Practice Makes Perfect

Det er mange oppleste og vedtatte sannheter som man lett kan ledes til å tvile på. "Øvelse gjør mester", for eksempel, er en ganske irriterende frase for en utålmodig (men ambisiøs) person som gjerne vil mestre ting til fingerspissene første gang hun prøver. (Ellers kan det være det samme.) Skal man liksom måtte øve år ut og år inn for å komme noen vei, hæ? Dessuten er det jo slett ikke sikkert at man blir noen mester samme hvor mye man trener, og lite er vel mer forstemmende og fornedrende enn akkurat det.

Flere ganger i uka på min vei gjennom Slottsparken grubler jeg over dette uttrykket. Her sitter de altså med trekkspillene sine, år ut og år inn, og spiller brokker av den samme sørgmodige melodien - med én finger. Det er nesten ikke til å tro at stakkarene ikke blir bedre når de bruker hele dagen på å øve. OK, så skjønner jeg at verken scenen eller publikum er særlig inspirerende, men at de ikke prøver seg på noe nytt, da! Jommen sa jeg "øvelse gjør mester".

Jeg liker selvfølgelig å innbille meg at jeg, med mitt grunnlag som autodidakt på hammondorgel, raskt ville ha blitt en virtuos på trekkspillet. Det som derimot er ganske sikkert, er at ingen øvelse i alle fall ikke gjør mester, uansett instrument. Dette hindrer meg dog ikke i å delta på gamlekorpsets julekonsert i Lillestrøm kirke 17. desember. (Velkommen!) Hovmod står for fall. Fullt så galt som bildet fra forrige konsert (i april) kan tyde på, blir det heldigvis neppe. Dette var vel omtrent første gang jeg tok i en trombone - og kun til ære for fotografen.

["Practice Makes Perfect": Billie Holiday, 1940]