Album

Helt siden jeg ble gravid, har det lurt en liten tvil i bakhodet mitt: Tenk om Rikshospitalet har satt tilbake feil egg! Denne avdelingen har jo gjort alvorlige tabber som har rammet oss før, og jeg så slett ikke bort fra at flere feil kunne forekomme. Da Blåmann og jordmora under fødselen ropte opp om masse mørkt hår, ble tvilen aktivert på nytt. Skulle ikke vi få et bleksottig barn med noen sparsomme, lyse fjoner, da?

Allerede da de nyslåtte besteforeldrene kom på besøk på sykehuset, hadde de med seg våre respektive babyalbum. (Tidsriktig nok er de henholdsvis oransje og brune.) Vi har gransket bildene med lupe, og etter noen uker ble det klart at det neppe har skjedd noen forbytting. Selv om øvrige trekk drukner litt i de velutviklede bollekinnene, er det mulig å spore likheter med Blåmann. At Liv og jeg har mer enn fødselsdatoen til felles, er temmelig åpenbart. Uttrykket ”skilt ved fødselen” får en ny betydning:

["Album": de Lillos, 1993]

Jag har bott vid en landsväg

Hangen til å holde fast ved de gamle tingene er ikke det eneste jeg har til felles med bestefar. Gleden over musikk og evnen til å få sanger på hjernen ligger også til familien, og følger en tydelig linje fra bestefar via mamma og til meg. ”Allsång på Skansen” har vært en favoritt hos bestefar i alle år, og sangbøkene fra TV-programmet kom fram senest da vi besøkte ham i påsken. Da fant vi også en tilhørende kassett, og bestefar sang med mens Blåmann og jeg danset vals til ”Drømmen om Elin”.

Det siste året er det en gammel, svensk slager som virkelig har bitt seg fast på nytt hos bestefar. Den har fulgt oss så lenge jeg kan huske. Etter at bestefar fikk et hjerteinfarkt i 1983, la han og bestemor ned kafeen med de legendariske bollene som hadde gjort dem til rene kjendiser i Trysil. I forbindelse med nedleggelsen ble de intervjuet i lokalavisen, og artikkelen ble avrundet med at bestefar siterte fra sangen: ”Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv, och sett människor komma och gå”.

Siden har denne visa kommet tilbake med jevne mellomrom, både ved omtale, sitater og avsynging. Det siste året har den formelig gått på repeat. Til bestefars 93-årsdag i mars fant jeg hele sang- teksten på nettet og rammet den inn omkranset av familiebilder.

I dag kom den triste beskjeden om at bestefar er død. Antakelig var det et nytt hjerteinfarkt, nærmere 25 år etter det forrige. Det er helt uvirkelig – han har jo alltid vært der, og ingen har vel helt kunnet se for seg at han en dag skulle bli borte. Etter at bestemor døde for tre år siden, mistet han mye av piffen, og hørselen og beina skrantet stadig mer, men han var klar i hodet til det siste. Jeg tror han ønsket å dø hjemme, og mett av dage var han nok. Fryktelig vemodig er det uansett.

Ha det godt, da, bestefar. Jeg lover å lære meg hele sangen din.

När vi, böjda av år,
mot det okända går
följa kommande släkten väl i våra spår.
Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv,
och sett människor komma och gå.


Bestefar rakk å treffe Liv, sitt oldebarn nummer 10, to ganger. Her synger hun for ham i påsken.

["Jag har bott vid en landsväg": Edvard Persson/Kraft/Henry, 1939]

Heart of Stone

På vår lokale Rema råder det alltid et salig kaos om ettermiddagene. Folk flest må gå tidlig fra jobb, for allerede i 15-tida er det milelange køer foran kassene. Jeg har en egen evne til å velge den køen der kunden får trøbbel med kortet og/eller ekspeditøren er under opplæring – så også i går. I kjent stil byttet jeg straks kø. Jeg var sulten, svett og utålmodig, og Liv klynket grettent i vogna.

Da jeg omsider nærmet meg kassa, skjøt det ei dokkevogn inn fra venstre, lastet med sjokolade og boller. Jeg ble straks på vakt og presset vogna til Liv helt inn i hælene på kunden foran meg for å hindre innpass. Det er få ting som gjør meg så hissig som sniking i køen; der kan jeg være en tikkende bombe. Mer enn én gang har jeg eksplodert og lest både snikere og umælende butikkpersonell teksten ved opptrinn som ”å, jeg så deg ikke” eller ”jeg skulle jo bare ha denne – og denne og denne”. Føreren av dokkevogna, ei ti år gammel jente av pakistansk opphav, ga seg ikke, men satte opp en spørrende mine og smilte innsmigrende til meg. Hadde det vært en voksen sniker, ville jeg bryskt ha gjort kort prosess, men det var jo bare et barn! Etter en kort indre kamp hørte jeg meg selv si: ”Jeg var før deg.” Tonen var bestemt, men ikke uvennlig, og i øyekroken så jeg jenta trille bakover i køen. At hun var dukknakket er noe jeg kan ha innbilt meg i etterkant. Jeg stirret stivt framfor meg til jeg var ute av butikken for å slippe å møte blikket hennes.

Det var ikke over med dette – langt ifra. Resten av dagen var jeg utilpass. Jeg følte meg som et råttent menneske, og episoden hjemsøkte meg gjentatte ganger utover kvelden. Hvor smålig kan man bli? Da natta kom, ble jeg liggende søvnløs og gjenoppleve situasjonen. Jeg angret som en hund, samtidig som en liten del av meg syntes at jeg var i min fulle rett til å opptre som jeg gjorde. Til å ha et hjerte av stein er jeg egentlig ganske bløthjertet.

[”Heart of Stone”: the Rolling Stones, 1966]

You’re So Vain

Alle kjenner vel til det nattlige marerittet der man kikker nedover seg selv og plutselig oppdager at man ikke har klær på seg. Et hint av denne følelsen fikk jeg i går. På Blåmanns initiativ skulle vi ha et møte med banken for å snakke om sparing og en mulig utvidelse av boliglånet. Jeg tenkte ekstra nøye gjennom antrekket, for man vil jo gjerne se litt skikkelig ut når ens økonomiske fremtid står på spill. Når hodet tidvis er en slagmark på innsiden, blir det desto viktigere å holde fasaden. Jeg iførte meg derfor skjørt, matchende topp, smykke og strømpebukse samt pene sko før jeg la av sted.

Mot slutten av møtet bestemte rådgiveren i hui og hast at det måtte tas bilde av meg til et nytt Visakort. Et øyeblikk følte jeg meg hensatt til skoletidens klassebilder, der antrekk, frisyre og sminke var nøye gjennomtenkt uker i forveien. Her fikk det bare stå til, tenkte jeg nonchalant. Jeg stilte meg opp mot en hvit vegg og smilte fåret mens bankmannen knipset. Umiddelbart etter at første bilde var tatt, gikk kameraet tomt for batteri. Dermed fikk jeg verken flere sjanser eller mulighet for å godkjenne resultatet. Etter forsikringer om at bildet så fint ut, løp jeg av sted for å rekke bussen.

Da jeg stod og pusset tenner i går kveld, skvatt jeg til ved synet av trynet mitt i speilet. Noe var galt. En bomullsdott med sminkefjerner bekreftet mistanken: Jeg hadde glemt å ta på meg maskara. Ja ja, tenkte jeg – før tåka lettet fra toppetasjen. Det var blitt tatt bilde. Og vi snakker ikke om et hvilket som helst bilde, men et foto som vil forfølge meg i årtier og formodentlig vekke allmenn munterhet. Trolig er det kun andre ekte blondiner av den forfengelige sorten som kan sette seg inn i den skrekken som martret skikkelsen foran speilet. Jeg var praktisk talt naken!

Trøsten får være at det kunne vært verre. På ungdomsskolen skulle jeg på språkreise, og vi hadde bestilt time hos fotograf for å ta bilde til mitt første pass. Da dagen opprant, våknet jeg med gjenklistrede øyne. Øyekatarr igjen – straffen for byttelåning av mascara. Jeg var blindet, og kunne ikke stå opp før mamma hadde kommet meg til unnsetning med vann og bomullsdott. Den lille glipen som vistes av hvitøyet da gørra var borte, var brannbilrød. Naturligvis skulle jeg ta fargebilder. Det beste man kan si om passbildet, var at grensevaktene i flere land fikk seg en god latter i de fem årene passet var gyldig.

[”You’re So Vain”: Carly Simon, 1972]

Save the Best for Last

Jeg har alltid vært en sentimental gnier. Slike er ikke bare enkle å leve sammen med, noe Blåmann nok kan skrive under på. Ettersom ingenting blir kastet, drukner man til slutt i skrot. Får jeg noe nytt, blir det gjerne liggende i lang tid før jeg tar det i bruk. Noen ganger er det bare for fint, slik at frykten for skade og tap overskygger gleden over det nye. I stedet brukes det gamle, som jeg gjerne er følelsesmessig engasjert i, til det nærmest faller fra hverandre. Faren ved en slik atferd har alltid ligget i bakhodet, da sangen om Ingerid Sletten av Sillejord gjorde et sterkt inntrykk på meg i barndommen. Som kjent handler den om ei jente som i førti år sparer på ei lue hun har fått av sin mor. Det ender jo så trist, så trist, og som lettrørt jentunge måtte jeg jobbe hardt for å svelge unna klumpen i halsen.

Nå har ikke min mor skjenket meg noen lue av farget ull, men i fjor kjøpte jeg meg som kjent ny sykkel på salg på Sportslageret. Den står trygt i kjelleren. Parkert. Jeg er livredd for at den skal bli stjålet, og kvier meg for å måtte lære meg et nytt speedometer, girsystem etc. Min ti år eldre og like mange kilo tyngre Kilimanjaro har dessuten et bredere og mer behagelig (les: kjerringaktig) sete, så jeg har trillet rundt på den i hele vår.

For noen dager siden innrømmet jeg i festlig lag at jeg fortsatt bare bruker den gamle sykkelen. Jeg la ut om at det er typisk meg, og at det ikke ville forundre meg om nyervervelsen fortsatt stod i kjelleren når jeg ble pensjonist, mens jeg syklet rundt på det 50 år gamle droget. ”Den nye, fine sykkelen, ja,” kommenterte min venninne tørt, ”som i motsetning til den gamle da bare vil være 40 år”. Dette fikk meg til å stoppe opp litt. Ville jeg virkelig risikere at min flotte Scott bare var en avdanket rusthaug når jeg endelig fikk tatt den i bruk – at der ikke var tråden igjen, så å si? Nå har jeg tatt meg sammen. På søndag spylte Blåmann og jeg våre nye sykler* fri for sementstøvlevninger etter borettslagets skandaløse baderomsoppussing. Siden har jeg faktisk rukket to fine turer i deilige, lyse vårkvelder, og sykkelen går som en drøm.

Denne suksessen betyr ikke at jeg kommer til å avhende den gamle gromsykkelen, på ingen måte. Den vil nok fortsatt bli brukt på kortere turer, og jeg tillater meg å skylde på arv. Dette ligger nemlig til familien. Min kjære 93 år gamle bestefar bor fortsatt hjemme, i et hus som har vært velsignet uforandret de siste 55 årene. Utvalget av kjeler begynner å bli noe slitt, preget av rust, bulker og manglende hanker. Av erfaring vet alle at det er umulig å kjøpe noe nytt til bestefar; det blir ikke brukt. I hytta på gårdsplassen står imidlertid innboet som bestemors søstre har etterlatt seg, deriblant en del pent brukte kasseroller av noe nyere dato. I ly av mørket forsøkte min tante flere ganger å smugle noen av bestefars gamle kjeler ut i hytta og bringe med seg noen av de halvgamle kjelene inn. Neste dag hadde kasserollene uten unntak byttet plass igjen. Etter at dette ordløse spillet hadde pågått en stund, ga tante opp. Jeg tror alle i grunnen synes det er noe rørende og hyggelig ved dette fenomenet. Jeg kan i alle fall tenke meg langt verre slektstrekk å arve, så lenge man prøver å finne en balanse.

[“Save the Best for Last”: Vanessa Williams, 1991]

* Han bruker også bare sin 15 år gamle DBS, så jeg er ikke alene.

Verdiløse menn

Det er lørdag, og vips, så er de der igjen – malplasserte som elefanter i et glassmagasin. Hva gjør menn i butikker som kun fører dameklær? Dette har jeg aldri skjønt. Visst er det viktig å gripe sjansen til å gjøre ting sammen som par i helgene, men hvorfor ikke satse på en aktivitet som begge parter har glede av? Jeg nekter å tro at menn flest trives blant søkklastede stativer med sesongens leggings, hotpants, tunikaer og andre plagg de ikke skjønner opp og ned på.

Det finnes flere raser av mannlige butikksnikere. De fleste parkerer bredbeint med korslagte armer og et irritert ansiktsuttrykk midt i passasjen, og hindrer all ferdsel med barnevogn. I motsetning til kvinner flest er de naturligvis blottet for shoppingantenner og den smidighet som kreves i et velfungerende handlemiljø. Jeg fatter ikke hvorfor denne gruppen av herrer ikke bare går - nærmeste Clas Ohlson eller sportsbutikk er sjelden langt unna. Det ville vært til glede for både dem og oss andre, men det er mulig enkelte ikke tør å slippe kona med blikket av hensyn til familieøkonomien.

Vel så oppsiktsvekkende er den (lille) undergruppen av menn som faktisk må mistenkes for å trives blant dameklærne. Som veldresserte hunder går de i skytteltrafikk mellom prøverom og stativer, drevet av ordre som ”kan du se om de har en størrelse større?” og ”finnes denne i brunt?”. De jatter med og forsikrer kona om at hun ikke ser tjukk ut i den toppen. Enkelte viser sågar initiativ selv, har jeg storøyd merket meg. ”Se på dette skjørtet, da, konemor, det må vel være noe for deg?” Jeg er usikker på om jeg skal betrakte denne atferden med misunnelse eller skepsis, men tror jeg faller ned på det siste. Er det ordentlige menn, dette da?

Her har vi funnet en løsning som begge parter trives med: Vi går og handler hver for oss, og møtes heller til en hyggelig lunsj. Med separate handleturer og delvis separat økonomi blir det lekende lett å kamuflere enkelte tvilsomme kjøp dersom det skulle bli nødvendig.

[”Verdiløse menn”: Jokke med Tourettes, 1999]

Another One Bites the Dust

Livs første 17. mai kan naturligvis ikke forbigås i stillhet, selv om det nettopp er slik vi har forsøkt å forsere nasjonaldagen de siste åra. Det er litt rart å tenke på at heretter må det bli slutt på å flykte utenlands eller gjemme seg i skogen – 17. mai er jo som kjent barnas dag. Min motvilje er tuftet på litt for mange lange dagers marsj i korpsuniform. Nå bar jeg riktig nok bare rundt på ei piccolofløyte og hadde ikke så mye å klage over, men jeg gjorde det allikevel. Den siste resten av kos forsvant i årene som ufrivillig barnløs. Jeg gir herved opp min personlige vendetta mot feiringen, men akkurat det er et slag jeg ikke har så mye imot å tape.

Ikke uventet tilbrakte Liv mesteparten av nasjonaldagen på gulvnivå, der hun blant annet koste seg med å utforske flagget på ureglementert vis. Folk har spurt oss om vi støvsuger ofte nå når Liv ruller så ivrig rundt på gulvet. Svaret på det spørsmålet er nok dessverre nei. Husarbeid er og blir lite populært her i huset. At jenta i praksis fungerer som mopp, ligger nok nærmere sannheten. Vi får inderlig håpe at hun ikke har støvallergi. Jeg har derimot litt tro på at man herdes gjennom et småslapt vaskeregime og skjødesløs omgang med støv – det later i alle fall til å ha skjedd med hennes foreldre.

På bildet er Liv i aksjon på stuegulvet hos gode venner, og der tror jeg ikke hun fant så mye støv å bite i.



[Another One Bites the Dust: Queen, 1980]

Shame

Etter et par underlige episoder har jeg begynt å lure på om jeg er den eneste som oppfører meg tilnærmet som hjemme på offentlige toaletter. Det er flere år siden jeg sluttet å styre med papir på ringen og andre presumptivt hygieniske forholdsregler, og det lever jeg godt med. Er det unormalt og i overkant dristig å bare vri om låsen og sette seg rett ned? Da snakker jeg ikke om skitne doer på togstasjoner i europeiske storbyer, men forholdsvis rene fasiliteter på norske kjøpesentre og restauranter.

Bakgrunnen for spørsmålet er diverse opptrinn der folk har glemt å låse etter seg. I forrige uke åpnet jeg døra til en av doene på nærsenteret, og ble møtt av et pinlig skue. Ei godt voksen dame stod med ryggen til og skrevet over skåla. Da døra gled opp, greide hun bare å sette opp en forferdet mine og utstøte en guttural lyd, hvorpå jeg naturligvis smekket igjen døra i en viss fart. I liknende situasjoner tror jeg aldri jeg har kommet over en person som rett og slett har sittet på toalettet på normalt vis. Det er flaut nok å bli overrasket slik, naturligvis, men da sitter man jo tross alt med de sentrale kroppsdeler godt skjermet. Hvor mye verre må det ikke være å bli overrumplet i en unaturlig, krampaktig positur? Sist jeg opplevde noe liknende, var det ei dame som, stående med fronten mot døra, forsøkte å gjøre sitt fornødne iført badedrakt - uten å ta av seg drakta. Det er vel unødvendig å påpeke at det så ytterst pussig ut, men dama hadde i alle fall vett på å le godt da hun møtte oppsperrede øyne og ditto dør.

En skulle kanskje tro at det var en sammenheng mellom nevrosene her, men det later ikke til å være tilfelle. Å være redd for lumsk smitte (hvilket jeg antar er bakgrunnen for de underlige positurene), trenger ikke å henge sammen med frykten for å bli overrasket av fremmede i ytterst private situasjoner. Det er slett ikke sikkert at hypokondere med tvangstanker om renslighet husker å låse etter seg, med andre ord. Etter episoden på senteret i forrige uke forsøkte jeg iherdig å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde noen grunn til å være flau. Blottet for skumle hensikter og i god tro åpnet jeg en ulåst toalettdør. Jeg hadde jo ikke gjort noe galt! Da jeg senere fikk øye på den samme dama i en klesbutikk, kjente jeg likevel skamrødmen brenne i kinnene.

[”Shame”: Depeche Mode, 1983]

True Colors

Som tidligere nevnt har jeg sjelden deltatt i hylekoret over håpløse mannfolk. I går måtte jeg imidlertid melde meg inn igjen. Jeg var så indignert at jeg ikke med min beste vilje greide å begrense mishagsytringene overfor den (i egen øyne sakesløse) mannen. Han hadde vasket klær. Denne huslige sysselen har han utført uten de helt store tabbene gjennom vårt tolv år lange samliv, men i går trodde jeg knapt mine egne øyne da jeg åpnet vaskemaskina og begynte å tømme den.

Den første klypa med klær inneholdt et svart håndkle, et oransje håndkle, en kjole med hvit bunnfarge, en kritthvit babytrøye og en sterkt turkis jakke. Og slik fortsatte det. Under forklaringen ble det fremsatt følgende unnskyldning: ”Jeg vasket hvite klær i går, så jeg trodde det som var igjen i skittentøyskurven var svart.” Hva gir du meg? Han forsvarte seg videre med at ”det gikk jo bra. Alt dette har jo vært vasket hundre ganger før.” Jeg stiller meg mildt sagt tvilende til at Blåmann vet hvor mange ganger min nyeste svarte H&M-singlet (den femte i rekken) har fått kjørt seg i vaskemaskina.

Vel, det gikk faktisk bra denne gangen, men det var ren flaks. Jeg mener dessuten å ha belegg for at hvite klær blir svakt, nesten umerkelig, misfarget av å påtvinges fuktig samkvem med sterkt fargede tekstiler. Jeg melder meg herved inn i hylekoret og vurderer å la mannen slippe all klesvask heretter. Spørsmålet er om han ikke da vil ha oppnådd nøyaktig det han ønsket. Jeg nærer den samme mistroen til samtlige menn der ute som en eller annen gang har ødelagt damas hvite undertøy.

["True Colors": Cyndi Lauper, 1986]

We Walk

Permisjonen tilbringes for en stor del gatelangs, for ikke å snakke om alle milene som tilbakelegges på kjøpesentrenes flisbelagte gulv. En ting som er viktig når man går mye, er å ha gode sko. Følgelig kan jeg nå finne på å bruke joggesko til daglig for første gang siden rekonvalesensen etter mitt doble hælbeinsbrudd i 1983. Jeg har skaffet meg noen svarte, relativt diskrete løpesko, men det stopper ikke der. Haugen av halvhøye, halvfornuftige, halvpyntede og gode sko med remmer over ankelen vokser i urovekkende tempo. (Hvis noen mot formodning skulle spørre seg om fargene, kan jeg røpe at det går mye i svart og grønt.)

Her om dagen hadde jeg atter lagt turen til det lokale kjøpesenteret. Som vanlig trillet jeg i kø de siste metrene fram til gangbrua – det er fortrinnsvis folk med vogn eller rullator som henger på senteret om dagene. Foran meg gikk to unge damer med barnevogn, iført nydelige, fargerike sarier og elegante, åpne sko. Det så kaldt ut med sandaler, tenkte jeg i forbifarten, og lurte i mitt stille sinn på hvordan de greide å gå på spikertynne hæler. Foran inngangsdøra til senteret ligger det ei matte av gummi og metall, utformet som en slags rist som skal hindre snø og småstein i å bli med inn. Plutselig oppstod det dramatikk foran meg. Spikerhælene til den ene dama hadde satt seg fast i matta, som kvitterte med å brette seg dobbelt på uforklarlig vis. Den stakkars dama gikk ned i knestående og greide å rive med seg vogna i fallet. Heldigvis oppstod det ingen skader, da hadde jeg ikke våget å skrive som sant er at det så temmelig komisk ut. Jeg skjenket en takknemlig tanke og et varmt blikk til mine svarte Nike-disipler. Verdien av gode sko kan aldri undervurderes. Dagen etter dro jeg til Manglerudsenteret og kjøpte nye sommersko med moderat kilehæl.

[”We Walk”: REM, 1983]