mandag 30. juli 2007

The Joker

Årets ferie har blitt tilbrakt i Norge, så nær som en snartur til Nordbysenteret på Svinesund (en opplevelse som for øvrig var skakende nok til at den muligens bør bearbeides i bloggform). Shopping har det ellers blitt dårlig med, bortsett fra et uendelig antall turer i matbutikker. En ting jeg har merket meg, er den høye tettheten av Joker-butikker utenfor allfarvei. Vi har blant annet hatt den tvilsomme gleden av å frekventere en Joker-filial på Hedemarken. Hva er det egentlig med denne butikkjeden? Jeg har aldri sett maken til høye priser og dårlig utvalg. Det er mulig de smarte sparer tid og penger, men jeg tviler på at de handler på Joker av den grunn.

La meg ta et tilfeldig valgt eksempel: En stor pose M koster 30 kroner på vår svinedyre nærbutikk, Meny. Jeg satte nesten peanøttene i halsen da jeg så prisen på M hos Joker: 36 kroner, takk. 20 prosent dyrere! Sånt går jo bare ikke an. Likevel later det til at Joker omtrent har monopol på etablering av butikk i grisgrendte strøk. Unntaket må være den avleggeren som av uvisse grunner befinner seg på Torshov, der vi tidligere i sommer formedelst usannsynlig trege kunder og ditto betjening brukte 25 minutter på å kjøpe en liter melk og en brunost. På Jokers hjemmeside står det å lese at det nye slagordet nå lyder ”Joker – tid til overs”. Dersom noen skulle ha et par timer å svi av, kan jeg anbefale en ekskursjon til Torshov.

Jokerne er rene ugresset, slik de grønne skiltene spretter opp som troll av eske. Etter et par mannsaldres drift avviklet Nybergsund Samvirkelag sin butikk i nabohuset til bestefar i fjor høst. Bestefar fikk aldri oppleve at Joker rykket inn i lokalene i sommer. Jeg kan strekke meg til å betegne dette som bedre enn ingenting. Ikke minst fikk sundingene dermed et sted å kjøpe billetter til sommerens høydepunkt, forrige ukes cupkamp der de lokale heltene sablet ned selveste Vålerenga. I fotballaget har Nybergsund utvilsomt en mer attraktiv joker i ermet enn den nye butikken. Måtte de bare slå knockout på Haugesund også.

[”The Joker”: Steve Miller Band, 1973]

søndag 29. juli 2007

Rise to the Occation

Da er vi hjemme igjen etter to uker på hyttetur uten nettilgang. Vi har hatt det hyggelig, men Liv har lært seg noen nye kunster som har bidratt til at det er en noe sliten familie som vender hjem. Først kom hun seg opp på alle fire og krabbet skikkelig, noe som innbrakte stående applaus fra foreldrene. Videre mestrer hun nå til fulle kunsten å reise seg opp. Dette skal helst praktiseres døgnet rundt, og dessverre er det åpenbart ikke like enkelt å sette seg ned igjen. Det må enten utføres manuelt med foreldrearmer, eller så smeller det i senge- sprinklene. Nettene har blitt et lite mareritt der søvnen glimrer med sitt fravær. Hver gang vi entrer soverommet, møtes vi av et syn tilsvarende illustra- sjonen til høyre – med og uten lyd.

Mens datteren står på egne bein, ligger mora nede for telling. Da Liv etter en times stående protester bokstavelig talt hadde falt til ro den siste kvelden i hytta, grep jeg desperat til rødvinsdunken for første gang på mange dager. Endelig litt egentid! Hvor sliten jeg var, skjønte vi først da jeg nærmest gikk rett i dørken ­– opp som en løve og ned som en fell. Etter bare to glass nådde jeg det tidligere så velkjente punktet da det plutselig tipper over fra fryd og glede til kvalmende karusellkjøring. Brått fant jeg meg selv halvt sittende, halvt liggende på gjesterommet med ei grønn bøtte ved min side. (Vi anså kombinasjonen tørrdo og kvalme som mindre heldig, men gudskjelov var det bare kontaktlinsene som i et glimt av klarsyn fant veien til bøtta.) Da jeg våknet opp tre timer seinere, var jeg frisk og kunne uten problemer stable meg på beina igjen.

Forhåpentligvis dukker det snart opp nye anledninger til å reise seg og utbringe en skål for familiesommeren.

[”Rise to the Occation”: Climie Fisher, 1988]

fredag 13. juli 2007

Your Latest Trick

Kostholdsmessig er det (minst) to ting ved meg som setter grå hår
i hodet på de eldre. For det første liker jeg ikke kaffe, men det problemet lar seg jo løse med vann. Da er det nesten verre at jeg – for det andre – ikke er så glad i syrnede melkeprodukter. Her tenker jeg ikke på disse melke- og fløteskvettene som etter sigende er like gode trass i de av konsistenshensyn må spas ut av kartongen med skje (selv om jeg ikke liker disse heller), men produkter som er syrnet fra produsentens side. Er de søtet i tillegg og går under navnet fruktyoghurt, kan de passere, under tvil sammen med vaniljekesam. Det er de kritthvite varene som er skumle i uforedlet form. Rømme. Kesam Original (hvilken trendnisse var det som fant på å plante dette i norske kjøledisker?) Kefir. Yoghurt Naturell. Kulturmelk. Tjukkmjølk. Jeg grøsser.

Å styre unna disse produktene uten å etterlate seg grå hår, bestyrtelse og gebissfall blant de eldste er vanskelig når hele slekta kommer fra Østerdalen. Rømme på vafler, spekemat og fisk. Flatbrødsøll med tjukkmjølk. Skjørost med seterrømme. Dessverre vil dessuten folketroen ha det til at de syrnede produktene har helsebringende egenskaper, ikke minst ved uortodoks bruk. Det eksisterer følgelig en lang rekke lure triks og kjerringråd tilknyttet den syrlige produktporteføljen, så som yoghurt mot solbrenthet. Nysgjerrig som jeg er, tester jeg slike triks villig vekk, om enn ikke uten en vag kvalme.

Noen vil kanskje være enig med meg i at denne teksten har vært uappetittlig nok så langt, men dere er advart: Det blir verre. Mye verre.

Da jeg ble gravid, tok jeg et hormontilskudd som ved hjelp av en plasthylse skulle plasseres på samme sted og vis som tamponger. Det oppstod straks svie, irritasjon og sopp, og noen tipset meg om å smøre innføringshylsen med naturell yoghurt. Det virket. I to måneder utførte jeg derfor det nedrigste ritual morgen og kveld. Jeg takker min skaper for at jeg var lite plaget av svangerskapskvalme i utgangspunktet.

Den syrnede armadas neste møte med intimsfæren kom denne uka. Da jeg fikk brystbetennelse, rådet en oppfinnsom sjel meg til å smøre inn det røde, betente området med kesam. Dette trikset skulle være velkjent innen tysk naturmedisin. Vantro kunne jeg samme kveld se meg selv stå med q-tips og gni inn den ekleste guffe på venstre bryst. Om det hjalp, vet jeg egentlig ikke, men bra ble jeg nå i alle fall.

Nå er jeg naturligvis fullstendig paralysert av tanken på hva som blir det neste trikset i boka. Mistanken faller uvegerlig på flaggskipet i den syrnede armada: seterrømmen. Spørsmålet om hvor orker jeg rett og slett ikke å forfølge.

["Your Latest Trick": Dire Straits, 1985]

tirsdag 10. juli 2007

Sleep the Clock Around

Liv har vært en storeter helt siden melka meldte sin ankomst på klinikken, noe hennes fysikk også bærer preg av. Ikke minst er nettene en fin tid å spise på, synes hun, for da skjer det jo ikke noe annet spennende uansett. Det er åpenbart kjedelig å sove, for Liv har nøyd seg med langt færre timer enn hva bøkene beretter om. Etter at vi trappet opp serveringen av fast føde, har hun begrenset seg til ett nattmåltid, og gleden var stor hos hennes etter hvert noe smaløyde mor.

Nå i ferien har vi hatt atskillige urolige netter før mirakelet skjedde i helga: Liv sov hele natta. Tolv og en halv time i strekk! Jeg måtte stå opp og pumpe meg til slutt, og sjekket flere ganger om hun virkelig pustet. Det er alltid skummelt å glede seg høylytt over noe, men i mitt stille sinn jublet jeg over muligheten for å sove ei hel natt for første gang på nærmere ett år. Og tenk å trygt kunne nyte vin i (riktignok kjølige og regntunge) sommerkvelder! Jeg dristet meg til å sende et par tekstmeldinger for å berette om den gledelige utviklingen.

Allerede samme kveld kjente jeg intense smerter i det ene brystet. Det ble ømmere og ømmere, og to timer seinere lå jeg under et berg av dyner og ga uttrykket ”hakke tenner” en ny mening. Dagen etter kunne legen slå fast at jeg hadde fått brystbetennelse. Den viktigste delen av behandlingen er å amme så ofte som mulig, helst annenhver time – også om natta. Hvor lenge var Eva i paradis? Var det ikke det jeg visste; det er farlig å glede seg for tidlig.

Jeg får holde fast ved den strategien jeg har valgt så langt, nemlig å gå ut fra at jeg aldri kommer til å sove ei hel natt mer i hele mitt liv.

[”Sleep the Clock Around”: Belle & Sebastian, 1998]

mandag 9. juli 2007

Fast Car

Bilkjøring om sommeren er ille. I en oppsiktsvekkende tett og klam Toyota uten kjølemuligheter blir det direkte smertefullt. Da vi ankom ampre og svette til en fest rundt sankthans i fjor, sa en kamerat seg villig til å vedde på at vi kom til å kjøre rundt med air condition neste sommer. Jeg var nokså bestemt på at den kjære, fjorten år gamle bilen vår skulle være bra nok selv om vi fikk barn, men med drivhussmerten friskt i minne torde jeg ikke vedde imot.

Det er med en viss skam jeg må melde at jeg tapte på alle punkter, og at brorparten av mine bilprinsipper har måttet vike. Det ble en Toyota, men det er også det eneste mitt gamle jeg ville ha godkjent. Bilen er altfor ny, vi har lånt penger til den, den har sju seter og er like høy som en voksen mann. Sammen med dieselmotoren bidrar størrelsen til følelsen av å kjøre en liten buss, og jeg grøsser ved tanken på manøvrering i parkeringshus. Den kongeblå fargen har jeg ikke sett maken til siden mamma kasserte sin ullkåpe fra 80-tallet (skjønt de fleste vil nok mene at det er en klar forbedring fra den lyngrosa doningen vi har nå). Det viktigste er selvsagt at bilen er kald og god, og innerst inne synes jeg den er riktig fin. Noen racerbil er det ikke, akkurat, men den er betraktelig raskere og sterkere enn den gamle.

Når vi først kjøper Norges vanligste bil, er det jo fint at det er litt sære modeller som ikke har vært i salg i Norge. I likhet med den lyngrosa Corolla Liftbacken er nyervervelsen importert fra Tyskland, og den lyder navnet Avensis Verso. Vi har vært på ferie med den i fem dager nå, hvilket var en romslig og god opplevelse. Det at vi endelig har fått air condition, viste seg naturligvis å være en utmerket forsikring for 14 grader og kontinuerlig regn.

(Og den gamle bilen? Den har vi i kjent stil bestemt oss for å beholde inntil videre.)

[”Fast Car”: Tracy Chapman, 1988]

mandag 2. juli 2007

Mmm Mmm Mmm Mmm

Kjære Freia!

For noen måneder siden leste jeg i et blad at hvis man absolutt måtte spise sjokolade, var M et godt valg på grunn av det sunne fettet i peanøttene. Ettersom jeg bruker så mange kalorier og karbohydrater på å amme, jeg spise sjokolade, og vips – så var jeg hekta. Mannen har også blitt smittet, og det er ikke få poser vi har satt til livs de siste månedene. Noe av det fine med M er jo at herligheten er lett å dele.

Forferdelsen var derfor til å ta og føle på da jeg trakk en nesten ugjenkjennelig klump ut av M-posen her om kvelden. Det viste seg å være en kompakt liten varde av en bit. Den uvante, nærmest groteske fasongen vanskeliggjorde så vel deling med mannen som optimalt inntak av den enkelte M (les: bit av toppen og spis denne. Deretter inntar man peanøtta, og så nytes bunnen til slutt). Det ble rett og slett ikke det samme, og jeg håper vi kan enes om at det ikke skal være slik.

Avslutningsvis tillater jeg meg å nevne at da jeg i 1999 returnerte en brunlig, misformet seigmann til Nidar, dukket det opp en større eske assortert godteri i postkassa mi som plaster på såret. Dette var før digitalkameraet ble allemannseie, så jeg håper på forståelse for at jeg i år 2007 nøyer meg med å føre bildebevis. (Sant å si gikk det fint an å eta varden også, men det var jo ikke godt å si på forhånd. Nytelsen ble uansett forringet, ikke minst av estetiske årsaker.)



[”Mmm Mmm Mmm Mmm”: Crash Test Dummies, 1993]