffins er deg vel unt - jeg sitter her og mumser sjokolade i frustrasjon over at minstemann ikke vil sove. (Men mannens bukser er fire tommer større enn mine, det skal sies. Så lenge det varer.)
Nå skal jeg ikke kommentere dine lår, men åååååååååååå, jammen var det søte bollelår der på vesle!!!
Han hadde da herlige lår:-)
Takk, takk!
Legg inn en kommentar