Elinblugg

Miss You Love

2011-12-22T22:55:00.011+01:00

Kort tid før midnatt meldte en nær 39 år gammel mann på Romerike sin kone savnet. Han er tydelig preget når vi snakker med ham. "Jeg kan ikke forstå det," sier han. "Jeg hadde vært en kort tur til Sørumsand for å levere julegaver, og da jeg kom tilbake, var hun borte. Borte! Og så nå, rett før jul og bursdagen min og alt!" Fortvilet legger han hodet i hendene. "Jeg lette i kjelleren, og det var da jeg for alvor ble nervøs. I boden stod det en slags formkake, og i kjellerstua fant jeg en julegardin. Nystrøken! Det likner jo ikke henne i det hele tatt. Sant å si begynte jeg vel å bli urolig allerede i går - hun har ikke vært seg selv i det siste. Da hun kom hjem fra kjøpesenteret klokka 22 og nærmest manisk forkynte at hun var ferdig med alle julegavene allerede ... Nei, det er noe som ikke stemmer!"

Ektemannen sukker. "Jeg syntes jeg hørte noen som romsterte oppe i andre etasje, men det kan jo ikke være henne. Jeg tror ikke jeg våger å gå opp for å finne ut hva slags kvinnemenneske som har tatt hennes plass. Etter at jeg kikket inn i komfyren - jeg, nei, det er helt uvirkelig! Og så rosa, da! Hun har jo ikke vært i nærheten av noe lyserosa siden 1990! Kakesprøyte!" Vi aner en vantro, hånlig klang før stemmen brister. "Jommen sa jeg pikekyss! Gledelig jul."

["Miss You Love": Maria Mena, 2005]

Practice Makes Perfect

2011-12-04T21:38:00.009+01:00

Det er mange oppleste og vedtatte sannheter som man lett kan ledes til å tvile på. "Øvelse gjør mester", for eksempel, er en ganske irriterende frase for en utålmodig (men ambisiøs) person som gjerne vil mestre ting til fingerspissene første gang hun prøver. (Ellers kan det være det samme.) Skal man liksom måtte øve år ut og år inn for å komme noen vei, hæ? Dessuten er det jo slett ikke sikkert at man blir noen mester samme hvor mye man trener, og lite er vel mer forstemmende og fornedrende enn akkurat det.

Flere ganger i uka på min vei gjennom Slottsparken grubler jeg over dette uttrykket. Her sitter de altså med trekkspillene sine, år ut og år inn, og spiller brokker av den samme sørgmodige melodien - med én finger. Det er nesten ikke til å tro at stakkarene ikke blir bedre når de bruker hele dagen på å øve. OK, så skjønner jeg at verken scenen eller publikum er særlig inspirerende, men at de ikke prøver seg på noe nytt, da! Jommen sa jeg "øvelse gjør mester".

Jeg liker selvfølgelig å innbille meg at jeg, med mitt grunnlag som autodidakt på hammondorgel, raskt ville ha blitt en virtuos på trekkspillet. Det som derimot er ganske sikkert, er at ingen øvelse i alle fall ikke gjør mester, uansett instrument. Dette hindrer meg dog ikke i å delta på gamlekorpsets julekonsert i Lillestrøm kirke 17. desember. (Velkommen!) Hovmod står for fall. Fullt så galt som bildet fra forrige konsert (i april) kan tyde på, blir det heldigvis neppe. Dette var vel omtrent første gang jeg tok i en trombone - og kun til ære for fotografen.

["Practice Makes Perfect": Billie Holiday, 1940]

Washing Machine

2011-11-27T20:13:00.007+01:00

Om forrige helg ble litt fuktig, kunne denne raskt ha blitt mye verre: Vaskemaskina skar seg. Heldigvis var den nye mer sympatisk enn vår forrige, som for snart to år siden løste sin tilstoppede tilstand ved å pumpe ut hele vannbeholdningen utover det splitter nye gulvet - iberegnet parketten i gangen. Den nye bare stoppet, full av vann og inngrodde votter, og presenterte feilmeldingen EFO: Översvämnngsskyddet har aktiverats. Hvordan løser man så dette problemet? Instruksen lød urovekkende: Koppla loss produkten från eluttaget och kontakta vår lokala serviceavdelning.

Til alt hell viste det seg at vi høyst sannsynlig kunne løse problemet på egen hånd. Vaskemaskinas kvinnelige hovedbruker følte seg lite høy i hatten da hun under telefonsamtalen med kundeservice måtte stille det avslørende spørsmålet: "Eh, hvor er lofilteret?" Her lå hunden begravet, i form av en halv sandkasse, en vase med lange hår og to rustne BH-spiler som forsvant synkront for ett år siden.

Lense maskina manuelt måtte vi også. Vi visste ikke hvor lofilteret var på den forrige maskina vår heller, og jeg er ganske sikker på at det ble dens bane. Nå blir det nye tider med jevnlig filterkontroll og kanskje til og med aktiv bruk av vaskepose.

["Washing Machine": Sonic Youth, 1995]

I Should Have Known Better

2011-11-19T23:20:00.011+01:00

Jeg forventer anerkjennelse for egenhendig å ha innsett det i et kritisk øyeblikk, altså: Dette vil du angre på. Kjenner du følelsen? Hvitvinen er tom, og ja - du har på fornedrende vis løfta selve flaska mot munnen et par ganger for å være helt sikker. (For å redde den siste dråpe av ære må jeg bemerke at Blåmann til dels har vært delaktig i knertinga av nevnte flaske.) I kjøkkenskapet lurer en 5(!)-literskartong med rødvin, av ukjent kvalitet, som Faderen har smuglet inn på et av sine innbringende tokter med danskebåten. Egentlig tenkte man at det måtte være lurt å spare denne kartongen til gjenforeningsfesten for grunnskolen i januar, men det er jo tross alt veldig lenge til, og lørdagskvelden foregir å være ung fremdeles.

Skål - for en tung søndag! Håpet er at det store kaloriinntaket i form av bamsemums vil gjenopprette balansen.

["I Should Have Known Better": Jim Diamond, 1985]

Digging a Hole

2011-11-08T22:55:00.009+01:00

Det kommer neppe som julekvelden på kjerringa at jeg for lengst har sprukket:

Nytt av året er det at smellen kom allerede i oktober, midt i den uendelige bursdagskake-bonanzaen. Det i seg selv er kanskje ikke så bekymringsverdig - det urovekkende er dette:

"Ikke en smule igjen", for å sitere de to tanntrollene som i skrivende stund storkoser seg i tanngarden min. Jeg er redd dette blir en lang jul.

["Digging a Hole": Suede, 1997]

Older

2011-11-05T10:11:00.006+01:00

Vi feira i uka som endte
familiens frue og jente:
én fem år og stor,
én aldrende mor.
Det var ikke annet å vente.

Det er ingen grunn til å spare
på kruttet, for nå er vi klare
med høye hurra
og spake "ja, ja":
en passe forsinka fanfare.

["Older": Band of Horses, 2010]

New Generation

2011-10-19T23:30:00.009+02:00

Språklig pedanteri forbindes kanskje først og fremst med den eldre garde. Det er neppe tilfeldig at det er folk à la Finn-Erik Vinje og Per Egil Hegge som vifter ivrigst med språkfanene her til lands. Jeg har alltid følt meg litt gammelmodig når jeg påpeker skrivefeil og er opptatt av korrekt språk, men etter hvert er jeg jo ganske gammel også. Iblant har jeg lurt på om evnen til å henge seg opp i språklige bagateller vil dø ut med vår generasjon.

Selv hos meg har iveren avtatt, og terskelen for å opparbeide oppriktig indignasjon har blitt lavere med åra. Jeg løftet knapt et ortografisk øyenbryn da jeg registrerte at toalettene på jernebanestasjonen var stengt på grunn av reperasjonsarbeider. Det semantiske øyenbrynet, derimot, fløy i været da jeg fikk et glimt innenfor dørene og konstaterte at reperasjon var en i overkant mild omskrivning for en tilstand der alt av inventar inkl. gulv og vegger var fjernet. Kanskje hadde Jernbaneverket tenkt i samme baner, for kort tid etter dukket det opp et nytt skilt:

Jeg var godt fornøyd med et oppdatert budskap som svarte til realitetene, og brydde meg ikke så mye om den sedvanlige særskrivingsfeilen. Likevel ble jeg direkte varm om hjerterota da jeg så at noen hadde kludret på plakaten og påpekt feilen. Den velrettede henstillingen "skriv riktig, da!" er så sin sak, men bruken av uttrykket "LOL" gir grunn til optimisme. Dette må være skrevet av et ungt menneske! Det er simpelthen rørende. Gamlisungdommen lever!

["New Generation": Suede, 1994]

Rubber Band

2011-10-11T22:40:00.009+02:00

En gul knapp,
virre virre vapp,
du slapp ...

... taket, og raste utfor kanten?

"Småbarnsmødre strekker seg for langt," leste jeg i et magasin hos tannlegen i dag. Professor Ulla-Britt Lilleås ved Universitetet i Agder uttrykte bekymring for helsa til en hel generasjon av mødre. Man skal være perfekt i alle roller: som mamma, kone, venninne, arbeidstaker og husmor. Hørt det før? For enkelte av oss skorter det litt på flere felter, og jeg er neppe alene om å komme til kort på det sistnevnte.

Følelsen av å være utilstrekkelig selv om man prøver å strekke seg, er en stor kime til frustrasjon. Det er særlig ett fenomen som ved sitt blotte nærvær kan få meg til å synke sammen som en mislykket sufflé: Strikker under beina på yttertøy. Vips, så forsvant knappen, gitt! Oi sann, skulle du ha sett - har strikken røket? Det gjør meg fullstendig avmektig. Jeg er ikke ukjent med å føle meg som en hjelpeløs mor i mange sammenhenger, men ingenting har samme kraft som de frynsete strikkene og bortkomne knappene.

Jeg har en svak erindring om at jeg sydde i nye knapper den første høsten Liv hadde slike klær, men siden har det vært stopp. Det er bare å innrømme det: Jeg mestrer det ikke. Ellers strekker jeg meg så langt jeg kan (jeg har til og med begynt å lese jobbpapirer mens jeg går!), men stilt overfor strikker og knapper er jeg maktesløs. Teknisk sett er det ikke vanskelig - bare noen få sting, men det har blitt uoverkommelig. Som en sjuskenes dronning sender jeg ungene i barnehagen iført strikkeløse bukser og dresser. (Og når jeg først har brutt sammen, kan jeg vel like gjerne tilstå at klærne gjerne er umerkede også.)

Typisk eksemplar av arten: røket, frynsete, møkkete, slitt og presumptivt stjålet, ettersom det er kjøpt brukt og merket med ukjent navn.

["Rubber Band": David Bowie, 1966]

Morning has Broken

2011-10-05T21:11:00.004+02:00

Hver morgen oppstår det kaotiske tilstander hjemme, og det er ikke alltid man har hodet med seg. Omtrent klokka åtte i dag tidlig hadde Liv gått ut, mens jeg lette febrilsk etter både det ene og det andre før avgang til barnehagen. Gjentatte ganger kom det utenfra: "Jeg fant et kort under trappa, mamma, jeg fant et kort!" "Ja, ja, jeg har ikke tid til å kikke på det nå," gryntet mor irritert, "jeg er opptatt med å lete etter hjelmen til Ivar!" Et spillkort på avveie kunne ikke interessert meg mindre akkurat da. Engasjementet steg imidlertid en smule da det viste seg å handle om mitt betalingskort - det eneste i sitt slag etter at det andre forsvant under en halvsein bytur i forrige uke.

Siden tok det seg litt opp. For én gangs skyld rakk jeg toget med god margin (hvilket vil si mer enn 30 sekunder). Fornøyd spaserte jeg om bord på Lillehammertoget, og tenkte at denne morgenen tross alt ikke hadde gått så verst. Først idet jeg satte meg godt til rette i setet, slo det meg at det egentlig ikke var noen grunn til at man fortsatt skulle sprade rundt med sykkelhjelm. Og sånn går nu dagan.

["Morning has Broken": trad./Cat Stevens , 1971]

Wrong

2011-10-02T11:14:00.006+02:00

Skadefryd er som kjent den eneste sanne fryd. På det feltet er jeg ganske lett å more, så jeg fniste litt i skjegget av denne e-postmeldingen fra Ellos:

De ville så gjerne rette opp att alle feila fra i går, men akk - noe fikk galt. Selv skriver jeg alltid litt fortere enn jeg tenker, og synes selv at det pleier å gå bra likevel, men det er visst slett ikke alltid. Brått hadde jeg sendt en melding til sjefen min med den konsise overskriften "Forslag til følgenreb". I et panisk forsøk på å rette opp fadesen ble denne mailen fyrt av gårde:

Noen oversikt var det altså aldri snakk om, verken i den ene eller andre betydningen, men en overskrift. Det er visst sant som de sier: Det er en naturlov at det ikke er mulig å påpeke en feil uten å begå en ny. Karma slår tilbake.

["Wrong": Depeche Mode, 2009]

Løp

2011-09-28T20:24:00.006+02:00

På søndag løp jeg mitt første halvmaraton. Jeg har til og med bildebevis! Hvor bildet er tatt, aner jeg ikke, men etter ansiktsfargen å dømme har jeg ikke kommet særlig langt. Det ser i alle fall ut til at jeg har det travelt. (For øvrig merket jeg meg at de andre løperne hadde 6-8 bilder å velge mellom, mens av meg fantes bare dette. Jeg er redd det sier en god del om kvaliteten på de andre fotografiene.)

Det er ingen tvil om at jeg har en del å lære før jeg eventuelt forsøker å gjenta den nokså slitsomme bedriften. For å starte med det første: Det kan være lurt å begynne å løpe når massene på startstreken beveger seg framover, i stedet for å banne over at folk sløser bort krefter på oppvarming. Brått kan det nemlig hende at løpet faktisk er i gang, og at man dermed risikerer å miste viktige hundredeler på den endelige snittfarten.

I etterkant kan jeg skilte med imponerende idrettsskader. Bl.a. har jeg fått et nesten 8 cm langt sår på brystet etter pulsbeltet. Videre fikk jeg et artig utslag av elveblest på rumpa forårsaket av gnissing fra vaskelappen i trusa. Utslettet er trekantformet, omtrent som et omvendt skille etter en g-strengbikini. Det som bekymrer meg mest, er likevel kanskje at jeg risikerer å bli gjort arveløs. Mitt faderlige opphav forakter nemlig fysisk aktivitet i en slik grad at han kan være troende til det meste. Sist han så meg jogge, kjørte han ved siden av meg i flere hundre meter og lokket med en hundrelapp hvis jeg hoppet inn i bilen. Jeg er redd dette løpet vil falle ham tungt for brystet.

["Løp": Raga Rockers, 1987]

Endelig fredag

2011-09-23T22:00:00.017+02:00

Fredagskveld, fredagskveld, endelig er det fredagskveld.

Jeg er i ferd med å bli bestemor. Det kan høres litt pussig ut tatt i betraktning at eldstebarnet ennå ikke har rundet fem år, men det er helt sant. At jeg er gammel til sinns, er opplest og vedtatt. Det overrasker neppe noen at jeg baker rullekake til morgendagens familieselskap. Det som er litt urovekkende, er at jeg, selv om vi skal ha fire sorter, brått ble hjemsøkt av en frykt for at det skal bli for lite kake. Derfor bakte jeg like gjerne to. Da gjenstår det bare å bruke morgendagen på å beklage overfor samtlige gjester hvor mislykka begge kakene ble.

Merk bestemors sukkerskål i bakgrunnen. Om det virker foryngende at glasset (fra tidlig 90-tall) rommer de sørgelige restene av sommerens vinkartong, vites ikke. "Mors syltetøy" fra Nora, derimot, peker entydig i retning at jeg ennå ikke er utlært. Me har juksa litt.

["Endelig fredag": Rolv Wesenlund, 1993]

Such a Good Boy

2011-09-22T22:25:00.005+02:00

Oi, plutselig var det minsanten
blitt fødselsdag på denne kanten!
Han likner sin far
og er en blid kar,
den 3-årige jubilanten.

Gratulerer med dagen, kjære Ivar!

["Such a Good Boy": Carly Simon, 1983]

No Surprises

2011-09-18T21:22:00.006+02:00

Det er enda godt man ikke er moteblogger. Skal man lykkes i den rollen, må man være en trendsetter. Man må våge å overraske, å tenke nytt og dristig og dermed være til inspirasjon for andre. (Det er mulig det også hjelper på populariteten - for noen - å krydre bloggen sin med motebikinibilder i ny og ne.)

"Uforutsigbar" er ikke akkurat det første man forbinder med meg i klesveien. (Ikke i så mange andre veier, heller, når jeg tenker meg om, i alle fall ikke på håret, da jeg i realiteten har hatt samme frisyre siden 1987.) I forrige uke fant jeg en nydelig grønn kjole i Mette Møllers nettbutikk - som vanlig. Etter å ha konkludert med at den i grunnen var en perfekt krysning mellom to kjoler jeg har fra før (jada, grønne og fra samme sjappa), bestemte jeg meg for å slå den fra meg. Denne beslutningen ble tatt med tungt hjerte, for kjolen var veldig meg.

Omkring to timer seinere tikket det inn en tekstmelding fra en kollega som hadde spasert opp Hegdehaugsveien på tur hjem: "Ditt navn på denne Mette Møller-kjolen?" Nevnte jeg at jeg er ganske uforutsigbar, sprelsk og vågal?

["No Surprises": Radiohead, 1997]

Step Into My Office, Baby

2011-09-12T09:32:00.009+02:00

Jeg jobber i en organisasjon som håndterer store mengder dokumenter. Da jeg hadde et kontor som også var resepsjon, hendte det rett som det var at jeg fikk klager på manglende orden i sysakene. På denne tida hadde Dagbladet en konkurranse gående i fredagsutgaven der de kåret Norges mest rotete kontor. Omtrent ukentlig var det bud og andre besøkende som skrattet skadefro og ville melde meg på. De sa det i det minste med et smil, om enn ondsinnet. (Og jeg visste hvor hvert eneste dokument var, tenk!) Siden den gang har jeg strammet meg opp betraktelig, og kontoret mitt er ikke lenger av de verste.

Det viser seg imidlertid at det kan knyttes visse ulemper til å sitte i glasshus - jeg har glassvegger på mitt nye kontor. I går ble det avholdt åpen dag på arbeidsplassen vår, noe man visst hadde glemt å informere meg om. Følgelig hadde jeg naturligvis ikke ryddet kontoret før jeg forlot stedet i hui og hast fredag ettermiddag for å hente et halvsykt barn i barnehagen.

Først i morges kom jeg under vær med den åpne dagen, og ble gjort kjent med at kontoret mitt hadde vekket anstøt. Ettersom jeg sykler til jobben innimellom, henger jeg iblant noe treningstøy til tørk. En eldre dame var i går blitt rent bestyrtet ved synet av en lyseblå BH som hang diskret plassert i knehøyde under det ene skrivebordet. Om dette var sagt med et glimt i øyet, måtte det være i form av et lyn ledsaget av en tordenbyge. Hun var oppriktig indignert. (Søndag var det jo også, tenker jeg i etterpåklokskapens lys. Det må ha falt damen tungt for brystet.) Min pinlig berørte mannlige kollega hadde etterpå måttet ile til og kamuflere det groteske synet med et håndkle.

Hvis du skulle komme til å lese dette, sinte dame, skal du vite at jeg ikke ønsker å be deg om unnskylding. Det kan kanskje likevel glede deg at jeg vurderer å innføre en praksis med å brette sammen klærne straks de har tørket.

Ikke bra. Du skal ha ganske godt syn for å henge deg opp i BH-en gjennom to glassvegger 2,3 meter unna. Men det er klart - det hjelper å være langsynt og ha røntgenblikk.

["Step Into My Office, Baby": Belle & Sebastian, 2003]

Leaning Against the Wall

2011-09-11T21:17:00.010+02:00

Jeg har fått en ny styrkeøvelse av fysioterapeuten. Siden andre svangerskap, og særlig det siste året, har jeg vært plaget av en mystisk smerte i setepartiet. Blant de mistenkte diagnosene er det navngjetne piriformissyndromet. Dette har sitt navn etter muskelen piriformis, som er latin for "pæreformet" (ja, det er lov å fnise). Den nye øvelsen går ut på å gjøre knebøy mens man praktisk talt holder seg fast i tapeten - eller "koser veggen", som fysioterapeuten uttykte det. Det skulle vel være overflødig å påpeke at dette ser lattervekkende ut, men jeg svelger stoltheten og utfører frimodig galskapen så vel på treningssenteret som på kontoret og hjemme. En parodi fra avkommet er allerede observert, og det er mulig jeg ellers er mistenkt for å være litt alternativ.

Ergrelsen var stor da det fredag ettermiddag viste seg at jeg ubevisst har løftet nærkontakten med veggen opp til et høyere nivå. Huset jeg jobber i er under oppussing utvendig, og den trivelige gulfargen skal nå friskes opp. Man er jo flagredame som slenger om seg med digre, løsthengende vesker og omfangsrike skjørt, og dette kan visst straffe seg - særlig når man i tillegg forsøker å buksere en sykkel gjennom en (åpenbart litt for skinnende) gul port. Interessante flekker som dette dukket brått opp både på favorittskjørt og -jakke, i tillegg til viste røde veske. Det er en trøst at jeg i utgangspunktet er fargerik nok til at en gul klatt fra eller til neppe vekker ytterligere oppsikt. Likner på Danmark gjør den også - skulle du ha sett! Snakk om å møte veggen.

["Leaning Against the Wall": Kings of Convenience, 2001]

No Brakes

2011-08-25T09:36:00.004+02:00

Jeg har jo ganske ny sykkel, men har vært veldig skuffet over min egen fart de siste ukene. På papiret skulle formen være stadig bedre, og da er det nedslående å sette nye bunnrekorder på vei til og fra jobb rett som det er. Med en sterk følelse av evig motvind har lufta gått litt ut av meg. Etter hver sykkeltur (hvilket vil si sjeldnere og sjeldnere) har jeg vært sur og motløs. Jeg har egentlig følt meg pigg, og sågar kjørt forbi noen menn i de lengste oppoverbakkene, men straks blitt innhentet på flatene.

Etter hjemkomsten i går slo det meg at jeg kanskje skulle sjekke om hjulene faktisk gikk uhindret rundt. Den gang ei. Sist jeg sykla fra jobb med bremsene inne, oppdaget jeg det allerede etter 21,5 kilometer - denne gang har jeg kjørt over 100. Hu hei, hvor det går! Dette er åpenbart straffen for å ha vært storsnutet nok til å anskaffe klikkpedaler, sykkelsko og doning med nymotens navbrems. Dagens rose går til den snille mannen på Anton Sport som skrudde og fiksa det på ett minutt - helt gratis.

["No Brakes": Offspring, 1998]

I'm Scared

2011-08-19T23:01:00.006+02:00

På min aller første hjemmeside la jeg ut noen bilder fra bryllupet vårt. Ett av disse falt ikke i god jord hos en av de avbildede, som hevdet det var vondt å tenke på at hele verden hadde tilgang til et bilde der han så retardert ut. Vedkommende bryllupsgjest vil sikkert glede seg over nyheten om at karma omsider slår tilbake, 13 år seinere.

I vår deltok et par kollegaer og jeg på Stiftelsestilsynets årlige konferanse i Førde. Jeg trodde dette var et tilbakelagt kapittel som hadde passert uten ubehagelige ettervirkninger, men lattersalvene i korridorene på jobb i går antydet visst noe annet. Arkivaren vår hadde nemlig snublet over tilsynets offisielle bildeserie fra arrangementet, naturligvis publisert på en fullstendig åpen nettside. Som en av kollegaene så treffende uttalte: Dette må vel kunne kalles utskremte medarbeidere! Bak den noe anonyme tittelen "To av deltakarane på Stiftelseskonferansen 2011" skjuler det seg følgende blinkskudd:

"Nei! Nei! Nåde! Ikke enda et spissfindig juridisk foredrag om forsvarlighetsstandarden i Stiftelsesloven!"

["I'm Scared: Buffy, 2003]

Call Me

2011-08-12T21:42:00.005+02:00

Jeg er vel omtrent så langt unna en sprudlende og leken mor man kan komme, ref. forrige blogginnlegg. Hver gang jeg forsøker å agere ellevill (og det er ikke ofte), går det galt. Sist jeg mistet mobilen min, var vi på Hoppeloppeland. Idet jeg krampaktig forsøkte å finne tilbake til min indre småjente i røff omgang med noen enorme, oppblåste baller, må telefonen ha sklidd ut av lomma mi. Den kunne heldigvis enkelt plukkes opp i resepsjonen neste dag.

Denne uka prøvde jeg iherdig å oppmuntre en skrikende Ivar (som er halvannen måned for ung for ballrommet) ved å velte meg lekent oppå ei diger, oppblåsbar marihøne på Ikea. (Gutten tok ikke notis av opptrinnet, men håret mitt ble klemt fast under beinet på en barnestol, og jeg trengte hjelp for å komme meg opp igjen fra min ynkelige posisjon.) Her må åpenbart telefonen ha funnet veien ut av lomma igjen - og borte var den. Jeg ringte og ringte fra Blåmanns mobil, vel vitende om at ingen ville ønske å stjele det seks år gamle vidunderet.

Etter et par timer fikk vi en telefon fra en oppkavet familiefar på vei over Minnesundbrua i retning Lillehammer. Hans lille pode hadde da plutselig blafret med en fremmed telefon fra baksetet. Det var som Blåmann så ondskapsfullt hadde forutsett: Dagens barn måtte være overbevist om at den antikvariske saken var en leketelefon. Blåmann frydet seg nærmest da den forsvant - endelig skulle kona bli tidsmessig utstyrt. Den gang ei: Finneren var en ærlig sjel, posten har overgått seg selv, og jeg er lykkelig gjenforent med gode gamle Sony Ericsson. Nå kan jeg lene meg tilbake i trygg forvissning om at jeg ikke trenger å være krampaktig leken igjen før evetuelle besøk i fornøyelsesparker neste sommer.

Det kom vel knapt som noen overraskelse at jeg ville bli av typen som sier "dette var en dyr telefon i sin tid".

["Call Me": Spagna, 1987]

Tante Sofies sinte vise

2011-07-16T20:52:00.024+02:00

Å huffameg, å huffameg, jeg er så sint som fy,
for alt er bare tøys og tull i Kardemomme by.

Det er vanskelig å forklare hvorfor, men ni og en halv time i Dyreparken ble rett og slett mer enn nok. Allerede etter seks timer kjente jeg at jeg var i ferd med å miste humøret, og jeg strevde etter hvert med å holde maska. Dette fremgår med all uønskelig tydelighet av bildet til høyre, der jeg er i ferd med å entre røvernes hus med en noe bister mine. På dette tidspunktet hadde de nylig kidnappet tante Sofie.

Noe seinere, da vi etter ca. 45 minutter i kø var ferdige med den 4 minutter lange trikketuren i Kardemomme by, pekte en liten gutt på meg idet jeg skulle stige av. "Tante Sofie," ropte han høyt og tydelig, til Blåmanns store fryd.

I neste illustrasjon forsøker tante Sofie å overkompensere, og beviser med dette at hun ikke bare er sur, men også gal. Originalen til høyre.

["Tante Sofies sinte vise": Thorbjørn Egner, 1955]

No Me Moleste Mosquito

2011-07-07T23:06:00.010+02:00

NSB er ikke alene om å gjøre livet surt for lillestrømlinger om sommeren. I fjor åpenbarte den andre synderen seg i all sin gru allerede tidlig i juni. Denne gangen har den latt vente på seg, i den grad at vi (mot bedre vitende) nesten begynte å håpe. Var ryktene om statusen som mygghøl faktisk overdrevet? Kunne det være så vel at man slapp unna med de to små stikkene fra barnebursdagen på Kjeller?

Den gang ei. Myggen kom seint, men godt, noe lokalavisen ikke har unnlatt å bite seg merke i. En føljetong vil nå pågå hele sommeren med klaging og gode tips. Trøsten får være at man tross alt ikke bor i Fetsund, der følgende avisoverskrift stammer fra:

Jo da, vi visste jo strengt tatt dette da vi flyttet hit. Det er jo ikke annet å vente når både bydelen og barnehagen heter Måsan, og man har observert molte 300 meter fra huset. Det første dusinet med stikk er på plass, hovedsakelig i sedvanlig strategisk kontakt med sandalremmer og skjørtekanter. Nå håper jeg bare noen kan fortelle meg at det ikke finnes mygg i traktene mellom Grimstad og Lillesand.

God sommer!

["No Me Moleste Mosquito": the Doors, 2000]

Wheels

2011-06-27T21:25:00.009+02:00

Det tok ikke mange timene fra det sluttet å gå på skinner for NSB før noen begynte å stikke kjepper i hjulene på de resterende fremkomstmidlene. I går hadde jeg vært på Olavsgaard og heiet fram Glenn & co som sykler Nordkapp-Lindesnes (tøffingene!), og etterpå syklet jeg bort til Hellerudsletta og tok meg en joggetur. Den gamle Kilimanjaroen ble låst og lagt pent i grøfta.

Etter kort tid ante det meg at turen ville bringe ulykke. Å bli overfalt av en hissig sverm med bier (ja, det stod selvfølgelig en mann i hvit drakt der og tok lokket av kubene) kan neppe anses som noe lykketegn. De små beistene været straks svett dames blod, og ca. et dusin av dem greide å infiltrere fletta mi. Jeg utstøtte uverdige, urkvinnelige hyl i minst en kilometer før jeg hadde kvittet meg med dem og kunne løpe videre med grasiøst utslått hår.

Da jeg kom tilbake til sykkelen, var den søkk borte, gitt. Hva gir dere meg? 15 år gammel, velbrukt og kjær ble den åpenbart funnet attraktiv av noen som så sitt snitt til å dra inn et par skitne hundringser på det lyssky bruktmarkedet. Der stod jeg 6 km hjemmefra, ferdigjogget, utstyrt med kr 20 og en mobiltelefon som overhodet ikke gjorde nytta si, da ingen kunne hente meg. Jeg spurta som en gal til Olavsgaard, rakk med et nødskrik bussen, og fikk tigget meg til å reise hjem for 20 kroner.

Et par timer seinere ringte Blåmann, som var på hyttetur med ungene. Etter ca. 300 meters kjøring på hjemveien hadde de - tada! - punktert. Reservehjulet var på størrelse med et slankt mopeddekk, men brakte dem heldigvis trygt hjem. Hva som blir det neste, tør jeg knapt tenke på.

Allerede samme kveld fikk min gode, gamle, røde venn en erstatter. På Finn fantes det nemlig en nesten identisk modell til kr 500, uten andre synlige lyter enn en rusten girknott, fillete bakdekk og nedsunken dynamo. Og det beste av alt: Den befant seg i Lillestrøm! Med andre ord er jeg allerede tilbake på hjulene - så lenge det varer før det bakre eksploderer.

["Wheels": Foo Fighters, 2009]

Wrapped up in Books

2011-06-26T17:38:00.006+02:00

Man har vært på konferanse i Paris. Selv om dette var en jobbtur, benyttet jeg tiden godt og fikk raskt svidd av noen kroner. Allerede før jeg kom inn i avdelingen for avreise utland, var nemlig shoppingen i full gang. Tre bøker var sikret. Ettersom de alle var tynne og hadde stor skrift, kan det trygt sies at de ga lite valuta for pengene. Loes verk, for eksempel, var utlest i god tid før vi kom inn i fransk luftrom. Det var likevel ikke den som utmerket seg klarest; den lille oransje lefsa kostet faktisk hele 450 kroner. Ja, du leser riktig: Nødpass. Ved ankomst Gardermoen ble det nemlig meget snart klart at den aller første butikken jeg kunne boltre meg i, var denne:

Noen hadde rett og slett glemt passet hjemme - snakk om amatør! Den hyggelig politidamen mente i grunnen at det ville gå bra uten pass, takket være Schengen-avtalen. Hvis jeg var av den urolige typen som ville gå og bekymre meg over dette, kunne det imidlertid være en god investering med et nødpass. Noen følte seg truffet av denne formuleringen, og slo til.

Den trange starten var dog ikke til hinder for videre utskeielser på fransk jord, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

["Wrapped ut in Books": Belle & Sebastian, 2003]

Right Track Wrong Train

2011-06-22T22:41:00.003+02:00

Det tok ett år og fem måneder med togpendling før det uunngåelige skjedde: Blåmann gikk på feil tog. Han skulle hente de små i barnehagen, men brått var han på vei mot Svergie, eller i alle fall mot Ski. Ettersom barnas mor var i full gang med å gjøre livet surt for seg sjøl på tredemølle og følgelig ikke hørte telefonen, måtte bestemor rykke ut.

Trøsten får være at tabben ikke kommer til å gjenta seg med det første. Fra og med førstkommende helg blir det ikke lenger anledning til å stige på noe tog, verken det gale eller det rette. I seks samfulle uker må vi finne andre alternativer. Ja, dere kan le nå, alle dere som hoverte over at vi flyttet ut av byen og satte i gang det høyrisikoprosjektet det var å gjøre seg avhengig av NSB.

["Right Track Wrong Train": Cyndi Lauper, 1983]

Problemer innad i Høyre

2011-06-16T23:16:00.004+02:00

Her i småbyen lever vi et spennende liv hva angår utbudet av butikker og spisesteder. Tomme lokaler dukker opp uavlatelig, og hva som etter hvert vil fylle dem, er temmelig uforutsigbart. Jeg hadde forhåpninger om at den lille kokosbollekafeen i Storgata, som også kunne lokke med nydelige smoothies, skulle få en verdig arvtaker.

Slik gikk det ikke. I motsetning til en påfallende høy andel av mine nærmeste venninner har jeg ingen bakgrunn som sint SV-er. Tvert imot leflet jeg vel i min ungdom med lett konservative sympatier, for å være brutalt ærlig. Det forhindrer ikke at jeg nærmest så rødt da den fordums kokoskafeen ble hjemsøkt av en blå bølge. Høyre har malt sjappa lyseblå, og vil bruke den som valgkamplokale! Ergrelsen avtok ikke da jeg fant en rekke identiske flygeblader i postkassa - fra selvsamme parti. Til den håpefulle opposisjonen er det bare én ting å si: Budskapet blir ikke nødvendigvis lettere å svelge om man presenterer det ni ganger.

Så glanset at det nesten unndrar seg fotografering: Høyre-flygebladene representert ved ett av dem. Ironisk nok har Blåmann destruert resten av grunnlaget for dagens illustrasjon.

["Problemer innad i Høyre": Black Debbath, 1999]

Little Green

2011-06-06T23:09:00.010+02:00

I serien "Selvportretter" bringer vi i dag en kuriositet fra luftrommet mellom Gardermoen og Førde. Om flyselskapene har sluttet å servere enhver form for mat til sine passasjerer, slår de i det minste til med godteri, viser det seg. Jeg ble varm om hjerterota ved synet av den ørlille sjokoladeflisa, som naturligvis ikke ble gammel i min varetekt.

Papiret tok jeg imidlertid vare på, da det var noe rørende gjenkjennelig ved det: Liten og søt, altså, og selvfølgelig kledt i grønt. Og firkantet og flat, både i kraft av sin tomhet og oppholdet nederst i sekken (under vekten av papirene fra Stiftelsestilsynet). Når nevnte konferansemateriale endog hadde gjort den lille grønne en smule krøllete og frynsete i kantene, skulle bildet være komplett. Om ikke et hjerte av gull, synes jeg i alle fall å skimte en silver lining.

["Little Green": Joni Mitchell, 1971 - fra plata Blue, faktisk]

Blowin' in the Wind

2011-05-25T10:48:00.009+02:00

Første tur til jobb med den nye sykkelen er nå overstått. Selv om fremkomstmiddelet var nytt og flott, endte det med noe bortimot bunnrekord i denne retningen. Hrmf. (Den gangen jeg syklet med bremsene inne, var jeg på vei hjemover.) Idet jeg hadde karret meg opp på Gjelleråstoppen og skulle ta fast på kosestrekket, ble jeg nærmest blåst av banen. Det var kanskje én av de 25 kilometerne i dag som kom noenlunde gratis. Ellers måtte jeg trå på som en gal for å presse meg opp i 20 km/t i slake nedoverbakker der det ellers går så det suser. Pokkers motvind! Hva er dette, egentlig - Vestlandet?

Det som holdt meg oppe, var tanken på at det blir bedre på hjemveien, ettersom jeg da vil få medvind. Problemet er bare at jeg ikke skal sykle hjem i dag; det planlegger jeg å gjøre fredag ettermiddag. Og hva skal så skje innen den tid, ifølge yr? Nå har vi hatt kraftig motvind i minst tre uker, toppet med noe som nærmest må kalles høststorm for et par dager siden. På fredag, derimot, skal vinden snu. Det burde da virkelig ikke være lov? Jeg får trøste meg med at det er utsikter til et opphold i regnet akkurat fredag ettermiddag (skjønt jeg tror det ikke før jeg ser det). Om ikke annet forventer jeg i det minste å bli sprek av dette.

["Blowin' in the Wind": Bob Dylan, 1963] (Gratulerer med gårsdagen, Robert!)

Soul to Squeeze

2011-05-23T23:15:00.008+02:00

Du vet det er mandag kveld og festen ugjenkallelig er over når du prøver å skeie ut bittelitt og remuladetuben svarer med å vrenge sjela si utover roastbiffen, brødskiva, fjøla, benkeplata og smørpakka. Dette tar jeg selvfølgelig til inntekt for noe jeg alltid har visst: Sylteagurk er roten til alt ondt.

["Soul to Squeeze": Red Hot Chilipeppers, 1991]

Silver Lining

2011-05-16T14:23:00.008+02:00

Som de kaotiske foreldrene vi er, sprang vi oppkavet omkring ved midnatt i går og lette etter flaggene til dagens 17. mai-feiring i barnehagen. Jakten ga ikke resultater, og følgelig troppet mor opp på Meny tre minutter etter åpningstid i morges. Det var det flagg, hipp hurra! Jeg spanderte også på de små en liten flaggprydet trompet hvert. Først etterpå oppdaget jeg at det var noe som ikke stemte.

Merkelappen til Fest Plassen er den reneste "finn 5 feil"-oppgave, men jeg skal raust la både manglende mellomrom etter tallene og grelle særskrivningsfeil hvile her. For selve produktets vedkommende er det nemlig linje nummer 2 som er mest graverende: "I sølv," står det faktisk. Nå venter jeg selvsagt ikke at en trompet til 15 kroner skal være meislet ut i rent sølv, men man stusser jo litt over at den snarere ser ut til å være av purt gull.

Hvis denne innretningen skulle kunne påberope seg noen silver lining, måtte det være det faktum at stakkars minstemann ikke greier å få lyd i den.

God nasjonaldag! Vi blåser også en liten fanfare til ære for lille kusine Hanna, som ble født i natt. Velkommen til verden!

["Silver Lining": Popium, 2002]

Now My Feet Won't Touch the Ground

2011-05-13T21:12:00.007+02:00

Jeg har fått meg ny sykkel! Dristig nok fikk jeg påmontert kombipedaler, og jeg har for første gang i livet kjøpt sykkelsko. I flere år har jeg tenkt tanken, men vært for redd for å tryne. Alle gjør det jo (sier de som har gjort det). Jeg er ei skikkelig pyse som hater sår, blåmerker og forandringer i huden. Likevel våger jeg altså å prøve. Den første lille testrunden gikk fint - jeg svingte elegant inn på gårsdplassen og plantet beina trygt i bakken. Vel ute på den andre prøveturen ble jeg faktisk hjemsøkt av dumdristige tanker som "tenk om jeg er en av de få som aldri glemmer at jeg sitter fast! Tenk om jeg aldri tryner!"

To minutter seinere skled jeg elegant bortover asfalten med beina limt fast i pedalene og resten av legemet i fritt fall. Ettersom skadene påført av den nye doningen startet allere før jeg hadde fått meg sykkelsko, er jeg etter den første uka innehaver av to digre, pussig utformede blåmerker på leggene samt skrubbsår på ankel, arm og albue. Dette går så det suser! I dag har jeg tatt mine forholdsregler, i blind (skjønt ikke ubegrunnet) tiltro til at min skriftlige kompetanse suverent overtreffer den praktiske. På mandag skal skiltet lamineres!

Typisk note to self.

["Now My Feet Won't Touch the Ground": Coldplay, 2009]

The Sweet Escape

2011-05-08T12:26:00.007+02:00

Omtrent én gang i året later jeg som om jeg ikke har barn som kommer til å vekke meg ved morgengry dagen derpå. Da er jeg på fest eller liknende, drikker kanskje ett glass vin mer enn jeg burde og kommer altfor seint i seng. Jeg kjenner meg ung og fullstendig uansvarlig. I går var en slik kveld, og klokka nærmet seg tre da jeg omsider krøp til køys. Ettersom de vannkoppinfiserte barna hadde sovet helt til 9 dagen før, trodde jeg vel faktisk på et vis at jeg skulle komme unna med denne dumdristige oppførselen.

Minstemann Ivar er nå drøyt to og et halvt år gammel. Han har utmerket seg ved å trenge forholdsvis lite søvn, men har vært så vennlig å holde seg i sprinkelsenga si og dermed vært under en viss kontroll. Av de 960 nettene han har hatt mulighet for å lære seg kunsten å klatre ut av senga, falt selvfølgelig valget på denne. Én time etter at en halvfull mor var stedt til hvile i natt, fikk hun selskap i senga av en glad liten gutt som ville lese bok. Først etter to og en halv times hektisk aktivitet fant han det for godt å sovne igjen. Jeg burde skjønt at mitt hjelpeløse fluktforsøk kom til å straffe seg.

Rekonstruksjon: En prikkete kjeltring iført stripete fangedrakt demonstrerer sine utbryterkunster.

["The Sweet Escape": Gwen Stefani feat. Akon, 2006]

She's Lost Control (Again)

2011-04-29T21:15:00.006+02:00

(Jo, jeg har brukt denne sangen før, men tittelen kunne bare ikke passet bedre, så jeg gjør et unntak.) She's lost control, altså, bokstavelig talt. En optimist ville kanskje si at det er slankende på sitt vis, men det kan likevel ikke anbefales å helle varm kakao i tastaturet. Lenge trodde jeg at lykken stod den kjekke bi nok en gang. Den kvelden Blåmann helte et glass søt hvitvin ned i selvsamme laptop da den var en uke gammel, endte det nesten med skilsmisse, men gemyttene roet seg da funksjonaliteten viste seg å være upåvirket og alkoholstanken utrolig nok fordunstet.

Da jeg skulle logge meg på igjen i ettermiddag, for første gang etter gårsdagens beklagelige uhell, viste det seg altså at jeg hadde mistet kontrollen. Og shiften også - jeg kom rett og slett ikke til påloggingsvinduet en gang. Min første tanke var å gripe til velkjente gloser som "uflaks" og "urettferdig", men jeg innrømmer innerst inne at det var uforholdsmessig heldig at den klisne kakaoen skulle lamme akkurat de to tastene som det faktisk er to av. Men hva pokker gjør jeg nå?

Kanskje måtte det gå slik? Når tittelen er resirkulert, kan vel illustrasjonsbildet være det også. denne maskina har åpenbart vært i nærkontakt med søtsaker før, så dette var neppe tilfeldig.

["She's Lost Control": Joy Division, 1980]

If I Get Locked Up

2011-04-23T21:04:00.003+02:00

Sykkelsesongen er i gang igjen, og det vil neppe bli vanskelig å fylle bloggen med mer eller mindre pinlige fortredeligheter i år heller. Før påske lånte Blåmann sykkelen min - og stakk av med nøkkelen, skulle det vise seg da jeg kom hjem fra ferie noen timer før de andre. Etter å ha forsert mannens kodelås hadde jeg likevel utsikter til en fin kveldstur til Plantasjen, da han hadde vært vennlig nok til ikke å bruke den fastmonterte låsen.

Det var en nydelig kveld og en fin tur. Hele veien minnet jeg meg selv om at jeg måtte huske å ikke låse sykkelen, nøkkellens som jeg var. 15 år gamle sykler med barnesete skulle uansett være lite attraktive for tyver, tenkte jeg fortrøstningsfullt. Idet jeg parkerte foran Plantasjen, greide jeg å miste taket i de gode forsettene akkurat lenge nok til at jeg rakk å se meg selv utenfra idet jeg - på autopilot - elegant trådte av sykkelen og vred om låsen. Hipp hurra! Jeg innså at dette var galt allerede før bevegelsen var fullført, men greide likevel ikke å stoppe. Ikke hadde jeg busspenger, og langt mindre telefon.

Kort tid seinere hadde jeg i det minste tre buketter med tulipaner til kr 99 - det er da noe. Ettersom jeg også har nær slekt nær Plantasjen, og mann og barn var på vei hjemover, kunne jeg til alt hell trille hjemover kun en time forsinka. Jeg kan også trøste meg med at sykkelen som følge av sin forsvarlig låste tilstand ikke ble stjålet. Det ble nemlig min fire år gamle offroader i høst, så nå er jeg på utkikk etter en ny tohjuling å begå tabber med.

["If I Get Locked Up": Eminem, 1999]

Walking Barefoot

2011-04-13T21:36:00.022+02:00

I dag skal det handle om tær. Føtter er generelt lite attraktivt, og tærne er naturligvis verst. I ungdomsskoletida satte vi iblant opp lister over egenskaper som ikke var ønskelige hos det motsatte kjønn. At den utkårede ikke skulle gå i Jesus-sandaler var blant mine fremste krav, i tillegg til at han ikke måtte gå i Mazda-genser. Her skulle jeg komme til å svelge kameler. Ikke bare har jeg selv løpt rundt i Toyota-refleksvest i 20 år. Da vi møttes, var faktisk Blåmann innehaver av et par velbrukte, åpne, myke kreasjoner fra Ecco - i brunt. Som min forlover påpekte i bryllupstalen, følte hun seg trygg på at forholdet ville vare når vi nå stod her på tross av Jesus-sandalene.

Snart nærmer det seg den sesongen da mange liker å lufte og vifte med nevnte kroppsdeler. Som en oppladning til sandalsesongen har jeg i dag plassert undersåttene mine på en glassplate for å få dem grundig gransket av en kjekk ung mann. Åstedet var G-Sport, og målet var å finne egnede løpesko på salg. Først etterpå slo det meg at føttene mine, i tillegg til å være klamme etter en dag på kontoret, er utsmykket med alt som er å få av uhumskheter. Slarkete, lett innfalne ankler er kanskje ikke så visuelt skjemmende, og ikke nødvendigvis tverrplattfot heller. Da er det verre med ilker, blodblemmer, deformerte lilletånegler, hard hud, skinnslintrer, liktorner og tilløp til inngrodde tånegler. Stakkars mann - for en jobb! Toåringen sier intuitivt æsj når han ser beina mine.

Heldigvis fant jeg egnede sko å kamuflere elendigheten i. Klok av fjorårets rosa og hvite skade greide jeg i år å finne løpesko i den velsignet diskrete fargen svart, så jeg er godt fornøyd. Selv om det var salg, håper jeg nå å ha sørget for at jeg ikke har råd til nye sandaler. At det finnes mange stygge sko, kan man konstatere med et halvt øye straks man begynner å kikke. Sandalene på sin side står for det reneste skrekkabinett, selv i butikker som vanligvis har mye fint.

For å gjøre overgangen fra vinter til sommer så myk som mulig, kunne det kanskje være en idé å lufte ømme tær og hardhudede hæler i skolettene?

Disse har ett forsonlig trekk: De viser ikke tærne. Hvis man ikke har råd til å kjøpe heldekkende sko, kan det kanskje være aktuelt å spandere et par tusen på dette paret?

For de mykere blant av oss kunne det kanskje friste med et par deilige tøfler? Med glidelås!

Disse må jo bare hete "break a leg". Kjekt å ha sko og bandasje i ett hvis man faller ned fra sin høye hest!

["Walking Barefoot": Ash, 2001]

Noise

2011-04-07T22:57:00.021+02:00

I morgen kveld skal jeg delta i NM for korps i Trondheim. En kunne lett forledes til å tro at dette innlegget var seks dager forsinket, men den gang ei. Hvis noen nå vil innvende at jeg da vitterlig sluttet å spille fløyte for 13 år siden, har de helt rett. Da skolekorpset fylte 50 år i høst, ble det stablet på beina et jubileumskorps, og i den forbindelse spilte jeg hele to ganger inkl. konserten. Det foreligger også bildebevis:

Når vi nå stiller i NM, kan jeg pinlig nok ikke prale med noen mer imponerende øvingsbakgrunn. Det verste er antakelig at jeg ikke er alene. Som det fremgår av bildet, sitter jeg dessverre ytterst på rekka, med fare for at mine spede toner blir hørt av publikum. Jeg priser meg lykkelig for at fløyta vender mot høyre og ikke ut mot salen. (Min arme nabo på fløyterekka deler neppe denne oppfatningen.) Ønsk meg lykke til - brekk en klaff eller noe sånt! Det ville neppe svekke det musikalske resultatet.

["Noise": the Kinks, 1982]

Armageddon Days (are here again)

2011-03-30T22:50:00.008+02:00

Noen dager vil det seg bare ikke. Dagen startet med at internettilkoblingen på jobb ikke virket. Krise! Min kollega løftet av røret for å ringe IT-konsulenten, men der var det tyst, gitt. Telefonen var død. En (mobil)henvendelse til Telenor avdekket at selskapet ved en lei inkurie hadde gravd over en kabel i Inkognitogaten. De arbeidet med saken, og håpet å finne en løsning etter 15.30 en gang. De mest pessimistiske i første etasje valgte da å reise hjem fra kontoret. Den som hadde vært så klok!

Kontakten med omverdenen ble merkelig nok raskt gjenopprettet, men da var det andre deler av infrastrukturen som fant det betimelig å bryte sammen: full stans hos NSB fra klokka 11.58. Jeg hadde eplekjekke planer om å jogge fra Lillestrøm stasjon på vei hjem, og iførte meg optimistisk treningsantrekk. Joggeskoene kom godt med i skytteltrafikken mellom T-bane, den utopiske "buss for tog" og de lysegrønne bussene. Blåmann, som befant seg i et stillestående somletog på Bryn, rakk ikke barnehagen, så bestemor måtte rykke ut. Selv var jeg forholdsvis heldig og slapp unna med 65 minutter på rute 401 gjennom de fleste avkroker av Groruddalen og Øvre Romerike.

Hvordan kan det så passe å runde av en slik dag der det meste har brutt sammen? Sammenbrudd avler åpenbart sammenbrudd. Plutselig syntes det som en god idé å ta en aldri så liten Cooper-test, aldeles frivillig. Man løper i 12 minutter til man kjenner blodsmaken i munnen - sist utført under tvang i 1992. Den misantropiske gymlæreren ville ikke ha trodd sine egne øyne hvis hun hadde observert meg på de mørklagte, smått isbelagte gangveiene i kveld. Jeg overlevde, og kan være noenlunde bekjent av resultatet (som befinner seg i øvre halvdel av kategorien "God" her. Jeg har tapt meg 50 meter på 19 år.) Nå i etterkant kjenner jeg tilløp til lammelser i beina, særlig når jeg går i trapper. "Har'e spredd seg, nå," som Faderen ville ha sagt.

["Armageddon Days (are here again)": The The, 1989]

If I Fell

2011-03-29T20:57:00.012+02:00

Skremt og motløs innså hun at det hadde gått for langt. Atter en gang var det helt ute av kontroll. Snart kom det til å rase utfor igjen. Kanskje ville det bære helt ned i kjellertrappa, og det var ingenting hun kunne gjøre for å stoppe det.

["If I Fell": the Beatles, 1964]

Papaya Coconut

2011-03-21T15:07:00.008+01:00

Kloke folk sier at hvis noe virker for godt til å være sant, er det som regel nettopp det. Lengre tids forskning i butikkenes sortiment av godter og ting som utgir seg for å være godter, tyder på at den tilsvarende konklusjonen for søtsakenes vedkommende kan utformes i følgende læresetning: Hvis noe i kraft av sitt navn virker for dumt til å være godt, er det ofte nettopp det. OK, da, så smaker ikke riskremavleggeren Risifrutti så aller verst trass i det oppsiktsvekkende fjollete produktnavnet. Det får være unntaket som bekrefter regelen.

På jobben abonnerer vi på frukt, og det kommer en kurv på døra ukentlig. Ofte legger de ved noen andre lekkerbiskener også, så som tørkede aprikoser og nøtter. (Alt skal jo være sunt, naturligvis.) I nøden spiser fanden fluer, så vi er ikke vonde å be. I det siste har det imidlertid dukket opp et produkt som i påfallende grad har fått ligge urørt i skålene. Det var småbiter av tørket frukt, såpass kunne vi se, men hva var de hvite terningene? Blomkål? Tørket fetaost? En smaksprøve påviste at det er snakk om blokker av kokos. Blæ. I dag fikk jeg for første gang se emballasjen til denne herligheten. Vel, jeg ble ikke overrasket.

Coco Loco, faktisk. Hva gir du meg? De kunne like gjerne kalt det Klin kokos, så hadde i det minste språkrøkterne blitt salige (skjønt det merkenavnet er vel oppbrukt av kokosbollebransjen for lengst). Mistanken om at det er lurt å styre unna alt som har "tropisk" i navnet, ble også styrket. Det er i alle fall rørende å kunne konstatere at også de sunne "godtespiserne" blant oss nå har fått sin ekvivalent til den avskyelige Cocos-biten i twistposen. Gratulerer!

["Papaya Coconut": Kikki Danielsson, 1986]

My Girl

2011-03-20T20:27:00.013+01:00

Det tar litt tid før det går opp for oss aldrende foreldre at barna har sitt eget liv og kan mye mer enn vi tror. Da Liv var ett år og begynte i barnehagen, påstod jeg lenge at hun aldri hadde smakt pølser. Pøsj, neida, det ante hun ikke hva var engang, hevdet jeg helt til de en vakker dag sendte med et knippe bilder hjem fra barnehagen.

Nå er hun 4 år, og mange av hennes jevnaldrende med mer datainteresserte foreldre er jo for lengst eksperter på DS og PC-spill av ymse slag. Dette har ikke våre barn begrep om, selvfølgelig. De vet knapt opp og ned på en PC, og tanken på at de skulle kunne håndtere ei mus er jo rent komisk. Så feil kan man ta! Brått var hun omtrent like avhengig av spillene på NRK Super som jeg må innrømme å ha vært i de mest intense minesveiper-dagene på 90-tallet. Det er ikke lenger noen tvil om hvem i denne familien som først kommer til å ta i bruk iPad-en som ligger trygt forvart i skuffen. Så gjenstår det bare å håpe at hun ikke arver bestefars tilbøyelighet til musearm.

["My Girl": the Temptations, 1964]

Twist and Shout

2011-03-08T09:54:00.009+01:00

De færreste vil nok påstå at Blåmann og jeg er særlig like. Dette forholdet er definitivt ikke tuftet på en symbiose med sammenfallende smak og preferanser i ett og alt, verken i matveien eller for øvrig. Mens han gjerne gasser seg med oliven og skumle oster (det vil si alt fra Jarlsberg og oppover), foretrekker jeg det søte. Han kan nok styre sin begeistring for helsyntetiske tutti frutti-produkter, men det kan dessverre ikke jeg.

Det er sørgelig at jeg ikke greier å opparbeide noen som helst begeistring over at jeg nå har funnet et vesentlig fellestrekk. Tvert imot kjenner jeg en trang til å brøle. Her sitter jeg syk og svak med høy feber, og kjenner følgelig et stort behov for sjokolade. Vent, fikk vi ikke en pose Twist for et par uker siden? Ivrig går jeg bort til skapet og tømmer ut alle de gjenværende bitene på jakt etter godsaker, men hva finner jeg? Ikke en spiselig smule igjen, bare skrot. Cocos! Om det er én ting man gjerne vil slippe å ha felles med ektefellen, må det vel være favorittbitene i Twist-posen. Hrmf.

["Twist and Shout": the Beatles, 1963]

Blackout

2011-03-03T10:40:00.005+01:00

En ny ydmykende runde i prøverommet på Carlings resulterte kun i at jeg gikk hen og trøstekjøpte en altfor dyr, rød kjole fra Mette Møller. Deretter dukket jeg inn i mitt eget klesskap og fant ei smal, svart olabukse innkjøpt på Cubus i fjor sommer til kr 199. Den hadde det åpenbare fortrinn at jeg faktisk fikk den over endepartiet og helt opp mot navlen. Buksa var imidlertid for lang (selvfølgelig), så jeg tok turen til en lokal skreddergeskjeft for å få den oppmålt og lagt opp. Å, så rocka og ungdommelig man skulle bli nå! Nesten som i de glade studentdager på 90-tallet!

Mannen i butikken var vennligheten selv, og kommenterte høflig mens han satte nåler i beina at dette var ei fin bukse. "Den er bare litt trang," sa jeg, fortsatt rød i toppen etter kampen i prøverommet. Han trøstet meg med at det var moderne. Da jeg skulle skifte tilbake til kjole bak prøveromsgardinene, tok det sin tid. Selv det å få buksa av viste seg å være en stri tørn. "Det ta tid å kle av, ja," hørte jeg fra skredderen, etterfulgt av et fnis. "Det bli enda verre når full, hi-hi!" Hva i alle dager hadde skjedd med Vennligheten selv? Skulle jeg tolke det som en kompliment, i den retning at han trodde jeg var en ung student som førte et utsvevende liv på byen med fyll og fanteri?

Kanskje mannen hadde overnaturlige evner? Det er mulig han kunne se at jeg var en søvndeprivert 37-årig småbarnsmor som få dager tidligere, under et hyggelig og noe fuktig kveldsbesøk av naboene, bare skulle legge seg nedpå i to minutter og så ble gjenfunnet av ektemannen en time seinere - sovende på senga i fulle klær.

["Blackout": Muse, 2003]

Speed of Sound

2011-02-25T10:14:00.007+01:00

Her en kveld ble vi hjemsøkt av en merkelig durelyd ute fra gata. Det kunne høres ut som en bil på tomgang, men ettersom støyen vedvarte i flere timer, måtte forsøket på å holde naboens nedsnødde Skoda ansvarlig til slutt parkeres. Hva var dette? Kunne det være en varmepumpe som løp løpsk? En snøfreser? Kanskje det var noe muffens utenfor den katolske kirken, en maskin som er ukjent for hedninger? Irritasjonen tiltok etter hvert som det nærmet seg leggetid. Var det noen instans man kunne ringe og klage til? Duringa var et stort mysterium. Hadde det ikke vært for at Blåmann også hørte det, ville jeg ha begynt å frykte at det hele utspilte seg i mitt eget hode, som en slags øresus.

Det ble til slutt mannen som løste gåten, da han gikk ut og fant en velkjent innretning fra John Deere i full dur under trappa:

Dette var bare begynnelsen på ukas underlige lyder, skulle det vise seg. Da jeg gikk til toget i går, oppdaget jeg at det kom en liten kneppelyd fra ganen min hver gang jeg satte en fot i bakken. Hvis noen nå tror det hadde klikka for meg, er det ikke langt fra sannheten. Klikk, sa det. Klikk, klikk. Det var nesten som om noe lå og skranglet der inne - uttrykket "en skrue løs" ligger snublende nær. Hva hadde jeg gjort som kunne forårsake dette? Dagen før hadde jeg løpt på tredemølle, gjort armøvelser med tyngre manualer enn vanlig, gått med høyhælte støvletter og drukket tre glass rødvin (på en onsdag!). Det er ikke fritt for at kjeften fikk kjørt seg litt også, under venninnekvelden på byen. Hadde jeg overanstrengt den kroppsdelen som (ifølge gårsdagens googling) bærer navnet ganetaket eller palatum molle? Leksikonartikkelen har følgende urovekkende konklusjon: "Ganeseilet medvirker også ved tale."

Jeg fant aldri ut av det, og i dag er lyden gudskjelov forstummet igjen. I grunnen er jeg lettet over at dette mysteriet ikke hadde noen tilsvarende mekanisk forklaring som det første uvesenet; det skulle tatt seg ut. Litt urolig er jeg nok allikevel, for det var ganske sprøtt. Knepp, sa det inni hodet hver gang jeg satte mine (bom)ullsforede støvletter på det knirkende, lumske underlaget av snø og is. Knepp, knepp. Knäpp?

["Speed of Sound": Coldplay, 2005]

These Boots are Made for Walkin'

2011-02-16T11:18:00.021+01:00

Det er en kjent sak at vi bor i et kuldehøl, og da må man være godt skodd. Etter å ha slitt på de gamle støvlettene for sjette sesong på rad har gjerriglusa nå investert i nye vinterstøvler. Jeg har fulgt med på markedet i hele vinter uten å slå til. Det har sittet for langt inne å investere borti to tusenlapper i sko som sikkert er både varme og praktiske, men sørgelig blottet for estetisk appell.

Først på nyåret da butikkene skiltet med salg (eller sale, som det heter nå), begynte det å bli interessant. Jeg fant fram til et par jeg hadde kikket på før, og spurte damen i butikken om dette var blant de varmeste skoene de hadde. Tja, sa hun - foret var jo syntetisk, så hun var litt usikker. Syntetisk? Da var det jo snålt at det stod noe annet på merkelappen. Virkelig pussig viste det seg ved nærmere ettersyn å være:

Dette må vel være et klassisk eksempel på ullent oversetterarbeid? Tenk å få i oppdrag å oversette et eneste lite ord fra engelsk til tysk, og så går det så grunnleggende galt! Her hadde fabrikken vært bedre tjent med å bruke Google Translate. På baksiden av lappen fremgår det for øvrig at det var ytterligere et ord som skulle oversettes, nemlig "lining". Det skulle til gjengjeld stå på seks språk. Kanskje skal "foer" forestille den norske oversettelsen - dansk eller svensk er det i alle fall ikke (hvis en skal tro nevnte oversettertjeneste).

Det er stadig uvisst hvorvidt foret består av ull (fra sorte får?), bomull, noe midt imellom eller noe helt annet, men støvlettene virker i alle fall varme, det skal de ha. Om fenomenet gnagsår grunnet for store sko var nokså ukjent for meg fra før, later det til at jeg får rikelig med anledning til å kjenne det på kroppen i tida som kommer. På salg må man jo ta det som byr seg.

["These Boots are Made for Walkin'": Nancy Sinatra, 1966]

Sweetness Follows

2011-02-10T08:28:00.007+01:00

Det er ikke fritt for at de ekteskapelige syrlighetene iblant sitter løst hjemme hos oss. Jeg er nok den verste, men Blåmann er heller ikke tapt bak en vogn. Her om dagen fikk han et velkjent uttrykk i ansiktet da han betraktet en boks med lettrømme fra Tine. Den samme mimikken ble sist observert en gang jeg skulle raspe muskatnøtt og spurte om han hadde sett det lille rivjernet. "Det står borte ved komfyren," kom det kjapt. Som det naive naut jeg er, kikket jeg oppmerksomt og søkende rundt meg i flere sekunder før jeg skjønte hvem han siktet til.

Blåmanns vekslende blikk mellom rømmeboksen og meg levnet liten tvil om at han også der mente å ha fått øye på en festlig overført betydning. Likheten var såpass åpenbar at han ikke engang trengte å bruke ord for å fullføre fornærmelsen. Det verste er at jeg tror jeg må gi ham rett - jeg kjenner meg igjen.

Et selvportrett? Naturligvis representert ved den lille, firkantede utgaven av rømmeboksen.

["Sweetness Follows": REM, 1992]

Turn the Lights Down

2011-02-02T13:18:00.011+01:00

Etter at vi fikk i hus det enorme møbelet som går under navnet "sofa overalt" (sitat 4-åringen), er vi på utkikk etter en ny lampe over salongbordet. Vel er sofaen diger, og vel har Blåmann visse stormannsgale trekk, men de siste dagers fortredeligheter på jobb levner uansett ingen tvil om hva slags taklampe vi ikke skal ha.

Det syntes i utgangspunktet som en god idé å importere en - øh - storvokst, sjelden og moderne lysekrone fra Danmark, men problemene startet allerede idet herligheten skulle bringes inn i møtesalen. At vi med nød og neppe unngikk å måtte hakke hull i veggen for å få den inn, var likevel fort glemt. Lampa er virkelig lekker når alle de 128 pærene virker, altså, den er det.

Etter at det sinnrike løftesystemet kollapset for et par år siden, ble imidlertid fremtiden mørkere for lysekrona. Nylig brøt den sammen for alvor, og det måtte monteres et voldsomt stillas for at den skulle fikses. Etter to dager konkluderte elektrofirmaet med at de ikke så seg i stand til å reparere den, og at vi blir nødt til å bringe inn ekspertise fra utlandet. Er glansdagene over? Kanskje er det, som vi har vært inne på i lunsjen, like greit å selge hele greia på Finn? "Lett defekt lysekrone selges til høystbydende. B.M. Må hentes."

IKEA neste!

["Turn the Lights Down": a-ha, 2002]

Hips Don't Lie

2011-01-29T22:41:00.006+01:00

Ett eller annet sted i mitt indre bor det en selvplager som samtidig har noen pussige optimistiske trekk. Selv har jeg jo lært på den brutale måten at det overhodet ikke lages olabukser som passer til meg, mens masochistoptimisten elsker å prøve disse plaggene. I dag hvisket vedkommende meg i øret at det var lurt å bruke lørdagens frihalvtime på å prøve olabukser. Man hadde nemlig lest at det var kommet noe nytt som het Levi's Demi Curve. Det måtte da være løsningen på det mangeårige problemet? Nå skulle alt bli bra, og jeg ville bli tøff og tidsriktig.

Allerede ved nærmere gransking av navnet på buksa burde varselklokkene ha kimt faretruende. Det er unektelig noe som skurrer ved kombinasjonen Demi Curve Skinny. De to herrene som jobbet i butikken fulgte interessert med på kampen i prøverommet: "Hvordan går det der inne, frøken?" (Merk smiskinga.) Svett etter striden med å få de skinny buksebeina opp over de ikke fullt så skinny låra trådte jeg ut av mitt lille avlukke. Nja, som vanlig hadde jeg en glipe i ryggen som glatt kunne rommet en kilo pærer. Ekspeditøren var misfornøyd: "Det skal ikke bli sånn på den modellen der." Kjekt å vite. Jeg gikk én størrelse ned, uten å oppnå annet enn begynnende gnagsår i ratata og glipereduksjon til anslagsvis 0,8 kg pærer. For øvrig var naturligvis disse kurvevennlige buksene så lave på livet at det bare var såvidt låra mine var innafor. (Det samme kunne dessverre ikke sies om trusekanten.) Den butikkansatte hentet et alternativt par med undertittel High, som ikke uventet var enda lavere.

Lav var også selvfølelsen da jeg forlot forretningen, skjønt min indre selvplager nøt jo situasjonen. Hvorfor gjør jeg dette? Hva er problemet med å fortsette å vase rundt i kjoler og skjørt på heltid? Det lages ikke olabukser for svaie pæredamer som er 1,60 høye og har kjegleformede bein. En må ikke la seg lure av lokkende navn som Demi Curve. Hva betyr nå det? Figur som Demi Moore? Halvkurve?

(Illustrasjon: utpreget halvkurvet modell viser Levi's-bukser)

["Hips Don't Lie": Shakira, 2005]

Your Mother Should Know

2011-01-27T12:20:00.005+01:00

Det synes å være en naturlov at man med årene blir mer og mer lik sine foreldre. Også trekk og vaner som man i årenes løp måtte ha ergret seg over eller fnist av, dukker på mystisk vis opp hos en selv. Moren min har en søt egenskap som jeg lenge stilte meg uforstående til: Hun glemmer hvilke bøker hun har lest før, og går intetanende løs på dem på nytt. Det kan godt ta hundre sider før hun oppdager det, noe som har vært meg en gåte. Nå har jeg imidlertid en grell innrømmelse å komme med: Det samme har skjedd meg nå - to ganger. I begge tilfellene har det vært snakk om krim, en sjanger som kanskje er spesielt dårlig egnet til gjenlesning. Det har vært noe udefinerbart kjent med bøkene, men i og med at det er serier med samme hovedperson, var det ikke så påfallende. Akk, man blir visst eldre. Og hadde det ikke vært for at jeg jukser og løggfører alle leste bøker (samt en masse annet) sirlig i Excel, ville jeg sikkert ha kommet langt mer enn 30 sider på vei før jeg luktet lunta.

En annen søt egenskap som jeg er i ferd med å arve, er evnen til å glemme filmer jeg har sett. Jevnlig rapporterer foreldrene mine om fredagskvelder hvor de har sittet og sett 48 minutter av en 50-minutters krim-episode idet de synkront husker - 10 sekunder før morderen avsløres - at de har sett den før. Også dette, i likhet med evnen til å sovne foran detektimen, kommer nok med alderen og går i arv. Her er jeg allerede eldre og mer redusert enn de gamle, for jeg har for lengst mistet evnen til å konsentrere meg gjennom en hel krimepisode, og særlig på fredagskvelden. Da er det bedre å kose seg med en bok man har lest før mens man knasker kremtopper og mandelstenger.

["Your Mother Should Know": the Beatles, 1967]

Money Talks

2011-01-18T15:10:00.008+01:00

I serien "videreutdannelse jeg prøver å ta trass i småbarnsutmattelse og lite oppofrende kone" har Blåmann nå meldt seg opp til en eksamen på BI igjen. Følgelig gikk lørdagens familieutflukt til BIs arnested i Nydalen, nærmere bestemt bokhandelen Akademika. Som fattigslig og idealistisk språkviter har jeg alltid betraktet det bedriftsøkonomiske institutt med noe fordomsfullt blikk, må jeg innrømme. Ikke minst husker jeg med fryd de ville ryktene om at eksamensoppgavene skulle bugne av engelske termer og være utformet som selveste tippekupongen. Hele institusjonen oser av visjoner, teknologisk fremskritt og profitt.

Fordommene om det anglifiserte BI-språket fikk seg ikke noe skudd for baugen under lørdagens visitt. En oransje plakat forkynte at "BI Studentaksjonen" avholder semesteråpning 20. januar, og at de første 150 studentene får goodie-bags. Hva i all verden er dette? Ettersom det gjelder vordende bedriftsøkonomer, greier jeg ikke helt å se for meg at det kan være noe så prosaisk som en god, gammeldags godtepose. Det er vel ikke nissen som kommer med en sekk full av klementiner, harde rosiner og grå sjokoladebiter? Ved studiestart i de harde 90-åra hendte det at det vanket semesterstartposer fra Rema 1000, inneholdende reklamekalender og ymse prøvepakninger med frokostblanding, Nugatti, kaviar og leverpostei. Kan det være noe sånt? Er det nok til å gjøre 150 BI-studenter happy?

Hvis jeg virker hoverende nå, skyldes det bare at jeg frenetisk forsøker å kamuflere min uvitenhet. Jeg skjønner rett og slett ikke hva en goodie-bag er, og kjenner meg litt motløs ved utsikten til at ordet godtepose kanskje er på vei ut av språket. Hvis noe virkelig skulle fremstå som godsaker for en BI-student, burde det vel være noe teknologisk avansert, coolt og fremtidsrettet, fortrinnsvis amerikansk? Jeg er antakelig for akterutseilt til å verdsette det fullt ut, men mange ville sikkert karakterisere det som nettopp dumpet ned på pulten min som en goodie-bag, for ikke å si goodie-box. Jeg har fått iPad! Kanskje jeg faktisk kan begynne å leve i tiden, jeg også (men ikke pokker om jeg bytter ut mobiltelefonen fra 2005).

["Money Talks": AC/DC, 1990]

Living in a Box

2011-01-12T21:42:00.007+01:00

Summen av laster er konstant, er det noe som heter. I enkeltes tildelle er også formen for laster sørgelig konstant, later det til. Da de føste Nyåkers-pepperkakeboksene materialiserte seg på Europris i november, ble jeg helt mo i knærne. Det varte ikke lenge før jeg brøt sammen, og den første boksen kom i hus lenge før adventstida var i gang.

Et like velkjent som alarmerende trekk ved en misbruker er at vedkommende skjuler og fornekter inntaket både for seg selv og andre. Ungene fikk selvfølgelig også snart smaken på herlighetene, og jeg har konsekvent klart (usett, innbiller jeg meg) å lure i meg tre-fire kaker mens de får én. Hva jeg har gjort etter at de har lagt seg, har jeg fortrengt, men det daglige tallet er neppe ensifret. Idet to 900-gramsbokser var sørgelig tomme, trodde jeg at jeg tok meg på tak nå i januar. Det varte i tre dager, frem til onde tunger satte ut et rykte om at de hadde et ta-2-betal-for-1-tilbud på Nyåkers hos Staples. Jeg fnøs av tipset i to dager før jeg grep til handling.

Da jeg kom til butikken, var det slett ikke noe tilbud eller overskuddslager. Derimot hadde de bare 3-4 bokser igjen, til full pris, og halsen snørte seg sammen ved det magre synet. Jeg greide ikke å styre meg, enda så gjerrig jeg er. Det er jo 10 måneder til neste gang, fortalte jeg meg selv, og du har jo tross alt bare spist to bokser fra før.

Kjøkkenskapet hjemme hadde dessverre en annen historie å fortelle. Som kjent gjemmer alkoholikere flasker omkring i huset, og kanskje er det et godt tegn at jeg ikke er så avansert ennå (med unntak av den perioden jeg måtte gjemme et lager i klesskapet fordi vaskehjelpen storspiste av dem). Formatet på boksene gjør dem litt store og kjelkete å kaste, så det har liksom hopet seg litt opp. Dette var den fjerde boksen. Den fjerde! Det er 3,6 kg, det, og misbrukeren fortjener ingenting annet enn at hvert gram legger seg direkte på hofter og lår.

["Living in a Box": Living in a Box, 1987]

Bildet er dessverre knapt nok arrangert.

Wrapped Around Your Finger

2011-01-04T12:50:00.003+01:00

Noe av det verste jeg vet, er å tråkke i kliss og bli våt og/eller seig under beinet. Ting som pulveriserer seg og/eller forårsaker smerte er ikke stort bedre. Hverdagen med små barn byr naturligvis på utallige muligheter til slike feiltråkk. Bare fra den siste uka kan jeg nevne vann, snø, yoghurt, juice, avocado, banan, legofigurer, brødsmuler, hårspenner, frokostblanding, eple, mandariner, pepperkaker og kakao. Følelsen av å være våt under sokken kan på en dårlig dag nesten føre til mentale sammenbrudd.

Jeg kan nå opplyse om at man heller ikke blir særlig blid av å starte det nye arbeidsåret med å glemme å trekke opp glidelåsen på den høyre støvletten før man går ut. Dette er særlig uheldig i tilfeller der det har falt 10 cm puddersnø om natta og det fortsatt snør kjerringer. Den altoverskyggende følelsen av å være kald og våt på foten (man hadde naturligvis ikke tid til å gå inn og skifte ut to strømpebukser og en ullsokk) holdt meg beskjeftiget hele veien til barnehagen og jernbanestasjonen. Der ble balansen brått gjenopprettet ved at jeg ble voldsomt varm på venstrehånda idet jeg satte fingrene fast i døra på 8.50-toget fra Karlstad. I motsetning til norske togdører gir åpenbart ikke de svenske etter i møtet med fremmedlegemer; her nytter det ikke å legge fingrene imellom. (Sist jeg prøvde dette, kom jeg meg om bord, men innså til min skam at jeg egenhendig hadde forsinket Lillehammertoget med to minutter.) Et panisk sekund så nå jeg for meg at jeg ville bli slept langs toget eller i beste fall måtte la min utmerkede petrolblå skinnvott reise alene til Oslo S. Heldigvis ble jeg reddet av en eldre kvinnelig konduktør som slapp meg inn med den milde formaningen ”man stoppar inte in handen i dörren”. Det kan nok være en god leveregel for det nye året, kombinert med ”man trekker alltid opp glidelåsen om vinteren”.

Godt nytt år!

["Wrapped Around Your Finger": the Police, 1983]

Bicycle Race

2010-05-28T21:51:00.006+02:00

Hvis det hadde eksistert førerkort på sykkel, ville mitt ha stått i fare for å bli inndratt. At jeg er blottet for retningssans, er nå én ting. Også ellers klarer jeg stadig å havne i de underligste situasjoner på hjulene.

At den første sykkelturen til jobb denne sesongen ble tung, skyldtes ikke bare at den er over tre ganger så lang som arbeidsveien før vi flyttet. Det hjalp ikke akkurat at jeg ble overfalt av en tung og intens snøbyge ved Helsfyr, helt i slutten av april. Hva er nå oddsene for det? Det skulle likevel vise seg at turen til Oslo var en lystreise sammenliknet med hjemturen. Den var tung, gitt. I et øyeblikk av nostalgi og sviktende tro på egen orienteringsevne valgte jeg ruta over Gjelleråsen, som ikke akkurat er minste motstands vei. At det gikk så trått, var dog en overraskelse. Hver meter var en kamp, også på flatene, og opptil flere pensjonister suste forbi meg. Ved Stovner stoppet jeg og forsikret meg om at bakhjulet faktisk gikk sånn noenlunde uhindret rundt. Akk ja, det var nok bare formen som sviktet.

Først nærmere Kjeller rant det meg i hu at det pleier å være et problem med forbremsen. Når man låser fast sykkelen gjennom rammen og forhjulet, har det hendt at en liten metallhendel har hoppet av, slik at forbremsen klemmes effektivt inn. Ganske riktig: Jeg hadde kjørt med bremsen inne i 22,4 av 24,7 kilometer. Grr. Onsdag denne uka brakte jeg i erfaring at man sparer 22 minutter på å kjøre den samme ruta uten bremser, faktisk. Interessant.

En skulle kanskje tro at hjulene ville trille fritt og uhindret i lang tid etter en slik tildragelse, men den gang ei. Allerede i morges var jeg i gang igjen. Denne gangen seilte jeg, grunnet en uforklarlig bråstopp, i en elegant bue over rattet på sykkelen. Ungenes trehjulssykkel, for å være helt presis. Hvordan det er mulig? Ikke spør.*

["Bicycle Race": Queen, 1978]

* For spesielt interesserte: Jeg hadde trillet Ivar til barnehagen på trehjulssykkel, og brukte den som sparkesykkel på veien hjem. Den ene foten plasseres på bagasjebrettet, hendene på styret og den andre foten sparker trøstig ifra. Når hjulene brått slutter å gå rundt, er det visst mulig å oppleve at livet passerer revy mens man febrilsk tenker ut hvordan man kan minimere skadene. Er man heldig, slipper man vist unna med to blåmerker og noen hudløse flekker der hendene hilste på grusen.

Livsfarlig kjøretøy observert i Storgata, litt til høyre for midten av bildet.

Thank U

2010-04-12T13:44:00.007+02:00

Hvorvidt det bør anses som en kompliment når fremmede kommenterer endepartiet eller andre deler av ens fremtoning, kan visst diskuteres. Jeg er ikke mer bortskjemt enn at jeg som regel setter pris på hyggelige kommentarer, også fra tilfeldig forbipasserende. Sjelden har jeg vel vært mer takknemlig enn i morges. Idet jeg småjoggende ankom stasjonen etter å ha peset gjennom sentrum, grep en dame i 40-årene meg forsiktig i skulderen og ytret et beskjedent "unnskyld".

Antrekket mitt var gjennomtenkt, i svart og militærgrønt med et klokkeformet, blomstrete skjørt som rosinen i pølsa. Det eneste som var litt uheldig, er at jeg ikke rakk å iføre meg de svarte ullmamelukkene. Grunnet tidsnød hadde jeg i stedet måtte gripe til de hvite, som av ukjent årsak befant seg i gangen. De stod elendig til resten av klærne, selvfølgelig, men skitt au - det er det jo ingen som ser. Jeg satte den grønne sekken på ryggen, og hastet trøstig av sted.

"Unnskyld," kom det altså spakt fra damen, og jeg snudde meg med en spørrende mine. "Jeg tror du bør trekke ned skjørtet ditt," fortsatte hun litt beskjemmet, "det har visst hengt seg opp". O, skjensel! Skjørtet hadde hektet seg fast i ranselen, og gudene må vite hvor langt jeg hadde gått med de hvite mamelukkene blottet. Jeg takket den ukjente damen på det innstendigste, og i felles skam stilte vi oss deretter i hver vår ende av perrongen.

Senere på dagen viste det seg at mamelukkene har hull og lengre raknede partier på begge rumpeballer. Vel, ifølge VG Nett er det 12,5 grader i Oslo nå, så det er kanskje på tide å la hele plagget fare. Fint skal det være, om så halve ræva henger ute, som de gamle sier.

(Av hensyn til leserne er ikke dette innlegget illustrert.)

["Thank U": Alanis Morisette, 1998]

You're Just A Baby

2010-03-26T22:36:00.011+01:00

Det er en kjent sak at jeg alltid skårer seksti pluss på tester av typen "finn din mentale alder". De siste dagene har imidlertid ting tydet på at også jeg er i ferd med å tre inn i de krampeungdommeliges rekker. Det har vært en del skriverier i avisene om halvgamle menn som pådrar seg hjerteflimmer i sine overivrige forberedelser til Birkebeinerrennet og andre midtlivskrisearrangementer. Selv har jeg fnyst av mosjonsløp helt siden jeg passerte målstreken i Jentejoggen anno 1992, men noe må ha skjedd. Forleden hørte jeg meg selv si til en pasjonert mosjonist på jobben at jeg vurderer å melde meg på Birkebeinerløpet til høsten. (To dager seinere ser jeg meg selv skrive det i åpen blogg. På selveste Internett! Nå står ikke verden til påske.)

Om dette blir noe av, er høyst usikkert, men entusiasmen strakk seg i alle fall såpass langt at jeg dro til Löplabbet for å kjøpe nye joggesko. Jeg, som alltid har kjøpt tilfeldige sko på tilbud, lot nå mine føtter skanne etter alle kunstens regler. Å studere sitt eget løpesett på TV-skjerm var en selsom opplevelse. Etter å ha konstatert at jeg løp litt uttilbens og nærmest var plattfot, men hadde normal pronasjon, presenterte Löplabbets mann tre alternative skopar. To av dem passet ikke helt, og brått følte jeg meg hensatt til fjortisperioden på 80-tallet. Det eneste paret som passet, var nemlig rosa og hvite. Rosa! Jeg fikk en såpass solid overdose av denne fargen rundt 1987 at jeg aldri senere har vært observert i denslags. Nå, derimot, følte jeg meg tvunget til å handle, og kunne følgelig sprade ut av butikken drøye 20 år yngre.

Da jeg skulle ta 80-tallsskoene i bruk, gikk foryngelsesprosessen inn i en ny fase. Ikke uventet viste det seg at dagslyset var ubarmhjertig mot de grelle nyvinningene. Jeg gikk i barndommen. Plutselig var jeg tre år igjen, og følte en ubendig dragning mot alt som kunne minne om vårgrå snø, leire og sølepytter. Heldigvis ble problemet løst i møtet med en ankeldyp gjørmedam ved Måsasvingen. (Nå er jeg gudskjelov 36/60+ igjen, for etterpå syntes jeg det var såpass leit at skoene ble møkkete at jeg forsøkte å vaske dem med zalo.)

["You're Just A Baby": Belle & Sebastian, 1996]

Sweet Song

2010-03-18T22:08:00.003+01:00

Sjokoladeindustrien kjenner ingen grenser når det gjelder å melke sitt publikum. En suksess kan alltid tværes ut i det uendelige, og jeg mistenker Freia for å være verst. Melkesjokoladen, for eksempel, finnes nå i et utall mer eller mindre usmakelige varianter. Videre er det dessverre lenge siden Non Stop var Non Stop. Først kom den vamle melkesjokoladevarianten med kulører som brakte tankene til 80-tallet (og ganen til nærmeste søppelkasse). Siden har de gått motsatt vei og puttet Non Stop-biter i selve melkesjokoladen.

Den siste nyheten er den frekkeste. Nå selges Non Stop i en forpakning med åtte porsjonsposer á 30 gram. Hva skal dette være godt for? Ferskt barne-TV-godis på lørdagene to måneder til ende? De har neppe siktet seg inn på et voksent, regnekyndig publikum, i alle fall. Den nye multipakningen har nemlig en avsindig kilopris sammenliknet med originalposen. På vår lokale ICA Nær koster en gammeldags 250-gramspose 35 kroner, mot svimlende 55 for 240 porsjonspakkede gram. Det gir en prisdifferanse på over 60 prosent, noe gjennomsnittspensjonister og andre gniere med rette ville betegne som ren svindel.

Hvem er så disse idiotene som faktisk betaler 20 kroner for 10 gram mindre sjokolade og 8 gram mer miljøfiendtlig plastemballasje? Det skulle vel ikke være småbarnsmødre i 30-åra som ønsker seg stålkontroll på eget sjokoladeinntak? Sannelig om jeg vet, men jeg kan strekke meg til å innrømme at det trolig finnes smartere og rimeligere metoder for å fastslå at det går 30,5 Non Stop på en dagsrasjon à 30 gram.

["Sweet Song": Blur, 2003]

(Bildet er arrangert.)

Slow Down

2010-01-21T11:18:00.002+01:00

Vi har flyttet! Det har vært en nokså tung og treg start på tilværelsen som småbyborgere. Den første skikkelige pendlerdagen, for eksempel, var toget like mange minutter forsinket som det var kuldegrader på Lillestrøm stasjon - nærmere bestemt 24. Jeg overhørte en småfrustrert passasjer som forsiktig spurte en NSB-ansatt om akkurat denne avgangen konsekvent var forsinket. Det stemte, ja, dette toget hadde vært en halvtime forsinket hver dag den siste måneden på grunn av saktekjøring. Hei, hvor det går!

Heldigvis har både antallet grader og minutter med venting sunket med 20 siden den gang, og den nye tilværelsen begynner å ta form. Jeg beklager dog at dette innlegget har blitt sterkt forsinket på grunn av sakteblogging. Vi fikk blant annet et kjedelig avbrudd i november grunnet saktegåing (les: krykker og brukken tå). Bare Telenor blir ferdige med sin sakteinnstallering av bredbånd i vår nye residens, skal det nok gå unna i svingene etter hvert.

["Slow Down": Blur, 1991]

Feeling Gravitys Pull

2009-10-22T23:10:00.008+02:00

Ting har ikke sluttet å falle i gulvet, men på mandag øynet jeg håp om bedre tider. Ettermiddagens mellommåltid bestod (ikke uventet) av et knekkebrød med egg. Alt hadde gått bra lenge - egget havnet ikke i munnen på Blåmann, men ble med meg på jobben, hvor det ble oppdelt og anrettet på et knekkebrød av typen Delikatess Sesam. Vel tilbake på kontoret gikk det imidlertid galt igjen. Asjetten med knekkebrødet raste i gulvet, åpenbart ukomfortabel med å plasseres på et underlag bestående av en voldsomt uryddig papirhaug og en pent brukt skål. Jeg kikket ned, og kunne gispende konstatere at forbannelsen var opphevet: knekkebrødet havnet ikke med smørsiden ned!

Få minutter senere befant vi oss plutselig i en budrunde - som vi altså vant. Jøss! Hadde virkelig hellet snudd? Var det lykksalige knekkebrødet et varsel om bedre tider? Sannelig om jeg vet. Allerede i dag var vi i gang igjen. 1 stk knekkebrød var på vei opp trappa da skåla skled ned fra papirene jeg (mot bedre vitende) bar den på. Knekkebrødet klasket i øverste trappetrinn, ledsaget av en stor skvalp med te. Denne gangen var vi tilbake på smørsiden, eller honningsiden, for å være helt korrekt. Det går åpenbart fortsatt opp og ned her i verden, og slik skal det vel være.

["Feeling Gravitys Pull": REM, 1985]

Country House

2009-10-20T23:27:00.010+02:00

Blu-familien har i lengre tid vært på jakt etter et større sted å bo. Det er mange år siden vår første visning, og det siste året har jakten blitt betydelig intensivert. Å bo fire rotete personer på 65 kvadratmeter har begynt å tære på humøret. Særlig har det gått utover sinnstilstanden Blåmann, bortskjemt som han er med stor tumleplass på landet.

Ikke uventet har det vist seg at gjennomføringsevnen var under enhver kritikk. Vi har pløyd oss gjennom endeløse rekker med annonser og vært på mange visninger uten å være i nærheten av å by på noe hus. I stedet har vi kranglet - om pris, kvadratmeter, romløsninger og beliggenhet. Mange (tidvis inkludert oss selv) har vel tvilt på om vi noen gang ville bli i stand til å flytte. I sommer vurderte vi aktivt Lillestrøm som mulig bosted. Min dragning mot hjemkommunen ble imidlertid svekket etter et besøk på byfesten i juni. Jeg er ikke ukjent med de mer harry sidene ved området, men plakatene som lyste mot meg gjorde meg oppriktig betenkt. Det ble nemlig arrangert tilstelninger med Rune Rudberg to kvelder til ende, under navnet "Byfest Nacht Spiel". Grøss.

Alt dette er nå glemt - eller bør i det minste være det, for nå er det gjort! Om halvannen måned blir vi eiere av 200 kvadrat med splitter ny kjedet enebolig sentralt i Lillestrøm. Det er med skrekkblandet fryd vi går de nærmeste månedene i møte. "For en gjeng med bønder!"

["Country House": Blur, 1995]

Everything in the Right Place

2009-10-15T11:27:00.005+02:00

I serien "Brødskiver faller alltid med smørsida ned" presenterer vi i dag en eggende historie. Det hender rett som det er at ting blir borte for Blåmann og meg. Hver gang en av oss skal forlate huset, for eksempel, starter en hektisk og høylytt jakt på nøkler, telefon, lommebok, sko, vanter, skjerf og jakke. Nesten verre er det med andre gjenstander som bare forsvinner sporløst. Man har smurt seg et par kjeks og skal sette seg ned og kose seg, men vips, så er asjetten som sunket i jorda. Hvor pokker ble den av? Det er nesten ikke til å tro. Noen ganger føles det som om man er utsatt for svart magi, og bedre blir det ikke av vissheten om at man egentlig bare har sitt eget kaotiske vesen å takke.

På mandag hadde jeg virkelig gjort meg flid med forberedelsene til ettermiddagens mellommåltid på jobben. Kvelden i forveien hadde jeg kokt et egg som jeg (i strid med vanlig praksis) faktisk hadde husket å bringe med til kontoret. I tre-tida tok jeg egget med meg ned på kjøkkenet og begynte å kakke skallet før jeg kom på at jeg ville klargjøre resten først. Jeg fant fram og smurte på knekkebrød, tok fram saltet og hentet eggdeleren i skuffen. Da jeg deretter kunne konstatere at egget var søkk vekk, smilte jeg først litt for meg selv. Dette var nå typisk vimsete meg! Jeg lette og lette - på alle benker, på kopirommet, ja, til og med i kjøleskapet, men intet hardkokt egg kom til syne. En velkjent og ektefølt frustrasjon begynte så smått å tære på den selvironiske munterheten.

Jo da, jeg fant det til slutt. På beste Lille trille-vis hadde det rullet ned i oppvaskkummen - skulle du ha sett! Dette ville jo normalt ikke ha hindret meg i å gjennomføre måltidet som planlagt, men her skjønte jeg raskt at det ikke var håp. I den vanligvis så tomme og rene kummen lå nemlig en oppvaskklut - bløtlagt i klorin. Noen ganger lurer jeg virkelig på om det sitter en liten nisse ett eller annet sted og ler av meg.

["Everything in the Right Place": Radiohead, 2000]

Monday Morning

2009-10-05T21:34:00.006+02:00

Jeg har vært særdeles ivrig til å trene i det siste, og er veldig fornøyd med det. Som vanlig når jeg kommer inn i en periode med flyt på ett eller annet felt, går jeg stadig rundt med en redsel for at det skal ta slutt. Én dag kommer lufta til å gå ut av meg, hvilket f.eks. har rammet symaskina, som trass i alle gode forsetter og egen blogg ikke har vært rørt på over et halvt år.

Foreløpig er jeg like rørende ivrig hver uke på trimfronten. Lite ante jeg om hva som skulle møte meg i kjelleren i morges. For én gangs skyld var jeg tidlig ute også, og hadde en teoretisk mulighet til å være på jobben i rimelig tid. Akk, akk. Jeg kan knapt forestille meg et tristere syn en mandag morgen:

Typisk mandagssykkel. På ingen måte fotografert utenfor 7-Eleven ved Lille Vinkel Sko (som for øvrig åpner allerede klokka ni, sies det).

Snakk om blåmandag! Takket være Jan Pedal ble det likevel en god dag - og fartsrekord på hjemveien med nytt dekk.

["Monday Morning": Pulp, 1995]

Gangsta's Paradise

2009-09-27T11:30:00.005+02:00

Det er dårlig med private hager her omkring, men de felles grøntområdene rommer blant annet ymse prydbusker. Som kjent er viljen til tagging stor hos nabolagets yngre garde, og kloke pøbelhoder har funnet ut at en viss type mørke bær er velegnet til fortausdekorasjoner. I hele høst har vi kunnet lese på gangveiene hvem som er forelsket i hvem, hvilke barn som er idioter etc.

I går ettermiddag fikk vi parkeringsplass foran naboblokka, og Blåmann måtte gå flere turer til bilen for å få alt pikkpakket i hus. På den første turen oppdaget han en trio med lømler i 10-årsalderen som hadde funnet et nytt bruksområde for de mørke bærene: dekorasjon av søppelhuset.

Den ansvarlige familiefaren tenkte seg nøye om: Skulle han gripe inn eller bare la dem holde på? Med fare for å bli oppfattet som borettslagets Narvestad nummer 2 spurte han til slutt hvem av dem som hadde tenkt å vaske vekk dette klisset. Guttene skulte lenge taust og olmt på ham, men hevdet så at det ikke var de som stod bak alt, noe Blåmann nektet å tro. Det oppstod misstemning. Kunstnerne tok en liten pause i arbeidet, men da mannen kom tilbake etter neste bagasjeladning grep han dem igjen på fersk gjerning. Ved synet av Blåmann pilte de av sted. De hadde akkurat avsluttet et nytt verk, åpenbart tilegnet en kjent størrelse i blokka ved siden av:

["Gangsta's Paradise": Coolio, 1995]

This Charming Man

2009-09-22T22:57:00.010+02:00

En kveld i september, på Bjerke,
begynte visst magen å verke.
Det var jo så menn
seks uker igjen,
men jaggu var riene sterke.

Og plutselig kom han, vår pene
og ørlille gutt - kjære vene!
Han spiste seg mett,
og har rett og slett
blitt temmelig rund, sku' jeg mene.

Til frokost i dag fikk vi merke
at kroner får Ivar på tverke.
Nå er han ett år,
den godgutten vår,
og vanligvis blid som ei lerke.

Gratulerer med ettårsdagen, Ivar!

["This Charming Man": the Smiths, 1983]

Take the Long Way Home

2009-09-01T21:23:00.003+02:00

Det er en kjent sak at retningssansen min har visse svakheter. Når jeg i tillegg strever med å ta raske rasjonelle avgjørelser, burde jeg strengt tatt ikke eksperimentere med veivalg. Dessverre overstyres manglende retningssans og og ditto evne til kjappe avgjørelser rett som det er av en hjertelig tilstedeværende latskap.

Fødselspermisjonen er nå ved veis ende, og et par dager i uka sykler jeg til jobben. Hjemveien er horribelt bratt og tung, noe som har ført til at jeg iblant tester ut alternative ruter - mot bedre vitende, kan man trygt si. Idet sju års forsøk på å finne en kortere og mindre utmattende trasé ikke har ført andre steder enn til enda større åndenød og flere kilometer i beina, er det vel lite som tyder på at det store gjennombruddet er nært forestående.

Jeg går lange veier for å slippe unna bratte bakker, altså, men ingen av de tidligere forsøkene kommer opp mot dagens hjemtur. Den kan best betegnes som en klassiker. Normalt er det 7,5 kilometer hjem fra jobben. Og i dag? 7,7? 8? 8,3? Å nei, da. 9,9, faktisk. Bratt som pokker var det også. Mindre typisk blir det ikke av at den egentlige årsaken til ruteomleggingen var at jeg bare måtte en tur innom Bislett og prøve en kjole. Om det ble kjøp? Nei, jeg har ennå et stykke å gå før jeg bestemmer meg.

["Take the Long Way Home": Supertramp, 1979]

Jakka mi

2009-07-20T23:21:00.006+02:00

For en del år siden jobbet jeg i et lite datafirma. Mens det ennå var gode tider i bransjen, ble det produsert en rekke gjenstander med bedriftens logo. Hovedtyngden av produktene var oransje, i tråd med tidas mote. Det fantes dog et unntak, i form (i den grad et slikt ord kan brukes om saken) av ei teltpreget jakke i en ubestemmelig beige kulør. Dette var en såkalt unisex-modell som var særdeles ukledelig for samtlige av firmaets kvinnelige ansatte. For min del ble det ikke bedre av at jeg om mulig ser enda verre ut i beige enn oransje. Jeg kan ikke huske å ha brukt jakka ved andre anledninger enn som høygravid, og selv da var den så mye for stor at det var plass til to av meg (for ikke å si fire av oss, babyene inkludert) i den. I svangerskap nummer to innså jeg omsider at jeg ikke kunne være bekjent av plagget, og det forlot huset. Uten vemod kunne jeg konstatere at jeg aldri ville se den jakka igjen.

Etter at Facebook ble allemannseie, har det vært mye snakk om å publisere bilder av andre på nett uten deres samtykke. Den lille ekshibisjonisten i meg har tenkt at det neppe kan være noe å bråke om. Nå finnes det knapt anledninger til å offentliggjøre bilder fra undertegnedes tamme liv, så jeg er vel ikke akkurat i faresonen. Om det nå skulle dukke opp ukjente fotografier av meg på nettet, hadde det jo vært hyggelig om det var noe litt glamorøst, har jeg tenkt. Det kunne gjerne være fra en fest, og jeg kunne godt være iført en kledelig kjole og skåle mot kamera eller noe sånt.

Da jeg forleden, helt uforvarende, faktisk dumpet over et ukjent bilde av meg der ute, kunne jeg straks slå fast at mine dulgte forhåpninger falt i grus. Jeg har på meg den sandfargede jakka. Ja visst har jeg det, selv om dette var flere år før jeg ble gravid. Og de gamle brillene, jadda, jadda. Bildet skriver seg fra borettslagets dugnad i 2003, og jeg kunne ikke tatt meg dårligere ut om jeg hadde trukket den avbildede grå søppelsekken over hodet. Hadde naboens jakke vært litt rødere, kunne dette vært sakset fra en brosjyre for Arbeiderpartiet. Sånn kan det gå.

Den grå elinense og en nær nabo, for anledningen anonym.

["Jakka mi": di Derre, 1994]

Plug In Baby

2009-07-05T21:33:00.007+02:00

Temperaturer på 30 grader og mer innebærer en overhengende fare for kortslutning hos enkelte bleksottige og varmesky individer. Den siste drøye uka har følgelig budt på store utfordringer for nevnte gruppe, og den beste løsningen har vært å holde seg innendørs. Der kan man bl.a. fordrive tiden med å surfe på nettet, som er omtrent det mest kompliserte hodet har kunnet henge med på. Med skam å melde har barna til tider fått pusle med sitt, noe de stort sett har virket fornøyd med.

En av de varmeste dagene satt jeg og stirret apatisk inn i skjermen da det plutselig dukket opp en mystisk feilmelding nede i høyre hjørne: ”Kjenner ikke igjen USB-enhet”.

Hæ, jeg hadde da ikke forsøkt å koble til noe som helst! Hadde PC-en fått solstikk? Et blikk ned på gulvet forklarte saken. Jeg trodde minstemann lå og suttet tilfreds på den lille katteleken sin, men den gang ei. Tidligere erfaring har vist at han deler gnagernes forkjærlighet for ledninger (skjønt foreløpig er han gudskjelov et tannløst eksemplar av arten), og jeg burde ikke være overrasket over synet som møtte meg:

Heldigvis kan jeg avkrefte Windows’ alvorlige mistanke om at enheten hadde en feil. Gjenkjenne den kunne jeg også, så mennesket overgår nok fortsatt maskinen på enkelte punkter. Dessuten tok jeg hintet, trakk ut kabelen og logget meg på virkeligheten igjen.

["Plug In Baby": Muse, 2001]

Lay Back in the Arms of Someone

2009-05-27T13:26:00.009+02:00

Pensjonatarm, -en; -er, -ene, opptrer normalt i flertallsformen pensjonatarmer, også kjent som Norwegian hands; betegnelse på selvisk og uhøflig armføring ved lange matbord.

Pensjonistarm, -en; -er, -ene, tilstanden er lite beskrevet, men smal forskning tyder på at p. kan minne om slitasjeskader som senebetennelse og tennisalbue, hovedsakelig fremprovosert av tunge løft i form av brett med cola og påskemarsipan, kartonger med sigaretter, anselige mengder falukorv og paller med köttbullar (se også harryhandel). Betegnelsen p. kan også brukes synonymt med musearm for enkelte nett- og PC-kabalkyndige pensjonister. Det antas videre at p. kan være preget av leverflekker o.a. P. omfavner gjerne eldre slagere som Dire Straits' "Brothers in arms".

Permisjonsarm, -en; -er, -ene, den reneste tress av en arm – lysebrun, kritthvit og griserosa. P. skyldes armenes fremskutte stilling på barnevogna i kombinasjon med at man av værmessige årsaker og frykt for brystbetennelse (gjelder kun en del av de kvinnelige fødselspermitterte) bruker jakke, for så en solrik dag å driste seg til å gå tur med en litt snauere genser (samt klokke). Det antas at p. også forekommer hos personer som triller rullestol samt mottakere av kontantstøtte (dog ikke harryhandlere, beslektet armføring til tross, da tilstanden krever aktivitet utendørs). P. er spesielt flatterende ved bruk av kortermet kjole i selskapslivet. Bleksottige personer som rammes av p. bør kanskje være glade for at de for én gangs skyld går sommeren i møte med tilløp til farge på (riktig nok høyst begrensede) deler av kroppen.

(Ill: Eksempel på p. hos 35-(eller var det 17-?)årig kvinne i fødselspermisjon.)

["Lay Back in the Arms of Someone": Smokie, 1989]

Bitter Wine

2009-05-26T22:12:00.008+02:00

Jeg er usikker på om en i utgangspunktet dårlig dag ble noe særlig bedre av at jeg ble spurt om leg på polet. Du leste riktig: Jeg (35 1/2)måtte vise legitimasjon for å kjøpe tre småflasker med vin! Nå så jeg vitterlig plagsomt ung ut en gang, men det er mye gremmelse og to barn siden. Svensken i kassa (ca. 36) pekte på et oppslag og stotret fram noe om at de spurte alle under 25, og at han trodde jeg var sånn 24-25. Hallo! Jeg hadde barnevogn med meg, og jeg er faktisk nærmere 50 enn 18. Ja ja, jeg har vel blitt så gammel at jeg får ta det som en kompliment.

Da jeg kom hjem fra en regntung joggetur i kveld, hadde Blåmann vært i kjøleskapet og hentet en halvflaske hvitvin som han satt og gransket opp mot PC-skjermen. "Mulig gift-vin kan ha blitt solgt i Norge," stod det, fulgt av skrekk-ingressen "Mann (59) havnet i koma etter én slurk". Heldigvis for oss viste det seg at den livsfarlige vinen var en 2005-årgang, mens vår er fra 2008. Ingen gift-vin er solgt til en 17-årig tobarnsmor på Linderud senter, altså - det er da noe.

["Bitter Wine": Bon Jovi, 1995]

Confusion

2009-05-20T22:56:00.010+02:00

Selv om jeg både er sur og grammatiker, er jeg ikke fullt så lett å ergre på språkfronten som man kanskje skulle tro. Likevel må jeg innrømme at denne publikasjonen (som av uforklarlige årsaker har strandet på kommoden i gangen, og ikke i søppelkassa) har gjort meg harm i noen dager nå:

”Vårens største SALE,” faktisk. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men tankene går til unge, polerte personer på vift i Bogstadveien. ”Det var bare det fete salet, lissom.” Da jeg logget meg på for å lese e-posten min i morges, innså jeg imidlertid at Ellos-brosjyren i bunn og grunn er harmløs (i den grad et slikt uttrykk kan brukes om noe som er drapert i rosa plast). La Redoute tar definitivt kaka:

Vel er ikke dette noe rotnorsk nettsted, men her fortjener oversetterne knapt halve lønna si. Har La Redoute kjøpt oversettertjenester på tilbud også, for ikke å si på sale? Jeg kan garantere at jeg ikke kommer til å legge igjen så mye som en penny på weekendens sale på outleten. Too bad, assa.

["Confusion": New Order, 1983]

Ballad till en bra polis

2009-05-18T21:57:00.006+02:00

Ingen nasjonaldag kan passere uten at bunadspolitiet får utløp for sin rettferdige harme i aviser, på nettet og på TV-skjermene. Masseproduserte festdrakter er en hån mot tradisjonene! Nåde den som har feil farge på strømpene eller sprader rundt i pumps til stakken! En svigermor i Snåsa legitimerer på ingen måte bruk av trønderbunaden! Da jeg svett og frustrert stod fordypet i stryking av bunadskjorter i går, hørte jeg en dame på NRK utgyte sin vrede over en uhørt styggedom: bunadsparaplyen. Denne var produsert kun for å tjene penger i bøttevis, mente hun. (At det kan være praktisk å slippe å lukte våt hund når regnskurene fester sin klamme hånd om ulla, ble ikke nevnt.)

Selv ikke her i Groruddalen har vi greid å stikke oss unna bunadspolitiets skarpe blikk. En morsk kvinnelig konstabel ble observert i disse trakter rundt klokka fem i går ettermiddag. Alltid på vakt!

["Ballad till en bra polis": Cornelis Vreeswijk, 1978]

Blåjeans

2009-05-11T20:57:00.007+02:00

"Varför får jag inte på mig dina blåjeans?"
(Kent)

Forsøkene på å handle klær fortsetter. I dag forvillet jeg meg inn på Carlings, hvor jeg ble passet opp av en kjekk, svensk ekspeditør på 25. Om de hadde sånne bukser med veldig høyt liv? Nei, det var bare så ”i fjor” – kanskje endog så 2007, må vite. Damebukser som er høye i livet, fantes ikke i butikkens sortiment, ei heller andre plagg som kunne romme min brede bak og anselige lår. I år skal det være slim fit. Mørke bukser, sier du? Nei, hvordan kunne jeg glemme at 80-tallet er tilbake? (Vår svenske venn satte for øvrig opp et fårete ansikt da jeg kunne fortelle at jeg var gammel nok til å ha opplevd snow wash-ens glansperiode. Det hadde han aldri hørt om.)

Jeg ble atter minnet om hvorfor jeg hater å prøve olabukser. Jeans i det jeg innbiller meg er min vanlige størrelse, lar seg gjerne trekke like langt opp som Livs figursydde olabukser i str. 92, dvs. til kneet. Svensken mente jeg burde prøve en herremodell, eller unisex, som han kalte det. Da ble jeg skeptisk, gitt. Mangt kan sies om mitt halvdvaske endeparti, men særlig maskulint er det definitivt ikke, og unisex-plagg har aldri tatt seg annet enn svært uheldig ut på denne kroppen.

Utrolig nok var det et par Levis-bukser som passet sånn noenlunde, og jeg fant meg selv vandrende ut av butikken med pose i hånd. Vel hjemme kunne jeg (etter å ha sneket i skapet) med forferdelse slå fast at Blåmann innehar ei olabukse i eksakt samme modell. Det har aldri slått meg at vi skulle ha samme figur, for å si det mildt, skjønt det er et fellestrekk: Skøyteløperlårene må nærmest anses som en familiesvakhet. Kanskje er det likevel ikke så overraskende at vi kan bruke samme bukser, men like plagg hos ektefeller er jo uomtvistelig et faresignal. Hva blir det neste – identiske allværsjakker?

Apropos kraftige lår: Familiesvakheten i sin grelleste, men samtidig søteste konsekvens. Det er ikke like sjarmerende hos 35-åringer, dessverre. Vi har ennå ikke forsøkt å finne olabukser som passer til denne modellen.

["Blåjeans": Kent, 1995]

Banana Co

2009-05-07T22:38:00.011+02:00

I serien ”setninger du aldri hadde trodd du skulle høre deg selv uttale (og i hvert fall ikke midt i en telefonsamtale)” bringer vi i dag følgende gullkorn: Nå tråkka jeg på bananen min.

Hva sa du, spurte kameraten i den andre enden høflig. Jeg hadde en banan i lomma, nemlig. Den var to minutter tidligere innkjøpt i resepsjonen på Elixia, perfekt gul og klar for snarlig inntak. Kombinasjonen av uvanlig lang banan og grunn, ubrukelig jakkelomme viste seg å falle uheldig ut, bokstavelig talt. Man kunne tenke seg en situasjon hvor den lange gule simpelthen deiset i bakken uten ytterligere dramatikk, og uten påviselige skader, men ikke i dag. Dette var nemlig en av de dagene. (Like etterpå mistet jeg for eksempel lånekortet fra biblioteket ut av den samme lomma. To ganger, helt uten å forstå at det var på tide å dra opp glidelåsen. Det er overflødig å nevne at kortet havnet i en vanndam den andre gangen, samtidig som himmelens sluser åpnet seg slik at jeg måtte improvisere en lunsj på en av bydelens uforholdsmessig mange lugubre kinarestauranter.)

Til orientering: Det gikk fint an å eta’n. Bananen, altså, og for så vidt lunsjen også, selv om jeg sølte karrisaus på treningsbuksa. Produserer de Banos ennå, forresten?

Bananen er her fotografert sammen med den intetanende misdeder, en lurvete Nike-sko av eldre modell. Bildet yter dessverre ikke den uheldige frukten rettferdighet – den hadde så vel ytre som indre skader, i tillegg til et høyst avslørende skoavtrykk.

["Banana Co": Radiohead, 1993]

Writing's on the Wall

2009-04-30T21:58:00.003+02:00

I gårsdagens bydelsbilag til Aftenposten kunne man lese at tagging har blitt et stort problem i vår del av byen. Det er åpenbart flere enn Ruters gode venn som har vakre og viktige ting på hjertet, altså. Eksemplene er mange. Her ble fristelsen for stor - skiltet ber jo om det. I bakgrunnen kan vi skimte Isbilens kontorlokaler, og så vel utformingen av H-en som kvaliteten på nyordet peker trolig i retning av at gjerningspersonene egentlig var ute for å tigge til seg is.

Det er ikke bare de purunge som lider av skrivekløe om dagen - også pensjonistene hamrer ivrig løs på tastaturet. Heller ikke dette har unngått Aftenpostens oppmerksomhet. A-magasinet bringer i dag en lengre reportasje om pensjonister på datakurs, under vignetten "PC-analfabeter". Undertegnedes Fader (med stor F) befinner seg lysår foran de alderstegne kursdeltakerne i artikkelen: Gjennomsnittspensjonisten har fått sin egen blogg! Etter en kort innkjøringsfase med påholdne taster er han nå i stand til å poste på egen hånd, og å legge inn bilder som tydelig illustrerer at han lever et langt mer utagerende og mangslungent liv enn sin dølle datter. Vi gratulerer!

["Writing's on the Wall": George Harrison, 1981]

Sort disippel

2009-04-23T22:12:00.005+02:00

Jeg har aldri forstått hva som er morsomt ved å ødelegge ting bare for å ødelegge. Noe av det aller mest meningsløse jeg kan tenke meg, er tagging. Gammel og tam som jeg er, greier jeg overhodet ikke å sette meg inn i gleden ved å kludre streker og uleselige symboler på vegger, busser og trikker. Er det tøft? Morsomt? Opprørsk? Samfunnskritisk? Jeg greier ikke å se det som annet enn rent hærverk. Spesielt lett å provosere er jeg dog ikke, så som regel nøyer jeg meg med å heve et øyenbryn ved synet av et nytt ”kunstverk”. I dag fôr imidlertid begge øyenbryna i været idet jeg passerte en bussholdeplass. Ja, jeg ble faktisk såpass forfjamset at jeg gikk tilbake for å fotografere fenomenet.

Her har skadeverket en tydelig agenda. Ikke bare ønsker taggeren å ramme Ruter, hvilket åpenbart må være det aller grommeste målet for enhver som tøffer seg med sprittusj og sprayboks. Også passasjerene skal tas! Her kunne man ha valgt å ramme bredt ved å køle ned rutetidene til umåtelig populære busser som 20 eller 31, men den gang ei. Taggeren ønsker å gjøre livet surt for det høyst begrensede antallet mennesker som ferdes med busslinje 58 – en lokal dagrute som grunnet lavt belegg stadig er truet med nedleggelse. Uhu, man skjelver i buksene! For riktig å understreke alvoret, signerer taggeren med et hakekors (eller vent, hvordan var det nå dette symbolet så ut igjen?) Jeg burde kanskje bli både sint og engstelig, men i stedet greier jeg ikke annet enn å undertrykke et fnis. Snakk om guttestreker! La oss håpe dette er representativt for hva dagens nynazister har å fare med.

["Sort disippel": Seigmen, 1995]

Påske

2009-04-15T22:32:00.007+02:00

Da er påsken over, og enda et gult vårtegn er å skue: Nidar-marsipan til halv pris. Jeg satt igjen med fire pølsepakker etter ferien, innkjøpt til full pris i frykt for å gå tom, og forsøker nå å overbevise meg selv om at de smaker enda bedre fordi de var grisedyre. Om dette virker, er jeg usikker på, men halvparten er i alle fall forsvunnet allerede.

Jeg var klar over at jeg har litt å slekte på når det gjelder hamstring av sjokolade. Likevel ble jeg mildt forbauset da faderen i ettermiddag stolt forkynte at han har kjøpt et helt brett med marsipanpølser. Han hevdet å ha spart nesten 500 kroner, hvilket betyr at han må ha hatt et tilsvarende utlegg. Enkel hoderegning tilsier at det trolig er snakk om 40 pakker, også kjent som 200 pølser. Selv jeg, som i de bekymringsløse studentdager spiste sju svenske mintkaker om dagen, anser dette som en oppsiktsvekkende mengde. La meg skrive det her, i klartekst og i håp om at alle får det med seg: Jeg vil ikke overta restlageret hvis (for ikke å si når) dere går lei. Vil ikke. (En del av meg vil det selvfølgelig mer enn gjerne, men den er for øyeblikket brakt til taushet med kakao og kokesjokolade.)

... og egentlig vil vi jo slett ikke spise noe som kaller seg "påske marsipan" - fnys.

["Påske": Lillebjørn Nilsen, 1974]

Back to the 80s

2009-03-31T22:32:00.012+02:00

Et like sikkert vårtegn som hestehoven er trangen til å fornye garderoben. Dette har dessverre vist seg vanskelig i år, da sesongens farger i butikkene for en stor del spenner fra hestehovgult til ymse avarter av oransje. 80-tallet er tilbake nok en gang, med sine "friske" farger og uformelige snitt. At jeg har et anstrengt forhold til rosa, er en kjent sak. Overdosen fra fjortisperioden (som bl.a. innbefattet kamera, kassettspiller, slalåmski, sko, dunjakke og skinnjakke) fungerer fortsatt som vaksine 20 år etter. Mindre kjent er det kanskje at jeg i min pure ungdom også pleiet omgang med fargetoner som lakserosa, fersken, aprikos, selvlysende oransje og sitrongult. Grøss og gru. Jeg er virkelig ikke klar for et nytt møte med disse sjatteringene.

Jeg kler det overhodet ikke, som den autentiske illustrasjonen fra 1989 så smertelig viser. (Noen vil kanskje innvende at fargevalget er det minste problemet med dette bildet, men det normale fotografiet i serien er dessverre forsvunnet. Jeg var ikke alene om å se slik ut, men den øvrige familie er klipt bort i frykt for injuriesøksmål.) At den sommergylne hudtonen for lengst har måttet skygge banenvike til fordel for et kronisk preg av skummet kultur, gjør jo ikke saken bedre.

Heldigvis fantes det en butikk som kunne by på de rette fargene - for ikke å si den rette fargen. Billig ble det ikke, men jeg ble i alle fall ny. Ironisk nok måtte jeg allikevel kjøpe gule klær til slutt - til Liv, i anledning barnehagens såkalte gul-fest. For riktig å gni det inn valgte jeg en kjole med Hello Kitty-motiv - nok et spøkelse fra det glade 80-tall.

["Back to the 80s": Tramteatret, 1980]

Vårsøg

2009-03-19T13:34:00.006+01:00

Så kokende varm ble vår stue
at husets litt solredde frue
brøt ut fra sitt bur
og la ut på tur.
Er våren her? Hun droppet lue.

Det var ingen grunn til å grue!
Bak snøfonna kunne hun skue
en søt liten sak,
så trassig og rak:
et lysende gult bustehue.

["Vårsøg": Hans Hyldbakk/Henning Sommerro, 1945/1980]

Fall At Your Feet

2009-03-16T21:44:00.002+01:00

Selv om jula varer helt til påske, er det vel ikke helt sesong for luciafeiring nå. Dette lille klippet fra barnehagens luciafest fortjener likevel et publikum, synes jeg. Det må understrekes at ingen ble kom til skade under innspillingen. Legg særlig merke til armbevegelsene til den unge mannen i blå skjorte.

["Fall At Your Feet": Crowded House, 1991]

A Day In The Life

2009-03-11T21:46:00.004+01:00

Ammetåka ligger stadig tett, og mye av dagen dreier seg om å komme ulvehungeren i forkjøpet. Det er forstemmende å bevitne hvor stor del av den mentale kapasiteten som kan gå med i tilberedelsen av en serie enkle måltider. Jeg koker ofte et egg til min første eller andre lunsj, hvilket utgjør et betydelig høydepunkt i tilværelsen. Her er loggen fra dagens forsøk på å gjøre nettopp dette:

11.50: Man blir sikkert sulten snart; det er vel best å koke seg et egg. *fyller en kjele med vann*
11.51: ~hjernedødt øyeblikk avdekket idet eggekartong tas ut av kjøleskap~: Det var sant, jeg oppdaget jo i går at det var en sprekk i skallet på det siste egget. Da må det bli eggerøre. *slår ut vannet, skrur på en kokeplate og setter (mot bedre vitende) på ei stekepanne*
12.16: ~hjernedødt øyeblikk avdekket under sjokoladeespedisjon til kjøkkenet~: Heisan, her står det visst ei stekepanne og godgjør seg! Det var sant, jeg skulle jo lage eggerøre av det siste egget. *legger smør i panna*
12.18: ~hjernedødt øyeblikk avdekket i forsøket på å lage eggerøre~: *knekker egget direkte i panna*. Ja ja, speilegg er jo heller ikke så verst.
12.19: Plomma går i stykker.
12.22 *fortærer det første egenstekte speilegget på sikkert 10 år*
14.08: ~hjernedødt øyeblikk avdekket på jakt etter lunsj nummer 2~: Hvorfor i alle dager er den kokeplata så varm, da? *slår den av*

Sånn går nu dagan. Og enda har ingenting tatt fyr! Noen ganger er lykken bedre enn forstanden.

["A Day In The Life": the Beatles, 1967]

Feil igjen

2009-03-06T09:56:00.005+01:00

Utstyrt med handleliste og baby la Blåmann i vei til butikken, mens mor kunne slange seg på sofaen med ei bok. Juhu! Han kom tilbake og erklærte fornøyd at han hadde husket alt som stod på lista. Og så hadde han jo oppdaget den frekkheten jeg hadde lagt inn, knegget han – men han tok det med godt humør, altså. Hæ? Jeg hadde (til en forandring, kanskje) slett ikke forsøkt å være uforskammet, bare gjennomtenkt og seriøs. Hadde han fått med seg deoen jeg med detaljerte spesifikasjoner hadde bestilt, da? Å nei da. I stedet dukket denne opp i handleposen:

Det stod jo slett ikke ”Deo” her, hevdet Blåmann, det stod ”Deg”. Følgelig kjøpte den stakkars lydige mannen seg ny såpe. Etter å ha gransket handlelista på nytt, er jeg tilbøyelig til å være enig i at jeg ikke var helt heldig med den o-en. Jeg ser også det injurierende potensialet i den aktuelle linja:

Vel, vel – etter dagens handletur kommer vi til å være de heldige eiere av både ny deo og nytt såpestykke. Forhåpentligvis vil de andre gladelig gjøre plass til oss på hyttetur i helga.

[”Feil igjen”: Jokke & Valentinerne, 1994]

Falling Down

2009-03-01T22:53:00.005+01:00

At brødskiver helst faller i gulvet med smørsida ned, er jo gammelt nytt. I vår kaotiske leilighet, som begynner å bli altfor liten i tillegg til å være bebodd av klønete rotekopper, skjer det daglig at ting mistes eller raser ut av overfylte skap og lander på de underligste steder. En dag jeg skulle plugge i vannkokeren, falt støpselet til lyset over komfyren ut(!) – og rett ned i ei mugge med blåbærsaft. Da jeg skulle ta på meg brillene i morges, skled et sølvkjede ned fra baderomshylla og forsvant ned i sluket på badet (som for øvrig kan skimtes på dagens illustrasjon). At en kornmokjeks jeg mistet i gulvet i går, etterlot seg to kvadratiske smøravtrykk på parketten, er jo knapt verd å nevne i denne sammenheng.

Vi begynner også å bli vant til at gjenstander faller i do. Bare det siste halve året kan jeg erindre å ha sett både en tannbørste, en rull med tanntråd, tre hårspenner, en kam og 3-4 tuber med kremer i bunnen av skåla. Dette skyldes delvis at badet er så mikroskopisk at gjenstander som faller fra et hvilket som helst punkt i rommet, teoretisk sett kan gå rett i dass. Dessverre må nok også menneskelig svikt bære en del av ansvaret. Forleden hadde noen plassert en matchbox-bil oppå dolokket, av alle steder. (Den mistenkte er anonymisert av hensyn til vedkommendes lave alder.) Det viste seg at en slik bil så vel i teori som praksis er i stand til å falle ned bak et lukket dolokk. Resultatet må kunne kalles en typisk rukeparkering.*

* Blomst til Blåmann for et dritfestlig ordspill.

["Falling Down": Oasis, 2008]

Avismannen

2009-02-25T10:21:00.006+01:00

Jeg kan godt forstå at mange avisbud hater jobben sin. Det gjorde jeg også, den sommermåneden jeg tråkket opp kommunens bratteste bakker på min brors gamle sykkel. Likevel la jeg jo min ære i å holde avisene hele og tørre, og ikke minst å plassere dem i de rette postkassene. Det er åpenbart at Aftenposten har problemer med rekrutteringen til avisruta vår, for det er nye bud nesten hver dag. Ting kan tyde på at det skorter litt på yrkesstoltheten hos enkelte:

Jeg skal vel egentlig ikke klage (og gjorde det heller ikke), for i motsetning til naboen fikk vi i det minste avisen opp på avsatsen foran døra. (Dessuten avslører jo bildet at det ikke bare er avisbudene som roter i oppgangen vår. Den observante leser vil kanskje legge merke til ei venkjent linselus i tillegg til haugen med sko og klær. Denne utilbørlige praksisen fikk seg for øvrig et skudd for baugen da Blåmanns jobbsko rett og slett ble stjålet en torsdag i februar.)

["Avismannen": de Lillos, 1987]

You Can't Do That

2009-02-13T23:01:00.004+01:00

Jeg har alltid vært av typen som gir opp på flekken hvis jeg støter på noe jeg ikke mestrer fra første stund. Følgelig ble jeg aldri sprinter, kulestøter, førskolelærer eller finsnekker, for å nevne noe. Feig som jeg er tar jeg ikke umiddelbar motgang som en utfordring, men sniker meg heller unna så fort de langsomme beina kan bære meg.

Nå når jeg går hjemme i permisjon, slår det meg at jeg i grunnen nesten bare holder på med ting jeg tradisjonelt sett virkelig ikke er flink til. Barnetekke hadde jeg aldri, og noen stor kokk var jeg ikke, ifølge heimkunnskapslæreren. (Denne dama gjorde seg for øvrig skyldig i et grovt yrkesetisk overtramp som jeg aldri har glemt. En gang hun traff min venninne kurvfletterens far på butikken, beklaget hun seg høylytt over min og venninnas elendige innsats på kjøkkenet. Høh!) Nå går jeg hjemme og steller barn og lager middag. Når jeg på toppen av det hele har begynt å sy, er vel snart begeret fullt. For riktig å gni det inn, har jeg faktisk gjort det jeg truet med: Jeg har opprettet en syblogg, Blutøy. Det er lov til å dåne. Og ja, det blir omtrent som om Eddie the Eagle skulle skrive bok om stilhoppingens hemmeligheter. Nå gjenstår det å se om selv blinde ørner kan finne korn - du finner en kobling til Blutøy til høyre i vinduet. Med dette skal hovedbloggen forhåpentligvis slutte å handle om at Elinblu gjør ting hun ikke kan, så jeg skal spare dere for lukeparkeringen.

["You Can't Do That": the Beatles, 1964]

(Let Me Be Your) Teddy Bear

2009-02-03T14:39:00.007+01:00

Jeg har alltid vært en godtegris, men det har aldri vært så galt som når jeg ammer. Kroppen formelig skriker etter sjokolade. Det er noen som sier at hvis du først må ha søtt, er gelefigurer og skumgodt et fint alternativ. Ikke er det like fett som ren sjokolade, og så skal visst søtbehovet bli dekket raskere fordi man blir fort ”mett” (les: kvalm) av skummet. Jeg konverterte derfor fra M og nonstop til bamsemums her i høst – en type sjokolade jeg aldri egentlig har vært særlig glad i. Dette kunne det vel ikke gå an å spise større mengder av uten å bli riktig uvel? En medvirkende årsak til valget var at Liv så smått har fått smake sjokoladens gleder, i form av et par bamsemums på lørdagene. Man vil jo sitt eget barns beste, så det er tryggest å alltid ha en pose i hus. Snakk om å gjøre seg selv en bjørnetjeneste!

Dessverre kan den seiglivede myten om at bamsemums i hopetall er kvalmende, herved avlives. De sleipe små bjørnene er noen seige jævler. ”Se så søt jeg er,” piper det stadig fra posen, og vips, så har man spist et dusin. Minst. Etter jul har jeg lurt på om det er på tide å trappe ned. Liv spiser én eller to på lørdagen, som sagt. Blåmann har tatt til fornuft og gått over til appelsiner, så da faller det veldig mye på meg. I går var det så kaldt at jeg ikke gadd å handle, og slik oppstod den første mumsfrie dagen på denne siden av nyttår. (Et smart triks for å trappe ned sjokoladeinntaket, er for øvrig å bare kjøpe inn vond, veldig mørk sjokolade. Etter tre ruter er man kvalm.)

Det var med litt blandede følelser jeg gikk på butikken i dag. Ville jeg klare å stå imot, eller gikk det som det måtte gå? Jeg nærmet meg godtehylla med gelé i beina. Bamsene brummet mot meg fra sin beskjedne plass nederst på hylla, men de virket noe mindre unnselige enn til vanlig. Hyllekanten var da brått så fargerik..? Selv om optikeren nylig konstaterte at linsene mine er for svake, hadde jeg ingen problemer med å skjønne hva som stod på. Det må være skjebnen. Og så gikk det jo som det måtte gå – men jeg nøyde meg med to poser, da.

En skal ikke slanke skinnet før bjørnene tar slutt, eller hva det nå heter.

[”(Let Me Be Your) Teddy Bear”: Elvis Presley, 1957]

As Good As New

2009-01-31T21:19:00.006+01:00

Nå er jeg er redd jeg har fått en liten dråpe blod på tann. Etter at kjolen til Liv ble ferdig, reiste jeg ned til Grønland og betalte i dyre dommer for ullstoff til nye prosjekter. På toppen av lengre tids babyrelatert søvnunderskudd har jeg siden begynt å ligge våken om nettene og tenke på farger, snitt og krøll i undertråden. Folk har begynt å mobbe meg med at jeg er stoffavhengig, og kanskje er jeg faktisk i faresonen.

Jeg lover at dette ikke skal utarte til en håndarbeidsblogg – Gud forby! (Det at jeg ser meg nødt til å skrive en slik setning, er i seg selv både sjokkerende og urovekkende.) La meg likevel dele en liten sak til før jeg eventuelt oppretter en egen underavdeling av bloggen. Jeg har begynt på en ny kjole, og var litt misfornøyd med lillafargen på blomsterdekorasjonen. Den skulle vært noen hakk mer rosa. Selvfølgelig er jeg for utålmodig og gjerrig til å vente til mandag og sløse bort mer penger i en stoffbutikk, så jeg prøvde en annen utvei.

Turen gikk atter til Europris. Kanskje hadde de noen fleecevotter, ei lue eller ett eller annet som kunne klippes opp? Den våkne leser vil ha merket seg at jeg har en forkjærlighet for Europris, skjønt det skal ikke fornektes at de har mange varer som best kan klassifiseres som søppel. Gjenstander i restekurver vil jo være særlig utsatt for et slikt stempel, men det stoppet ikke den stoffavhengige. Jeg har nylig blitt klar over at det finnes et skjerfliknende plagg som heter buff, og et eksemplar av denne arten materialiserte seg på bunnen av restekurven. I fleece – og perfekt farge, hurra! Gjenstanden var ikke merket med pris, men jeg betalte de ønskede 15 kronene med et smil. Dette var jo nesten for godt til å være sant.

Først da jeg kom hjem, innså jeg at plagget trolig var feilplassert i butikken. Her var det nemlig noe muffens (for ikke å si buffens). Som nevnt manglet plagget merkelapp, og det viste seg å ha noen umiskjennelige brettemerker som peker i retning av at den har foldet seg nedover en vilt fremmed hals. At buffen lukter svakt av parfyme, gjør ikke saken bedre. Antakelig skulle den ikke ha ligget i restekurven, men i kassen for gjenglemt tøy. Det legger en liten demper på fryden, men bare såvidt. Redesign er jo i tiden.

Så god som ny. Den gjerrige får så buffen passer.

[“As Good As New”: ABBA, 1978]

The Miracle

2009-01-28T11:42:00.006+01:00

Ektemenn leser ting som er skrevet med liten skrift i konas blogg, viser det seg. Følgelig har jeg i en drøy måned vært innehaver av en symaskin. Du snakker om å kaste perler for svin, vil nok de fleste som virkelig kjenner meg innvende. Ikke minst ville mine tidligere formingslærere grøsse ved tanken. I skoleåra var jeg en liten katastrofe på alt som hadde med håndarbeid å gjøre. Det eneste barneskoleproduktet jeg har en erindring om, er et par røde grytekluter som var heklet så stramt, svett og nervøst at de fremstod som tovede. Etter at resten av gruppa hadde gått over til sløyden, måtte jeg i flere uker gå kanossagang tilbake til tekstilen for å hekle videre. På sløyden ble venninna mi og jeg satt til å flette blomsterpotter mens de andre tryllet fram krakker og skap. Bedre gikk det ikke på ungdomsskolen. Merkelig nok greide jeg å kare til meg en M i tekstil, men metallsløyden sørget for mitt livs eneste G i boka. G! Det skal dog sies at om det er et ungdomsskoletraume jeg virkelig ikke har lidd under seinere, er det min manglende evne til å fullføre stygge og formålsløse messingboller. Den estetiske selvtilliten, derimot, fikk seg en varig knekk.

Jeg har lenge hatt lyst til å kanøfle alle som tryller fram de lekreste kjoler for så å skrike opp om hvor latterlig enkelt det er. Så lett som en plett; dette kan alle klare, liksom. Særlig. Etter å ha skult nervøst på den elegante, digitale symaskina i tre uker tok jeg meg sammen. Fleecepledd ble innkjøpt på Europris, og jeg tegnet og klippet mønster med utgangspunkt i en av Livs kjoler. Takket være en baby som ikke legger seg har det tatt sin tid, men langsomt innså jeg at det faktisk var mulig. Med bruksanvisning og kyndige nettvenner i ryggen har jeg sydd en kjole. Voila! Det var virkelig enkelt, altså. Dette er noe alle kan få til. (Ikke minst du, kjære venninne med de flettede blomsterpottene! Du fikk jo til og med M, gjorde du ikke?)

Det er faktisk et mirakel, dette - intet mindre enn et mirakel.

["The Miracle": Queen, 1989]

A Reminder

2008-12-04T13:11:00.004+01:00

Kjære Elinblu!

Jeg vet at du bare lærer av å skrive ned ting, derav dette brevet. Du må skrinlegge den naive troen på at du til enhver tid husker hvilke presumptivt evigvarende og lite brukte matvarer du er tom for. Det gjør du nemlig ikke. Da posen med natron ble tømt for et par måneder siden, skulle du ha skrevet det opp og kjøpt ny med det samme. Så ofte baker du tross alt ikke gulrotkake, og du må ikke glemme at hukommelsen din dessuten er sterkt svekket av ammetåke. Hadde du vært litt lurere, ville du ha sluppet å stå opprådd klokka 22 en tirsdagskveld i desember med eggedosisen din (laget av egg du hadde kjøpt på kiosken klokka 21.45).

Som du kanskje vagt kan erindre, avdekket tirsdagens bakeseanse at også boksen med vaniljesukker straks er tom. (Nå skulle en kanskje tro at Elinblu baker veldig mye ettersom hun har klart å tømme en stor boks med et evigvarende produkt, men det er ikke tilfelle. Hun har en slem tendens til å putte like mye vaniljesukker i munnen som i baksten.) Jeg sender deg dette brevet i håp om at du vil huske å kjøpe vaniljesukker, natron og hønsebuljong når du går på Rimi om et par timers tid.

Vennlig hilsen Elinblu

["A Reminder": Radiohead, 1997]

The Times They Are a-Changin'

2008-11-27T14:20:00.004+01:00

Som barn hadde jeg en pappeske som jeg virkelig hegnet om, merket ”glassting”. Den rommet hovedsakelig husgeråd som jeg hadde fått og lagret med tanke på en fjern og lokkende voksentilværelse. Gjenstandene ble jevnlig pakket ut og beundret, og da jeg flyttet hjemmefra i 1993 ble en del av dem tatt i bruk. Dette gjaldt bl.a. en brun kopp som var såpass stygg at den kun ble anvendt til å skille egg i.

Det er først i år jeg virkelig har fått børstet støv av de aller fineste glasstingene, i og med at mitt eldste barn nå er stort nok til å kunne betros et ordentlig glass. Det gjeveste i samlingen er, i likhet med brorparten av eskens innhold, vunnet på bingo i Trysil tidlig på 80-tallet. For å være presis: På selve bingoen vant man stort sett bare kaffe, men man kunne gjøre store kupp på pausespillet ”tjuge-ett”. Her er det fineste glasset fotografert i sitt rette element:

Jeg føler meg ganske trygg på at de ikke lager sånt lenger. Ikke nok med at hunden røyker – den røyker sigar, faktisk. I våre dager ville nok så vel barne- som dyrevernere ha skreket opp i vantro og affekt.

(For øvrig ser jeg først nå at husets yngste har sneket seg med på bildet. Det spørs om han får oppleve å drikke av glasset med den dekadente hunden, all den tid oppvaskmaskina allerede har gjort kål på ett av glassene i samlingen.)

["The Times They Are a-Changin'": Bob Dylan, 1964]

My Mama Said

2008-11-20T22:26:00.003+01:00

"Nå lar du sykkelen stå i kveld," formante mamma da hun reiste hjem i kveldinga. "Ta deg heller en joggetur!" Hun siktet formodentlig til det faktum at det er nullføre med fare for såpeglatte partier, og fallhøyden er jo mindre for en jogger enn en syklist, ikke minst med det lusne tempoet jeg klarer å oppvise for tida.

Etter å ha gitt sin datter dette velmente råd, satte dama seg bak rattet og kjørte hjem på sommerdekk. Som den lydige datter jeg er, var jeg et par timer seinere å finne ute på hålka med joggesko på beina. Det mamma ikke hadde tatt høyde for, var at jeg klokka 22.03, på et mørkt og øde sted flere titalls meter unna nærmeste hus, skulle påtreffe en røslig mannsperson som stod med buksa nede og utstyret i hendene. Det er ikke til å komme fra at fluktmulighetene hadde vært betraktelig større på to hjul enn til fots med et noe rustent understell, kjære mor! Å rådgi sine barn er sannelig ikke lett.

Da var det enda godt at den mørkkledte mannen bare stod og slo lens, og sannsynligvis var vel så skremt av vårt møte som den langsomme joggeren.

["My Mama Said": ABBA, 1974]

Klomse

2008-11-14T12:39:00.003+01:00

Jeg er dypt misunnelig på alle som kan sy. Dette er absolutt noe jeg burde kunne, jeg som er så glad i skjørt og kjoler med alskens dilldall på. Tenk å kunne sy sine egne klær! Dessverre blir jeg svett bare ved tanken på å ta i en symaskin, og barndomsminner om krøll på undertråden vender tilbake med full tyngde. Det ble alltid krøll på undertråden, og det er bare å innrømme at jeg var ute av stand til å sy en rett søm.

En kort periode midt på 90-tallet fikk vi låne svigermors reisesymaskin, og jeg gjorde et spedt forsøk på å foredle gamle ”kunster”. Faktisk sydde jeg en liten duk, husker jeg. Dette var mulig kun fordi det på denne tiden var moderne med koselig, rutete stoff i sterke farger. Takket være rutene greide jeg nesten å sy rett fram, men det ble med den duken. De grønnrutete kjøkkengardinene måtte overlates til mannen.

Siden har jeg begrenset meg til å legge opp bukser, hvilket dessverre er en evig aktuell syssel når man er 1,60 høy. (Dette er unektelig en medvirkende årsak til min begeistring for skjørt og kjoler med dilldall.) Jeg legger opp for hånd, og spesielt pent blir det dessverre aldri. I forrige uke var det ei svart bukse som måtte til pers. Jeg rigget meg til i sofakroken med nål, svart trådsnelle og sedvanlig klønete fingre. Etterpå oppdaget jeg at sømmen ble enda styggere enn den pleier, men ja ja – det var jo svart på svart, så det ville nok ikke synes.

Dagen etter fikk jeg den tvilsomme glede av å beskue mitt verk i fullt dagslys. Tråden jeg hadde brukt var ikke svart, men mosegrønn. Grønn! Jeg ble så oppgitt at jeg arkiverte hele buksa på et sted som jeg nå har fortrengt. Enten må jeg investere i sterkere lyspærer eller nye linser – eller rett og slett overlate absolutt alt av sømarbeid til noen som faktisk kan det. Hrmf. Eller kanskje man skulle ønske seg symaskin til jul..?

[”Klomse”: Knutsen & Ludvigsen, 1980]

Paint

2008-11-12T21:53:00.008+01:00

Da jeg stakk snuten ut i oppgangen i formiddag, ble jeg møtt av følgende syn:

Akkurat, ja. Ny malt? Vi har ikke fått ølbryggere i hus, har vi vel? Det skjærer meg i øynene. Jeg skjønner at ikke alle kan være like manisk opptatt av språk, men det får da være grenser. Bør man ikke i det minste kunne tilegne seg de mest basale ordene som er knyttet til ens eget yrkesfelt? (Til den rørleggeren som la igjen en lapp hos meg i 1999: Nei, jeg har enda ikke kommet over at du hadde gjort noe arbeid på en komm.) Det er vel ikke så mange ord en maler bruker i skriftlig norsk til daglig? Her har firmaet endatil gjort seg flid med å skrive ut oppslaget i farger, og sikkert trykket det opp i hundrevis av eksemplarer.

Når jeg først er i det sure hjørnet, kan jeg godt fremlegge enda en klage til malerne. Vel nede i kjelleren brakte jeg i erfaring at døra til kjellerboden også var ny malt, og jeg hadde et svare strev med å få barnevogna uskadd ut. Det hadde unektelig vært en fordel om dere unnlot å male dør hånd taket også.

["Paint": Roxette, 1988]

World Leader Pretend

2008-11-08T22:46:00.008+01:00

Det har ikke gått upåaktet hen her i huset at verdens mektigste mann er i ferd med å byttes ut, heller ikke hos den yngre garde. For flere måneder siden lærte Liv (2) seg å gjenkjenne Obama på bilder og si navnet hans, til vår stolthet. (Det skal dog innrømmes at hun lenge sa Obamas, ettersom vi med skam å melde pleide å synge ”Obamas i pyjamas” fritt etter den enerverende banan-TV-serien). Etter en stund gikk det opp for oss at hun dessverre ikke var helt stø på dette feltet. En søndag med overføring fra eliteserien i fotball innså vi at hun faktisk tolker ordet Obama som en samlebetegnelse på alle menn av afrikansk opphav. ”Der er Obama! Obama sparker ballen! Obama har møkkete body!” Etter valgseieren viste Dagsrevyen bilder fra feiringen blant Obamas slektninger i Kenya, og da gikk øynene til jenta helt i kryss. ”Der er Obama, der er Obama, der er Obama ...” Misforståelsen er jo pinlig ukorrekt, men vi greier ikke annet enn å fnise hjelpeløst.

Da vi skulle kjøre til barnehagen en dag denne uka, lå det en avis med bilde av USAs kommende president på dørmatta til naboen. ”Det er Ragnhilds Obama,” slo Liv fast. Det stemte jo på et vis, og jeg tenkte at hun kanskje endelig begynte å skjønne at Obama var én mann. Jeg svevde ikke lenge i den villfarelsen. Idet vi hadde satt oss i bilen og skulle dra av sted, kom bussen kjørende. ”Obama kjører bussen i dag,” kom det fra baksetet. Tips til hvordan vi kan komme oss ut av dette før det oppstår penible situasjoner i full offentlighet, tas imot med takk.

["World Leader Pretend": REM, 1988]

I Love to Hate You

2008-11-05T20:27:00.004+01:00

Gjerrig og glad i småhandling som jeg er, har jeg alltid vært svak for butikker som Nille og Europris. Visst har de mye ræl, men det er også artige ting å finne, og lave priser gjør jo handelen til en fest. Jeg vet ikke om det er tilfeldig at to av de største Nille-butikkene jeg noen gang har sett befinner seg henholdsvis der jeg vokste opp og der jeg bor nå. Kanskje er det en opphopning av folk med samme handlepreferanser på disse stedene, slik at lønnsomheten når uante høyder og butikkene stadig kan utvide.

De siste ukene har jeg innsett at Europris er et sted jeg elsker å hate. Det nærmer seg jul med stormskritt, i alle fall ifølge utvalget i butikkene. Dessverre medfører dette også at Europris for lengst har tatt inn verdens to gjeveste og mest usunne produkter: den obskure tyske mintsjokoladen og Nyåkers pepperkaker. Da jeg oppdaget dette, ble jeg så glad at jeg kunne grine, samtidig som jeg bannet inni meg. Må dere gjøre dette mot meg hver jul, Europris?

Selvfølgelig ligger vår lokale Europris vegg i vegg med matbutikken som jeg frekventerer omtrent daglig, og jeg trekkes mot den som en hissig veps mot et saftglass. Jeg får hjerteklapp, og tennene løper i vann bare ved synet av den simple grønne logoen. Deretter forsøker jeg å fortelle meg selv at jeg går innom bare for å forsikre meg om at verken sjokoladen eller pepperkakene er på vei til å bli utsolgt. Når jeg ser at begge deler fortsatt er å finne i meterhøye stabler, blir jeg så glad at jeg kjøper inn et nytt tilskudd til lageret. Etterpå, idet jeg river opp pakningene og gomler i vei allerede før jeg kommer hjem fra handleturen, overmannes jeg av dårlig samvittighet. Samtidig som jeg elsker Europris for at de fører favorittvarene mine, kjenner jeg en særegen og urimelig aggresjon mot den sakesløse butikken. Jeg er så fortørnet som man bare kan greie å bli når man innerst inne vet at det er seg sjøl man er sint på. Hvorfor er jeg så svak?

Vi skriver knapt november, og jeg har allerede satt til livs kilosvis med usunn materie. Hvor skal dette ende?

["I Love to Hate You": Erasure, 1991]

Birthday

2008-10-27T10:18:00.003+01:00

Vi gjesper og jubler litt trøtt i
et hus med et ørlite knøtt i.
"Nå fyller jeg to,"
sa jenta og lo,
"mens mamma er halvveis til søtti".

Dessverre viste det seg umulig å ta et pent bilde av dagens to jubilanter.

["Birthday": Blur, 1991]

The World is Full of Crashing Bores

2008-10-25T22:19:00.015+02:00

Ett eller annet sted i Bjerke bydel har jeg trolig en tvillingsjel. Etter eselørene å dømme er det mange som har lånt det lokale bibliotekets utgave av den ubetalelige Are Kalvø-boka Absolutt Oslo før meg. Den litterære preferansen alene er ikke tilstrekkelig for å oppnå tvillingsjel-stempelet; her snakker vi om en smalere og mer ufordragelig egenskap: pedanteriet.

Jeg er født med et lærergen som medfører at det klør i fingrene når jeg ser stavefeil. Særlig gir det en perfid glede å kunne påpeke feil hos folk som definitivt burde vite bedre. Feil i uformelle skriverier bryr meg lite, men bøker bør ha en viss standard. Som hovedfagsstudent i nordisk gjennomgikk jeg min storhetstid som smålig pedant. Jeg ble så irritert over alle språkfeilene i en av pensumbøkene at jeg følte meg kallet til å ta affære. Etter overstått eksamen gikk jeg til det drastiske skritt å lese hele boka én gang til, utstyrt med hissigrød penn. Jeg tok meg deretter bryet med å føre alle feilene inn i Word og sende lista av gårde til forlaget. Resultatet av anstrengelsene kan jeg med en blanding av stolthet og skam vise fram her. Jeg formoder at professor Tønnessons endringsforslag var av en, kremt, mer vitenskapelig art. Takksigelsene var for øvrig ledsaget av en bunke bøker om sykepleie og pedagogikk.

Med årene har hangen til utidige rettelser heldigvis fortatt seg; nå nøyer jeg meg stort sett med å heve et øyenbryn og lese videre når jeg oppdager en feil. Likevel er jeg redd rødblyanten fortsatt ligger i blodet. I alle fall kjente jeg en stille fryd - ja, jeg ble nærmest litt rørt - da jeg bladde om til side 52 i nevnte verk av den ellers så stilsikre Kalvø. Under en like graverende som klassisk og-/å-feil skimtet jeg et merke. En oppmerksom leser har sett det samme som meg. Det er vi sikkert ikke alene om, fryden min skriver seg fra det faktum at vedkommende også har sett seg nødt til til å gi oppdagelsen et fysisk uttrykk. Respekten for så vel forfatter som bibliotekets eiendom har trolig hindret pedanten i å ta frem den røde kulepennen. I stedet har han tydd til den beskjedne norske gråblyanten og satt en diskret strek under den malplasserte konjunksjonen. Tilsvarende blyantstreker er å finne et par-tre andre steder i boka. Trolig ville bokpremien fra forlaget være morsommere her enn tilfellet var i 1997, men det får vi aldri vite. Jeg har sluttet å sende inn feillister. Likevel er det godt å vite at man ikke er alene om slike smålige tilbøyeligheter.

["The World is Full of Crashing Bores": Morrissey, 2004]

This Boy

2008-10-20T15:42:00.010+02:00

Mandag den 22. september klokka 07.40 fikk Blåmann og jeg en fin liten gutt! Han var 2,4 kilo tung, 45 cm lang og målte 33 cm rundt hodet. Lillebror kom helt av seg selv i svangerskapsuke 34, og har heldigvis vist seg å være frisk og sterk trass i den brå ankomsten. Vi kom hjem fra sykehuset etter åtte dager. Amminga går som en lek, storesøster er stolt som ei høne, og Lillebror har nå passert 3 kg. Foreløpig utviser han et noe roligere gemytt enn resten av familien. Takket være en mild gulsott kan han også skryte av en friskere og mer gyllen hudtone enn sine nærmeste slektninger, men ellers er han sin far opp av dage.

Velkommen til verden, gutten vår!

["This Boy": the Beatles, 1963]

Nausea

2008-09-10T22:12:00.000+02:00

Makrell i tomat burde vært forbudt. Både tomater og fisk er jo godt, som oftest også i kombinasjon, men det er noe helt eget og dypt kvalmende ved dette produktet. At styggedommen setter feil lukt og feil farge på klær til evig tid, er så sin sak. Da er det nesten verre med den snikende uhyggen som den røde gørra sprer rundt seg i hverdagen.

Jeg mener selv å inneha en fremragende luktesans. Da jeg nærmet meg kjøkkenbenken i går kveld, været jeg straks at mannen hadde vært ute med den forhatte blikkboksen igjen. Jeg gransket brødfjøla nøye og speidet etter en kniv eller asjett med den fryktede røde nyansen, men fant ingenting mistenkelig. Det eneste som lå der, var en syltetøybefengt kniv som jeg hadde brukt til min nybakte rullekake. Mitt ærend var nå å dele nevnte kake i to før jeg pakket den inn, og som tenkt, så gjort.

For sent innså jeg at den komplekse rødtonen på kniven umulig kunne skrive seg fra bringebærsyltetøy alene. Ganske riktig: Mannen hadde brukt kniven til å smøre tjukt på med makrell i tomat. Stanken var umiskjennelig. Fiskekake, faktisk – i begrepets grelleste og mest skrekkfilmaktige forstand. I panikk rev jeg til meg en ren kniv og skavet vekk den ytterste, infiserte biten av hver kakehalvdel, samtidig som jeg høylytt utgjøt skjellsord.

Da jeg siden oppdaget at mannen hadde kastet blikkboksen i papiravfallet, slik at jeg måtte berøre boksen for å flytte på den, var begeret fullt. I alle fall trodde jeg det inntil jeg oppdaget at boksen langt fra var tom, og at fingrene mine var alvorlig besmittet. Da rant det over for meg, i den grad at jeg (og dette må den senere tids kutt i sjokoladeinntaket bære deler av ansvaret for) faktisk spiste de infiserte kakebitene.

[”Nausea”: Beck, 2006]

The Two of Us

2008-08-08T11:08:00.006+02:00

Tenk, ti år har gått! Det blir flere.
En tiårsdag må man markere!
Nå tar vi et fly
til vår barteby,
og dere kan godt gratulere.

Tusen takk for de 10 første årene i ektestanden, min kjære mann!

08.08.98

["The Two of Us": Suede, 1994]

Brush Away

2008-07-31T11:27:00.012+02:00

Jeg har kjøpt meg ny tannbørste. Egentlig synes jeg designjippoer rundt hverdagslige varer er noe stort tull, men jeg må innrømme å ha kjøpt både designbind og designbleier det siste året. Da var det kanskje ikke annet å vente enn at jeg falt for en lekker, lysegrønn tannbørste med blomster på, merket "Individual". "Vi pusser tennene ulikt, og alle har vi særegen smak og forskjellige preferanser når det gjelder tannbørster”, skriver Jordan på sine hjemmesider. Joda, joda.

Først da jeg skulle ta det nye vidunderet ut av pakka i går kveld, oppdaget jeg at jeg hadde kjøpt en tannbørste i størrelse Large. Her er det åpenbart snakk om individualitet på alle plan. Vel er jeg relativt stor i kjeften, men jeg kjente straks at dette ble helt feil. Da jeg grep om skaftet, følte jeg meg omtrent som Liv når hun tasser rundt i pappas sko, og selve busta syntes å være dimensjonert for hestetenner. Jeg kjente brått motvilje mot hele den blomsterprydede plastsaken som jeg hadde vært så fornøyd med. Hvor ille det var, skjønte jeg først idet jeg skulle plassere børsten i tannbørstestativet. Den skyter opp som ugress, og skraper taket i baderomsskapet. Dette går jo rett og slett ikke.

Hadde det ikke vært for at husstanden for øyeblikket innehar hele seks* eksemplarer av arten, ville ugresset straks ha blitt degradert til oppvaskbørste. Takke meg til en pen bukett børster av enkleste slag framfor ugress som tror det er noe.

* Sommerens kunstneriske utskeielse bestod i å fremføre en nyskrevet versjon av Bohemian Rhapsody i et vennebryllup, og Blåmann syntes oppvaskbørster til herrene i vennekoret var et godt alternativ til luftgitar.

["Brush Away": Alice in Chains, 1995]

Sugar, Sugar

2008-06-26T09:57:00.003+02:00

Å være henfallen til sjokolade er ikke flaut. Det er en last man deler med svært mange andre – sågar tilhengere av Fedup Lindbergs filosofi koser seg jo i svake stunder med en liten bit 97 % sjokolade. Når det gjelder søtsaker, har jeg andre svakheter som i mindre grad tåler dagens lys. At jeg antakelig er den eneste norske dama over 10 år som kan finne på å tygge Hubba Bubba og mer moderne klissetyggiser, har jeg i grunnen avfunnet meg med. I går gjorde jeg imidlertid noe som jeg oppriktig talt skammer meg over, og som jeg ikke kjenner noen andre som kunne ha funnet på.

Jeg kjøpte marengs. Av simpleste sort, på Kiwi. Kulørte, det vil si i grusomme pastellfarger. Og én ting er at jeg i et desperat øyeblikk kjøpte dem – verre er det jo at jeg spiste dem også, i smug for både medpassasjerer på bussen og familien. Jeg tømte hele posen. Hvis jeg kjenner godt etter, har jeg fortsatt et klissent belegg i kjeften.

Etterpå bakte jeg sjokolademuffins.

["Sugar, Sugar": the Archies, 1969]

He Ain't Heavy, He's My Brother

2008-06-09T22:52:00.005+02:00

..hilsen Liv.

Hvem som egentlig er tung, er det vel liten tvil om - Liv leder med 13 kilo på sin kommende lillebror, som på fredagens ordinære ultralydundersøkelse ble estimert til 250 gram. En gutt, altså, og etter alt å dømme frisk og fin!

["He Ain't Heavy, He's My Brother": the Hollies, 1969]

Hip To Be Square

2008-06-04T21:40:00.006+02:00

Som vanlig reagerer jeg litt annerledes enn folk flest på at sommervarmen og sola har beleiret østlandsområdet. Merkelig nok har jeg ikke satt meg for og blitt apatisk og gretten denne gangen – jeg har faktisk blitt rent energisk. Dette, kombinert med en alltid tilstedeværende søthunger, har gitt seg utslag i at jeg har blitt en ivrig baker. Ja, du leste riktig. Mens sola steiker og gradestokken i kjøkkenvinduet kryper opp mot 30, står jeg på kjøkkenet og mikser og smelter og svetter over komfyren. Det produseres boller, rullekaker, vafler og gulrotkaker.

Nå spørs det imidlertid om det ikke brått er slutt på denne aktiviteten. Under dagens forsøk på å lage vaffelrøre kom det nemlig for en dag at bolla til min kjære miksmaster har blitt rammet av heteslag. Dette er en modell som har hakk rundt kanten, slik at den på sinnrikt vis drives rundt og rundt mens mikseren går, etter et slags tannhjulsprinsipp. At dette skal fungere, forutsetter naturligvis at bolla er sirkulær sett ovenfra. Så er dessverre ikke lenger tilfelle. På uforklarlig vis har bolla gått hen og antatt en mer firkantet fasong - vel, i alle fall kantete. Det går ikke lenger rundt. Mon tro om det kan ha hendt den gangen jeg kjørte oppvaskmaskina uten vann?

Det er tungt å holde og bevege mikseren manuelt, har jeg nå brakt i erfaring. Pent brukt Philips miksmasterbolle av 1992-modell ønskes kjøpt – snarest! (Ja, det aner meg at det miksmaster er avleggs og nærmest lattervekkende, men jeg akter ikke å bruke noe mer moderne til kakebaksten. Såpass firkantet må man ha lov til å være når man nærmer seg 35.)

[”Hip To Be Square”: Huey Lewis & The News, 1986]