Jakka mi

For en del år siden jobbet jeg i et lite datafirma. Mens det ennå var gode tider i bransjen, ble det produsert en rekke gjenstander med bedriftens logo. Hovedtyngden av produktene var oransje, i tråd med tidas mote. Det fantes dog et unntak, i form (i den grad et slikt ord kan brukes om saken) av ei teltpreget jakke i en ubestemmelig beige kulør. Dette var en såkalt unisex-modell som var særdeles ukledelig for samtlige av firmaets kvinnelige ansatte. For min del ble det ikke bedre av at jeg om mulig ser enda verre ut i beige enn oransje. Jeg kan ikke huske å ha brukt jakka ved andre anledninger enn som høygravid, og selv da var den så mye for stor at det var plass til to av meg (for ikke å si fire av oss, babyene inkludert) i den. I svangerskap nummer to innså jeg omsider at jeg ikke kunne være bekjent av plagget, og det forlot huset. Uten vemod kunne jeg konstatere at jeg aldri ville se den jakka igjen.

Etter at Facebook ble allemannseie, har det vært mye snakk om å publisere bilder av andre på nett uten deres samtykke. Den lille ekshibisjonisten i meg har tenkt at det neppe kan være noe å bråke om. Nå finnes det knapt anledninger til å offentliggjøre bilder fra undertegnedes tamme liv, så jeg er vel ikke akkurat i faresonen. Om det nå skulle dukke opp ukjente fotografier av meg på nettet, hadde det jo vært hyggelig om det var noe litt glamorøst, har jeg tenkt. Det kunne gjerne være fra en fest, og jeg kunne godt være iført en kledelig kjole og skåle mot kamera eller noe sånt.

Da jeg forleden, helt uforvarende, faktisk dumpet over et ukjent bilde av meg der ute, kunne jeg straks slå fast at mine dulgte forhåpninger falt i grus. Jeg har på meg den sandfargede jakka. Ja visst har jeg det, selv om dette var flere år før jeg ble gravid. Og de gamle brillene, jadda, jadda. Bildet skriver seg fra borettslagets dugnad i 2003, og jeg kunne ikke tatt meg dårligere ut om jeg hadde trukket den avbildede grå søppelsekken over hodet. Hadde naboens jakke vært litt rødere, kunne dette vært sakset fra en brosjyre for Arbeiderpartiet. Sånn kan det gå.















Den grå elinense og en nær nabo, for anledningen anonym.

["Jakka mi": di Derre, 1994]

Plug In Baby

Temperaturer på 30 grader og mer innebærer en overhengende fare for kortslutning hos enkelte bleksottige og varmesky individer. Den siste drøye uka har følgelig budt på store utfordringer for nevnte gruppe, og den beste løsningen har vært å holde seg innendørs. Der kan man bl.a. fordrive tiden med å surfe på nettet, som er omtrent det mest kompliserte hodet har kunnet henge med på. Med skam å melde har barna til tider fått pusle med sitt, noe de stort sett har virket fornøyd med.

En av de varmeste dagene satt jeg og stirret apatisk inn i skjermen da det plutselig dukket opp en mystisk feilmelding nede i høyre hjørne: ”Kjenner ikke igjen USB-enhet”.


Hæ, jeg hadde da ikke forsøkt å koble til noe som helst! Hadde PC-en fått solstikk? Et blikk ned på gulvet forklarte saken. Jeg trodde minstemann lå og suttet tilfreds på den lille katteleken sin, men den gang ei. Tidligere erfaring har vist at han deler gnagernes forkjærlighet for ledninger (skjønt foreløpig er han gudskjelov et tannløst eksemplar av arten), og jeg burde ikke være overrasket over synet som møtte meg:


















Heldigvis kan jeg avkrefte Windows’ alvorlige mistanke om at enheten hadde en feil. Gjenkjenne den kunne jeg også, så mennesket overgår nok fortsatt maskinen på enkelte punkter. Dessuten tok jeg hintet, trakk ut kabelen og logget meg på virkeligheten igjen.

["Plug In Baby": Muse, 2001]