Sort disippel

Jeg har aldri forstått hva som er morsomt ved å ødelegge ting bare for å ødelegge. Noe av det aller mest meningsløse jeg kan tenke meg, er tagging. Gammel og tam som jeg er, greier jeg overhodet ikke å sette meg inn i gleden ved å kludre streker og uleselige symboler på vegger, busser og trikker. Er det tøft? Morsomt? Opprørsk? Samfunnskritisk? Jeg greier ikke å se det som annet enn rent hærverk. Spesielt lett å provosere er jeg dog ikke, så som regel nøyer jeg meg med å heve et øyenbryn ved synet av et nytt ”kunstverk”. I dag fôr imidlertid begge øyenbryna i været idet jeg passerte en bussholdeplass. Ja, jeg ble faktisk såpass forfjamset at jeg gikk tilbake for å fotografere fenomenet.

Her har skadeverket en tydelig agenda. Ikke bare ønsker taggeren å ramme Ruter, hvilket åpenbart må være det aller grommeste målet for enhver som tøffer seg med sprittusj og sprayboks. Også passasjerene skal tas! Her kunne man ha valgt å ramme bredt ved å køle ned rutetidene til umåtelig populære busser som 20 eller 31, men den gang ei. Taggeren ønsker å gjøre livet surt for det høyst begrensede antallet mennesker som ferdes med busslinje 58 – en lokal dagrute som grunnet lavt belegg stadig er truet med nedleggelse. Uhu, man skjelver i buksene! For riktig å understreke alvoret, signerer taggeren med et hakekors (eller vent, hvordan var det nå dette symbolet så ut igjen?) Jeg burde kanskje bli både sint og engstelig, men i stedet greier jeg ikke annet enn å undertrykke et fnis. Snakk om guttestreker! La oss håpe dette er representativt for hva dagens nynazister har å fare med.

["Sort disippel": Seigmen, 1995]