The Miracle

Ektemenn leser ting som er skrevet med liten skrift i konas blogg, viser det seg. Følgelig har jeg i en drøy måned vært innehaver av en symaskin. Du snakker om å kaste perler for svin, vil nok de fleste som virkelig kjenner meg innvende. Ikke minst ville mine tidligere formingslærere grøsse ved tanken. I skoleåra var jeg en liten katastrofe på alt som hadde med håndarbeid å gjøre. Det eneste barneskoleproduktet jeg har en erindring om, er et par røde grytekluter som var heklet så stramt, svett og nervøst at de fremstod som tovede. Etter at resten av gruppa hadde gått over til sløyden, måtte jeg i flere uker gå kanossagang tilbake til tekstilen for å hekle videre. På sløyden ble venninna mi og jeg satt til å flette blomsterpotter mens de andre tryllet fram krakker og skap. Bedre gikk det ikke på ungdomsskolen. Merkelig nok greide jeg å kare til meg en M i tekstil, men metallsløyden sørget for mitt livs eneste G i boka. G! Det skal dog sies at om det er et ungdomsskoletraume jeg virkelig ikke har lidd under seinere, er det min manglende evne til å fullføre stygge og formålsløse messingboller. Den estetiske selvtilliten, derimot, fikk seg en varig knekk.

Jeg har lenge hatt lyst til å kanøfle alle som tryller fram de lekreste kjoler for så å skrike opp om hvor latterlig enkelt det er. Så lett som en plett; dette kan alle klare, liksom. Særlig. Etter å ha skult nervøst på den elegante, digitale symaskina i tre uker tok jeg meg sammen. Fleecepledd ble innkjøpt på Europris, og jeg tegnet og klippet mønster med utgangspunkt i en av Livs kjoler. Takket være en baby som ikke legger seg har det tatt sin tid, men langsomt innså jeg at det faktisk var mulig. Med bruksanvisning og kyndige nettvenner i ryggen har jeg sydd en kjole. Voila! Det var virkelig enkelt, altså. Dette er noe alle kan få til. (Ikke minst du, kjære venninne med de flettede blomsterpottene! Du fikk jo til og med M, gjorde du ikke?)

Det er faktisk et mirakel, dette - intet mindre enn et mirakel.

["The Miracle": Queen, 1989]