The World is Full of Crashing Bores

Ett eller annet sted i Bjerke bydel har jeg trolig en tvillingsjel. Etter eselørene å dømme er det mange som har lånt det lokale bibliotekets utgave av den ubetalelige Are Kalvø-boka Absolutt Oslo før meg. Den litterære preferansen alene er ikke tilstrekkelig for å oppnå tvillingsjel-stempelet; her snakker vi om en smalere og mer ufordragelig egenskap: pedanteriet.

Jeg er født med et lærergen som medfører at det klør i fingrene når jeg ser stavefeil. Særlig gir det en perfid glede å kunne påpeke feil hos folk som definitivt burde vite bedre. Feil i uformelle skriverier bryr meg lite, men bøker bør ha en viss standard. Som hovedfagsstudent i nordisk gjennomgikk jeg min storhetstid som smålig pedant. Jeg ble så irritert over alle språkfeilene i en av pensumbøkene at jeg følte meg kallet til å ta affære. Etter overstått eksamen gikk jeg til det drastiske skritt å lese hele boka én gang til, utstyrt med hissigrød penn. Jeg tok meg deretter bryet med å føre alle feilene inn i Word og sende lista av gårde til forlaget. Resultatet av anstrengelsene kan jeg med en blanding av stolthet og skam vise fram her. Jeg formoder at professor Tønnessons endringsforslag var av en, kremt, mer vitenskapelig art. Takksigelsene var for øvrig ledsaget av en bunke bøker om sykepleie og pedagogikk.

Med årene har hangen til utidige rettelser heldigvis fortatt seg; nå nøyer jeg meg stort sett med å heve et øyenbryn og lese videre når jeg oppdager en feil. Likevel er jeg redd rødblyanten fortsatt ligger i blodet. I alle fall kjente jeg en stille fryd - ja, jeg ble nærmest litt rørt - da jeg bladde om til side 52 i nevnte verk av den ellers så stilsikre Kalvø. Under en like graverende som klassisk og-/å-feil skimtet jeg et merke. En oppmerksom leser har sett det samme som meg. Det er vi sikkert ikke alene om, fryden min skriver seg fra det faktum at vedkommende også har sett seg nødt til til å gi oppdagelsen et fysisk uttrykk. Respekten for så vel forfatter som bibliotekets eiendom har trolig hindret pedanten i å ta frem den røde kulepennen. I stedet har han tydd til den beskjedne norske gråblyanten og satt en diskret strek under den malplasserte konjunksjonen. Tilsvarende blyantstreker er å finne et par-tre andre steder i boka. Trolig ville bokpremien fra forlaget være morsommere her enn tilfellet var i 1997, men det får vi aldri vite. Jeg har sluttet å sende inn feillister. Likevel er det godt å vite at man ikke er alene om slike smålige tilbøyeligheter.

["The World is Full of Crashing Bores": Morrissey, 2004]