Feeling Gravitys Pull

Ting har ikke sluttet å falle i gulvet, men på mandag øynet jeg håp om bedre tider. Ettermiddagens mellommåltid bestod (ikke uventet) av et knekkebrød med egg. Alt hadde gått bra lenge - egget havnet ikke i munnen på Blåmann, men ble med meg på jobben, hvor det ble oppdelt og anrettet på et knekkebrød av typen Delikatess Sesam. Vel tilbake på kontoret gikk det imidlertid galt igjen. Asjetten med knekkebrødet raste i gulvet, åpenbart ukomfortabel med å plasseres på et underlag bestående av en voldsomt uryddig papirhaug og en pent brukt skål. Jeg kikket ned, og kunne gispende konstatere at forbannelsen var opphevet: knekkebrødet havnet ikke med smørsiden ned!













Få minutter senere befant vi oss plutselig i en budrunde - som vi altså vant. Jøss! Hadde virkelig hellet snudd? Var det lykksalige knekkebrødet et varsel om bedre tider? Sannelig om jeg vet. Allerede i dag var vi i gang igjen. 1 stk knekkebrød var på vei opp trappa da skåla skled ned fra papirene jeg (mot bedre vitende) bar den på. Knekkebrødet klasket i øverste trappetrinn, ledsaget av en stor skvalp med te. Denne gangen var vi tilbake på smørsiden, eller honningsiden, for å være helt korrekt. Det går åpenbart fortsatt opp og ned her i verden, og slik skal det vel være.

["Feeling Gravitys Pull": REM, 1985]

Country House

Blu-familien har i lengre tid vært på jakt etter et større sted å bo. Det er mange år siden vår første visning, og det siste året har jakten blitt betydelig intensivert. Å bo fire rotete personer på 65 kvadratmeter har begynt å tære på humøret. Særlig har det gått utover sinnstilstanden Blåmann, bortskjemt som han er med stor tumleplass på landet.

Ikke uventet har det vist seg at gjennomføringsevnen var under enhver kritikk. Vi har pløyd oss gjennom endeløse rekker med annonser og vært på mange visninger uten å være i nærheten av å by på noe hus. I stedet har vi kranglet - om pris, kvadratmeter, romløsninger og beliggenhet. Mange (tidvis inkludert oss selv) har vel tvilt på om vi noen gang ville bli i stand til å flytte. I sommer vurderte vi aktivt Lillestrøm som mulig bosted. Min dragning mot hjemkommunen ble imidlertid svekket etter et besøk på byfesten i juni. Jeg er ikke ukjent med de mer harry sidene ved området, men plakatene som lyste mot meg gjorde meg oppriktig betenkt. Det ble nemlig arrangert tilstelninger med Rune Rudberg to kvelder til ende, under navnet "Byfest Nacht Spiel". Grøss.

Alt dette er nå glemt - eller bør i det minste være det, for nå er det gjort! Om halvannen måned blir vi eiere av 200 kvadrat med splitter ny kjedet enebolig sentralt i Lillestrøm. Det er med skrekkblandet fryd vi går de nærmeste månedene i møte. "For en gjeng med bønder!"

["Country House": Blur, 1995]

Everything in the Right Place

I serien "Brødskiver faller alltid med smørsida ned" presenterer vi i dag en eggende historie. Det hender rett som det er at ting blir borte for Blåmann og meg. Hver gang en av oss skal forlate huset, for eksempel, starter en hektisk og høylytt jakt på nøkler, telefon, lommebok, sko, vanter, skjerf og jakke. Nesten verre er det med andre gjenstander som bare forsvinner sporløst. Man har smurt seg et par kjeks og skal sette seg ned og kose seg, men vips, så er asjetten som sunket i jorda. Hvor pokker ble den av? Det er nesten ikke til å tro. Noen ganger føles det som om man er utsatt for svart magi, og bedre blir det ikke av vissheten om at man egentlig bare har sitt eget kaotiske vesen å takke.

På mandag hadde jeg virkelig gjort meg flid med forberedelsene til ettermiddagens mellommåltid på jobben. Kvelden i forveien hadde jeg kokt et egg som jeg (i strid med vanlig praksis) faktisk hadde husket å bringe med til kontoret. I tre-tida tok jeg egget med meg ned på kjøkkenet og begynte å kakke skallet før jeg kom på at jeg ville klargjøre resten først. Jeg fant fram og smurte på knekkebrød, tok fram saltet og hentet eggdeleren i skuffen. Da jeg deretter kunne konstatere at egget var søkk vekk, smilte jeg først litt for meg selv. Dette var nå typisk vimsete meg! Jeg lette og lette - på alle benker, på kopirommet, ja, til og med i kjøleskapet, men intet hardkokt egg kom til syne. En velkjent og ektefølt frustrasjon begynte så smått å tære på den selvironiske munterheten.

Jo da, jeg fant det til slutt. På beste Lille trille-vis hadde det rullet ned i oppvaskkummen - skulle du ha sett! Dette ville jo normalt ikke ha hindret meg i å gjennomføre måltidet som planlagt, men her skjønte jeg raskt at det ikke var håp. I den vanligvis så tomme og rene kummen lå nemlig en oppvaskklut - bløtlagt i klorin. Noen ganger lurer jeg virkelig på om det sitter en liten nisse ett eller annet sted og ler av meg.

["Everything in the Right Place": Radiohead, 2000]

Monday Morning

Jeg har vært særdeles ivrig til å trene i det siste, og er veldig fornøyd med det. Som vanlig når jeg kommer inn i en periode med flyt på ett eller annet felt, går jeg stadig rundt med en redsel for at det skal ta slutt. Én dag kommer lufta til å gå ut av meg, hvilket f.eks. har rammet symaskina, som trass i alle gode forsetter og egen blogg ikke har vært rørt på over et halvt år.

Foreløpig er jeg like rørende ivrig hver uke på trimfronten. Lite ante jeg om hva som skulle møte meg i kjelleren i morges. For én gangs skyld var jeg tidlig ute også, og hadde en teoretisk mulighet til å være på jobben i rimelig tid. Akk, akk. Jeg kan knapt forestille meg et tristere syn en mandag morgen:




















Typisk mandagssykkel. På ingen måte fotografert utenfor 7-Eleven ved Lille Vinkel Sko (som for øvrig åpner allerede klokka ni, sies det).

Snakk om blåmandag! Takket være Jan Pedal ble det likevel en god dag - og fartsrekord på hjemveien med nytt dekk.

["Monday Morning": Pulp, 1995]