onsdag 10. september 2008

Nausea

Makrell i tomat burde vært forbudt. Både tomater og fisk er jo godt, som oftest også i kombinasjon, men det er noe helt eget og dypt kvalmende ved dette produktet. At styggedommen setter feil lukt og feil farge på klær til evig tid, er så sin sak. Da er det nesten verre med den snikende uhyggen som den røde gørra sprer rundt seg i hverdagen.

Jeg mener selv å inneha en fremragende luktesans. Da jeg nærmet meg kjøkkenbenken i går kveld, været jeg straks at mannen hadde vært ute med den forhatte blikkboksen igjen. Jeg gransket brødfjøla nøye og speidet etter en kniv eller asjett med den fryktede røde nyansen, men fant ingenting mistenkelig. Det eneste som lå der, var en syltetøybefengt kniv som jeg hadde brukt til min nybakte rullekake. Mitt ærend var nå å dele nevnte kake i to før jeg pakket den inn, og som tenkt, så gjort.

For sent innså jeg at den komplekse rødtonen på kniven umulig kunne skrive seg fra bringebærsyltetøy alene. Ganske riktig: Mannen hadde brukt kniven til å smøre tjukt på med makrell i tomat. Stanken var umiskjennelig. Fiskekake, faktisk – i begrepets grelleste og mest skrekkfilmaktige forstand. I panikk rev jeg til meg en ren kniv og skavet vekk den ytterste, infiserte biten av hver kakehalvdel, samtidig som jeg høylytt utgjøt skjellsord.

Da jeg siden oppdaget at mannen hadde kastet blikkboksen i papiravfallet, slik at jeg måtte berøre boksen for å flytte på den, var begeret fullt. I alle fall trodde jeg det inntil jeg oppdaget at boksen langt fra var tom, og at fingrene mine var alvorlig besmittet. Da rant det over for meg, i den grad at jeg (og dette må den senere tids kutt i sjokoladeinntaket bære deler av ansvaret for) faktisk spiste de infiserte kakebitene.

[”Nausea”: Beck, 2006]